Til tross for de store naturverdiene i eikeskogene våre og et lovverk som skal sikre at naturmangfoldet tas vare på, nedbygges disse skogene bit for bit.

Kan Naturavtalen som Norge har forplikta seg til å følge, redde det som er igjen av de viktige eikeskogene våre langs Sørlandskysten?

Eika er typisk for Sørlandet, siden det er et kyst og lavlandstre som har behov for varme somre. Vi kaller eika et edelløvtre, siden det sammen med blant andre alm og lind, er så varmekjært. Denne type skog utgjør bare noen få prosent av skogene våre i Norge, og det er langs sørlandskysten vi finner størsteparten av eikeskogen. Det finnes to arter, vintereik og sommereik.

En kunne tro av navnet at vintereika var tøffere enn sommereika med hensyn til å tåle lave vintertemperaturer. Men sommereika er mest hardfør. Den kan leve i kjøligere somre på kysten så langt nord som til Møre og Romsdal. Sommereika klarer seg også i lavere deler av Østlandet og lenger inn i Agder med lavere temperaturer om vinteren.

Vintereika har fått navnet fordi den, til forskjell fra sommereika, beholder de visne bladene på om vinteren. Vi kan også skille de to artene fra hverandre ved blant annet at vintereika har lengre bladstilk enn sommereikas korte bladstilk. En huskeregel kan være: Vinteren føles lang og sommeren føles kort. Det finnes også mellomformer av de to artene, siden de krysser seg med hverandre.

Vi skiller mellom to typer eikeskog, en type med mye lyngarter som blåbær og tyttebær og en rikere type (lågurttype) med mange urter som blåveis, skogfiol, markjordbær og liljekonvall.

Eikeskogen med urter er en skog som står på rødlista over naturtyper som er sårbare og som vi skal prioritere når valget står mellom nedbygging og bevaring.

Om det finnes mange hule eiker og mye død ved av trær, både liggende og stående, vitner dette om at skogen er gammel og kan inneholde mange sopp, lav, mose -og insektarter.

Det gjør en slik skog ekstra verdifull å ta vare på.

I den vestre delen av Agder, der fuktig luft fra Atlanterhavet kommer inn over Norge, tilføres også eikeskogen et annet viktig element – lav og moser som trenger høy luftfuktighet. Disse eikeskogene utgjør en del av det vi kaller regnskogen, nærmere bestemt en boreonemoral regnskog.

Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på denne regnskogen med spesielle lav- og mosearter, fordi mer enn 25 prosent av den europeiske boreonemorale regnskogen finnes i Norge.

Hvorfor er eika levested for så mange andre arter?

Eika vokser i 300 år, og den kan den leve i 300 år til. Så bruker den 300 år på å dø. Et gammelt eiketre har mange ulike levesteder for andre organismer. Den grove oppsprukne barken, døde greiner, hulrom med død ved eller hulrom med små vanndammer, gjør at over 1500 arter av sopp, lav og insekter lever i gamle hule eiker.

Mange av de 1500 artene som lever på eiketrær, lever kun på eik. Det gjelder for eksempel cirka 100 billearter, mange av dem er på rødlista over trua arter. Å kun leve på gamle eiker er veldig sårbart. Hogges eikeskogen, står vi i fare for å miste disse sjeldne artene.

Dette er tåresopp. Disse tre sopptypene (tåresopp, silkekjuke og eikebevre) er eksempler på ulike sopptyper som bryter ned død ved i eikeskogen og derfor er med på å gjøre næringsstoffene tilgjengelige for plantene igjen. Foto: Jorunn Larsen
Silkekjuke. Foto: Jorunn Larsen
Eikebevre. Foto: Jorunn Larsen

Derfor er det restriksjoner mot å hogge ned eiker med stor diameter og hule eiker ,uansett diameter, som står i utkanten av en skog. Disse trærne er ekstra viktige å ta vare på og står derfor under et spesielt vern. Loven omfatter ikke hule eiker i en skog der det kan være aktuelt å ta ut tømmer. Likevel har hule eiker en viss beskyttelse i skog: De skal stå igjen i hogstfeltet dersom en skal selge miljøsertifisert tømmer.

Boreonemoral regnskog og lågurt-eikeskog er beskrevet som av nasjonal forvaltningsinteresse. Det betyr at de er viktige å identifisere og skal tillegges stor verdi i planprosesser for å unngå å bygges ned. Men i politiske beslutninger og planprosesser blir disse skogene likevel hugget ned for å gjøre plass til vei, næring, bolig eller hyttefelt og andre behov for mer plass vi mennesker måtte ha.

Tapet av eikeskogene er en del av det globale tapet av naturarealer og tapet av alle organismene som har levestedet sitt i de naturtypene som forsvinner. For å stanse dette naturtapet har Norge sammen med 191 andre land undertegnet Naturavtalen. Der forplikter vi oss til å verne 30 prosent av økosystemene våre, restaurere 30 prosent av de ødelagt økosystemene, stanse utryddelse av arter og styre mot null arealtap av natur innen 2030. For å inngå et bredt forlik skal regjeringen legge fram en stortingsmelding i løpet av 2024 som skal beskrive hva vi må gjøre for å oppfylle Naturavtalen.

Samtidig vedtar kommune-Norge nye arealplaner der viktig natur planlegges nedbygd. Kristiansand er den kommunen i Norge som har mistet mest natur de siste fem årene. I den nye arealplanen som nettopp er vedtatt, er nye naturområder med viktige naturtyper og sjeldne arter, planlagt nedbygd. Vil Naturavtalen kunne redde denne naturen?