Månen – Luna på latin – er en herlig ledsager i rommet. Den byr på romantiske kvelder og flotte astronomiske begivenheter. Onde tunger skal ha det til at man kan bli gal av den også, derav ordet månesyk – eller engelske lunatic. Og hvem vet, kanskje har de et poeng? For Månen har utvilsomt påvirkningskraft, blant annet trekker den i havene slik at vi har flo og fjære her på Jorden.
Saken er hentet fra Aftenposten.
Og har du interesse for den astronomiske siden av alle historiene om Månen, så får du en flott mulighet etter at de fleste andre har lagt seg natt til mandag 28. september. Se tider for formørkelsen lenger ned i saken.
Blodmåne – helt uten blod
Det er lett å se at Månen har fått mye juling opp gjennom tidene. Den er full av sår, eller nedslagskratre, etter utallige kollisjoner med asteroider og andre romlegemer. Månen har ingen beskyttende kappe av atmosfære, slik Jorden har, så selv ganske små legemer deiser ned på overflaten og setter spor etter seg.
Men det er ikke sår som farger Månen blodrød. Det er Jorden.
Inn i Jordens skygge
Du husker kanskje den spektakulære solformørkelsen 20. mars i år. Den kunne sees fra hele landet, selv om den var såkalt total på norsk jord bare på Svalbard. Da var det Månen som kom mellom Solen og Jorden slik at den dekket over solskiven og kastet skygge på Jorden. Men denne gang er det Jorden som legger seg på linje mellom Solen og Månen og kaster sin skygge over landskapet på ledsageren vår.
Månen lyser ikke av seg selv. Den reflekterer lysstrålene fra Solen. Men selv om Jorden ligger mellom, slukker den ikke lyset helt. Lyset fra Solen passerer nemlig gjennom Jordens atmosfære, blir avbøyd og rødfarget. Derfor ser Månen ut til å bli rødlig, eller blodfarget.
Lenger ned i saken får du tips til hvordan du fotograferer Månen.
Nå også supermåne
En total måneformørkelse kan vi oppleve med noen års mellomrom. Forrige gang var i desember 2011, og neste gang blir i 2018 – da bare i de nordlige områdene av landet vårt. Det som gjør årets måneformørkelse svært spesiell, er at den denne gangen faller sammen med en såkalt supermåne.
Månens bane rundt Jorden er ikke helt rund, men noe avlang – elliptisk. I månebanen kaller vi det punktet i banen som er lengst borte for apoapsis, og det som er nærmest for periapsis. Månen er 405.000 kilometer unna oss på det lengste, og 362.000 kilometer unna på det nærmeste. Når Månen både er full og omtrent på sitt nærmeste, kaller vi den en supermåne. Månen ser da ut til å være litt større enn vanlig.
Fem ganger siden 1900
Fenomenet supermåne er for så vidt ikke sjeldent, det skjer for eksempel tre ganger bare i inneværende år. Men kombinasjonen av supermåne og total måneformørkelse er ikke noe som inntreffer titt og ofte. Siden år 1900 har det skjedd kun fem ganger. Sist gang var i 1982 – og går du glipp av hendelsen natt til mandag 28. september, må du smøre deg med 18 års tålmodighet, for det skjer ikke igjen før i 2033. Så kryss fingrene for klarvær denne høstnatten. Høst? Ja, høstjevndøgn – den dagen på vei mot mørketiden da dag og natt er like lange – er 23. september i år.
Se NASAs forklarende video om supermåne
Her er måneformørkelsens rutetabell
Vi håper vi har inspirert til våkenatt. I så fall har du tidspunktene for de ulike fasene i måneformørkelsen her:
Delvis fase starter kl. 03.07
Total fase starter kl. 04.11
Totalitetens midte kl. 04.47
Total fase slutter kl. 05.24
Delvis fase slutter kl. 06.27
Kilde: himmelkalenderen – skapt av astronom Jan-Erik Ovaldsen
Og hvis du først er oppe …
Månen er et vakkert skue både ny, halv, hel, blodrød og super. Men jammen kan det være flott å kikke etter noen av naboplanetene våre også. Visste du for eksempel at Venus, planeten på innsiden av oss i retning Solen, er det mest lyssterke himmelobjektet på nattehimmelen etter Månen, og at den dessuten som Månen har faser? Og visste du at Jupiter er den største av de åtte planetene i solsystemet vårt, og at du kan se fire av dens minst 67 måner med en ganske liten kikkert?
Så bonus, dersom du først holder ut denne natten til mandag 28. september, er synet av Venus, Jupiter og Mars som stiger opp i øst mens måneformørkelsen er inne i sin siste fase i vest. OBS, i USA er datoen 27. og ikke 28. september.
Ha en blodfull natt. Men i mellomtiden kan du øve på å ta gode månebilder med følgende tips fra Aftenpostens fotograf Stein Bjørge:
Vrient motiv
Rent fototeknisk er månen et utfordrende motiv for de fleste. Når du ser én ting med øyet, oppfatter mobiltelefoner og andre lite egnede fotoapparater noe helt annet. Og skuffelsen blir stor for fotografen som vil fange begivenheten.
For øyet har bedre optikk enn noe kamera. Likevel er det muligheter dersom du har et kamera hvor du kan stille inn blender og lukkertider manuelt.
Velg riktig tidspunkt
Om du skulle ønske å fotografere fullmånen og samtidig ha med miljøet rundt, er det beste tidspunktet like etter solnedgang. Det kalles blåtimen, den fargerike stunden fra solen forsvinner til den blå himmelen er blitt svart.
Om du er morgenfugl, er rett før soloppgang også et slikt vindu for gode månebilder – før dagslyset spiser den opp.
Tenk på farger og lys
Når fullmånen dukker opp over horisonten og muligheten for fine innramminger er til stede, virker månen større enn ellers. Det hele er et optisk bedrag. Fordi man har en referanseramme, føles den nærmere og større. Månens avstand til Jorden varierer ikke i løpet av en natt.
Men fargene er forskjellige. Månen er rødlig lengst nede ved horisonten og blir gul og senere gråhvit etterhvert som den stiger opp på himmelen.
Husk at overflaten på månen er belyst av solen. Det vil si at det er dagslys på måneflaten og skumring her nede hos oss.
Er man heldig, kan et kamera fange opp begge deler med innebygget automatikk, men om du stiller kameraet på manuelt og spotmåler lyset på måneoverflaten, har du størst sjanse til å lykkes.
Når månen stiger, blir det mørkere og mørkere rundt, og til slutt er det umulig for et kamera å fange opp detaljene i begge deler av bildet fordi månen er for lys og omgivelsene for mørke.
Er det selve månen du ønsker å fotografere, skru lysmåleren på spotmåling og bruk de verdiene automatikken gir deg på valg av blender/lukkertid.
Vær obs på lukkertiden
Som tommelfingerregel bør lukkertiden være på det samme som brennvidden. Dette for å unngå rystelser ved håndholdt kamera. Har du et 250 mm objektiv, bør ikke lukkertiden være lengre enn ett 250-dels sekund.
Bruker du stativ, kan du selv velge lukkertid. Men husk at månen beveger på seg og vil gi etterslep ved for lange lukkertider. Sett ISO-innstillingen på auto eller velg 400/800 ISO om du kan stille den inn manuelt.
Stødig og skarpt
Bruk av stativ er ofte en fin ting om du ikke jobber med lyssterk optikk.
Og hvis kameraet sliter med å stille skarpt, slå av autofokus og vri linsen manuelt til den står på uendelig. Da er månen skarp, og det er jo det man oftest ønsker seg.