Historien i filmen «Dryads Girls Don’t Cry» er inspirert av det ekte kristiansandsbandet The Dryads, som herjet byens musikkmiljø på 90-tallet. Det ekte bandet var imidlertid et gutteband, men i filmen er det jentene som styrer showet. Spesielt én jente, Henriette (Iben Akerlie). Hun er humørsyk, røyker som en skorsteinspipe (både hasj og vanlige sigaretter) og drikker hele dagen, men hun har personlighet og talent så det holder.
Hilde (Anneli Aune) beundrer sin spennende, nye nabo fra soveromsvinduet sitt, og gjennom kameralinsen. Henriette er det kuleste hun noen gang har sett, og hun dras mot henne og bort fra sitt trygge og vante miljø. Hilde finner snart ut at det har sin pris å være byens kuleste.Regissør Sten Hellvigs spillefilmdebut er et hederlig første forsøk, og han leverer en fin ungdomsfilm. Filmen mangler imidlertid et skikkelig klimaks og står aldri ordentlig i konfliktene. Det gjør at filmen blir for «snill» i forhold til hva den faktisk handler om. Filmens mest interessante karakter, Henriette, kunne også med fordel tatt mye mer plass, og det hadde gitt karakteren hennes mer dybde hvis vi kom under huden på henne. Men alt i alt, en spennende debut som viser potensial, og Marius Christiansens musikk er som alltid bra og gir en fin ramme til filmen.