Ana Carina (8) vil hjem til Sørlandet

Nå blir familien en av de første som søker omgjøring av saken sin. Denne uken ble det klart at familien Muacassange står på listen over barnefamiliene som vil bli omfattet av de nye reglene etter avtalen Venstre og Kristelig Folkeparti gjorde med regjeringen etter langvarig strid om de lengeværende «asylbarnas» skjebne. Detaljene i reglene utarbeides nå i juni.

Lillian Aanonsen, tidligere nabo til familien Muacassange

— Vi håper vi får se dem igjen snart, sier Kari Hagen, som var diakon i Grim kirke da familien bodde i Møllevannsveien og lot seg døpe i kirken hennes. Det utviklet seg mange nære vennskap i Kristiansand. Når Fædrelandsvennen vil skrive om saken, dukker det opp tolv naboer og venner på kort varsel. De er prester og diakoner, venner, treningskompiser og faddere.- Det var helt fryktelig å oppleve. Plutselig en natt var de borte. Vi savner dem, sier Lillian Aanonsen som var nærmeste nabo den siste tiden da familien bodde i Søgne. Familien Muacassange ble utvist fra Norge fordi UDI i fjor mente de ikke oppfylte kriteriene for krav på beskyttelse. Regjeringen fikk imidlertid hard kritikk for å ha sendt ut mange barnefamilier i fjor, som hadde vært lenge i Norge. Hensynet til tilknytningen til Norge og barnets beste skal også veie tungt.

Bergens Tidendes avsløringer ble fulgt opp av politisk press. Hvis familiene som ble utvist vet om regelendringen, kan de be om å få saken gjenopptatt. Vennene til familien Muacassange har nesten daglig kontakt på Skype med familien i Angola. Fædrelandsvennen dro på besøk.

Viana, utenfor Luanda

Paulo Muacassange og kona Joyce Kapasango ble returnert til Angola i september 2014. De tar imot journalisten fra Norge i slumbyen Viana utenfor Luanda. Da de ble utvist fra Norge kunne de ikke returnere til hjemstedet, den lille enklaven Cabinda i nord, hvor det er krig mellom myndighetene og en separatistbevegelse. På den lukkede gårdsplassen er formiddagsheten i ferd med å sette seg fast mellom husene.

Selv om juni er midtvinters på den sørlige halvkule, kryper gradestokken opp til 30 varmegrader på en solfylt dag. Gårdsplassen får skygge av cashewnøttetrær, en kokospalme og et tre med halvmodne granatepler, men dette er langt fra noen tropisk idyll. Dette er venterommet familien Muacassange er henvist til mens de venter på å få saken sin gjenopptatt.

Paulo går omkring med t-skjorten til basketballaget Kristiansand Pirates. Han savner kameratene han spilte med.— Vi ble bare satt av flyet her i Luanda, uten papirer og pass vi trenger for å kunne reise til Cabinda, uten noen ting, forteller Joyce.

Sluttet å snakke norsk

— Det har vært vanskelig, sier hun.

Familien har ingen slektninger i Luanda, og har vært avhengig av hjelp både fra lokale, snille sjeler som har tatt seg av dem, og støtten de har fått fra Kristiansand. Venner i menighetene har sendt penger.

Paulo Muacassange, Ana Carinas pappa

Spesielt vanskelig har det vært for åtte år gamle Ana Carina som er oppvokst i Kristiansand. Hun har ikke mye å ta seg til, selv om hun har beholdt skolesekken fra tida i Norge, har hun kun gått på skole litt av og til. Skoleveien er ikke trygg og forholdene er veldig fremmed for henne. Det blir mest til at hun går over til naboen for å se TV, eller passer lillebroren Abraham.

• De tok det meste av det vi hadde, jeg prøvde å stoppe dem, da skjøt de i taket.

Hun savner å spille håndball, ha en trygg skolevei og et trygt nabolag å løpe rundt i.Hun savner egentlig det meste med Kristiansand, men drar litt på det når spørsmålene kommer på norsk. Åtteåringen har ikke snakket norsk siden september i fjor, da familien ble hentet av politiet.

Væpnet ran

Denne delen av Viana vokste til for omtrent 15 år siden, bygget opp av flyktninger fra Angolas 40 år lange borgerkrig. I dag trekker landets sentraliserte oljeøkonomi fortsatt folk fra landsbygda til denne utkanten av metropolen.

Ved siden av den lille familien fra Cabinda, bor folk fra alle Angolas hjørner langs de støvete veiene. I tillegg til flyktninger fra nabolandet Kongo-Kinshasa. Offisielle tall oppgir folketallet i Viana til å være oppimot 70.000, men i realiteten bor det mange flere her.— Der bebyggelsen blir til buskas og søppeldynger holder også banditter til, forteller Paulo.

To av de tre koffertene de hadde med seg fra Norge og en komfyr, forsvant da noen av disse tok seg inn i de to rommene de leier og truet med pistol. I bølgeblikktaket synes et hull, pistolen gikk av da Paulo forsøkte å redde eiendelene.

— De tok det meste av det vi hadde, jeg prøvde å stoppe dem, da skjøt de i taket.

PapirløseMen i dag er det søndag, og da er selv bandittene snille, forsikrer han mens vi går en runde i nabolaget, over søppel og hull i veien som kan sluke en liten lastebil. Forbi kvinner som selger grønnsaker fra hagene sine, og en støyende fest, hvor noen av deltagerne ser ut som de kanskje har holdt på siden kvelden før. Vi kommer til områdets eneste klinikk, hvor legen for øyeblikket har en håndfull pasienter på en gruppe madrasser på gulvet.

— Malaria, tyfoid og tuberkulose, ramser legen opp, mens han klargjør en sprøyte til neste pasient. Glassklare blikk fra madrassene indikerer at det er den fryktede malariaparasitten som herjer også i disse kroppene.

Abraham, som er født i Kristiansand, har hatt både problemer med magen og malaria etter at familien havnet her. Klinikken er som områdets to skoler, privat. Myndighetenes oljepenger rekker ikke lenger enn til motorveien noen kilometer unna.

De enorme slumbyene, mussequene, som omgir Luanda, huser minst fem millioner mennesker. På tross av en storstilt satsning på bygging av infrastruktur i hovedstaden de siste årene, har svært få tilgang på elektrisitet og innlagt vann her ute. For Paulo er dette en inntekstkilde, nå og da jobber han med å distribuere dyrebart vann i store gule plastdunker. Utover det lever familien av det støttegruppen kan sende fra Norge, uten id-kort og pass er det begrenset hva de kan ta seg til.— Vi har forsøkt å få papirer, men det tar meget lang tid, sier Joyce med henvisning til Angolas beryktede sendrektige byråkrati.

— I mellomtiden kan vi bare vente, sukker hun.

Klart i juni

Barnefamilier som har hatt opphold i Norge i over fire år ved retur fra Norge, og som har blitt sendt ut i perioden 1. juli 2014 - 18. mars 2015 skal få muligheten til å prøve sin sak etter den nye forskriftsbestemmelsen regjeringen, Venstre og KrF tidligere har blitt enige om.

— Justis- og beredskapsdepartementet planlegger ikrafttredelse i løpet av juni, sier Andreas Skjøld-Lorange, kommunikasjonsrådgiver i Justis- og beredskapsdepartementet.

Denne uken fikk familien i Angola bekreftet at de står på listen over dem som vil kunne få utvisningsvedtaket behandlet på nytt. I mellomtiden tar Kari Hagen og de andre vennene på Grim vare på alle tingene deres, som ble stående igjen den natten de forlot landet så brått.