Hver uke denne våren og gjennom sommeren vil stipendiater og forskere fra Institutt for naturvitenskapelige fag dele med avisens lesere hva de arbeider med og hva de brenner for.

Ved å undersøke arvestoffet (DNA) til torsk fra ulike områder langs kysten, finner vi betydelige forskjeller. Disse variasjonene representerer biologisk mangfold på sitt mest grunnleggende. Vår forskning viser at vi har to hovedgrupper av torsk langs Skagerrakkysten; en havgående torsk, eller ‘Nordsjøtorsk’, og en fjordtorsk.

Flere studier har vist at Nordsjøtorsken har et stort utbredelsesområde. Den bruker gyteområder både ute i Nordsjøen, som for eksempel Doggerbank, men gyter også langs kysten. Det er også mye som tyder på at en del av torskelarvene blir fraktet med havstrømmene fra gyteområder i Nordsjøen og havner langs kysten. Dette betyr at mange Nordsjøtorsk vokser opp i fjordene sammen med fjordtorsken. Men Nordsjøtorsken som vokser opp kystnært forlater ofte disse oppvekstområdene som unge voksne og setter kursen mot det åpne hav.

Fjordtorsken derimot, er langt mer lokal og flytter mye mindre på seg gjennom livet enn det Nordsjøtorsken gjør. I noen fjorder kan det også være stedegne bestander av torsk som i liten grad blander seg med torsk fra nabofjorder. Fjordtorsken vokser langsommere enn Nordsjøtorsken, har en litt annen kost og en langsommere energiomsetning.

Torsken langs Skagerrakkysten overvåkes av Havforskningsinstituttet gjennom årlige toktundersøkelser. Foto: Halvor Knutsen

Hvorfor ulike bestander av torsk?

For å finne opprinnelsen til arter og lokale bestander må man ofte et stykke tilbake i tid. Forhistoriske geologiske og klimatiske endringer har vært viktige drivere bak de mønstrene av biologisk mangfold vi observerer i dag. De forskjellige istidene kloden har gjennomgått har spilt en stor rolle i dannelsen av lokale bestander innen mange artsgrupper.

En sentral teori som kan forklare opprinnelsen til de to torskebestandene på Skagerrakkysten er at de kan ha levd adskilt under tidligere perioder med istid. Under separasjonen har bestandene trolig utviklet seg i forskjellig retning. Når isen så forsvant og leveområdene her i nord igjen ble tilgjengelige kan de simpelthen ha blitt så forskjellige at sammenblanding ikke lenger var naturlig av biologiske årsaker.

I tillegg kjenner vi til andre mekanismer som kan opprettholde lokale fjordbestander, slik som fjordtopografi og havstrømmer. Torskeegg som gytes inne i en fjord holdes ofte igjen inni fjorden av vannstrømmene, og etter klekking forblir larvene i området.

Merking av voksen torsk viser at fjordtorsken er svært stasjonær, og bruker kun utvalgte deler av tilgjengelig leveområde. En voksen fjordtorsk trives godt «hjemme» og vandrer ofte ikke mer enn en noen kilometer. Han drar derfor ikke særlig langt for å finne make, som er en av grunnene til at det blir lite blanding mellom fjordene.

Sårbare bestander

Lokale bestander langs kysten er sårbare for menneskelig aktivitet. Gjennom fiske, forurensing og habitatforringelse påvirker vi rekrutteringen av fisk. Mangel på nyrekruttering hos torsk observeres i overfiskede områder, og det tar lang tid å bygge opp bestanden på nytt.

Mer enn 40 % av Norges befolkning bor langs Skagerrakkysten og det er et stort press på kystområdene både på land og i vann. Gyteplasser for kystnære fiskearter ligger ofte nær land, og de er følsomme for ulike former for menneskelig aktivitet langs kysten, inkludert mudring, utfylling, utbygging og avrenning.

Havet blir stadig varmere, og dette utgjør enda en belastning for fiskebestandene. Havet har vært varmere også i tidligere tider. I en periode etter forrige istid, for om lag 8000 til 7000 år siden, var havet her langs vår kyst flere grader varmere enn nå. Likevel viser arkeologiske funn at torsken trivdes godt i Skagerrak. Nå som temperaturen igjen stiger ser bildet imidlertid annerledes ut. Torskebestandene her er allerede svært svekket, og dermed er den også mindre robuste og tilpasningsdyktige.

Det er mange faktorer som påvirker torsken og andre kystnære arter. Samarbeid med naboland gjennom prosjektene SAMSKAG (finansiert av nordisk ministerråd) og BlueBioClimate (finansiert av interregionale EU-midler) har gitt oss kunnskapen vi trenger for å ivareta disse artene. Denne kunnskapen må tas i bruk for å sikre god utvikling for kystområdene.

Halvor Knutsen, Professor Senter for Kystøkologi (CCR) Universitetet i AgderSeniorforsker ved Havforskningsinstituttet Foto: UiA
Marte Sodeland, PhDSenter for Kystøkologi (CCR) Universitetet i Agder Foto: UiA