Likeledes rører det seg i oss når vi leser om alt hva lærerne må tåle og håndtere. Overrumplet av nyheter vi kanskje ikke visste eksisterte i den norske skole, begynner vi å ta til orde for at noe må gjøres. Og nettopp i denne samstemmigheten om en uholdbar og uverdig situasjon oppstår utfordringen: Hvordan løser vi dette?

I den siste tiden har man i Fvn kunnet lese kronikker som vektlegger ulike elementer ved problematikken. Arve Stokkelien hevder at negativ atferd må korrigeres og reageres på, og Eli Aune Andresen påpeker viktigheten av relasjon og forståelse. Tusen takk til dere begge to for å stå fram med deres synspunkter. Dere påpeker to aspekter som jeg mener er vesentlig i denne debatten - nødvendigheten av å ha rammer og nødvendigheten av relasjon.

Derfor vil jeg si som Ole Brumm: Ja takk, begge deler.

På den ene siden har barn godt av rammer som er fastsatt av voksne. Faktisk påpeker pedagogisk forskning nødvendigheten av tydelige rammer for at barn skal fungere godt.

De trenger voksne som tar styringen og som sier hva som er greit og ikke greit. For barn trenger også å lære hvordan vi oppfører oss mot hverandre, at det du sier og gjør påvirker deg selv og andre, og får derfor følger – at handling får konsekvens.

På den andre siden er forskningen krystallklar på at relasjon er viktig i forholdet mellom barn og voksne. Gjennom en god relasjon preget av varme og trygghet, vil barnet kunne utvikle seg, utforske og mestre.

Hvilken betydning har da dette for denne saken?

Jo, vi voksne må sette tydelige rammer om forventet atferd hos barn; «Jeg forventer at du ikke slår meg, biter eller lugger meg». Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om deg. Det må ikke bli en motsetning mellom å si klart og tydelig ifra og det å etterstrebe å bygge en god og trygg relasjon med barnet.

Å være bestemt på mine forventninger til barnets atferd betyr altså ikke at jeg ikke ønsker eller ikke kan ha en god relasjon til barnet. Kanskje vil det derimot føre til at min relasjon til barnet blir styrket og at vår relasjon med hverandre blir bedre. Rammer og konsekvenser må altså bli gitt i en trygg og omsorgsfull relasjon med barnet med ønske om å ville den andre vel. For når rammene og konsekvensene er blitt gitt, vil en god relasjon til barnet kunne øke sannsynligheten for at mottakelsen av irettesettelsene fører til læring og endring.

I all vår iver og gode intensjoner: Har dagens barn ikke blitt rustet til å håndtere motstand på en hensiktsmessig måte?

For å finne en løsning, uansett hvilken utfordring man måtte stå ovenfor, kan det være lurt å ta et skritt tilbake og prøve å forstå hvordan vi er kommet hit. Hva har ført til dagens situasjon?

La meg ta deg med på et lite tankeeksperiment.

I løpet av de siste årene har det skjedd radikale endringer i vårt barnesyn. Heldigvis, kan noen si. Besteforeldre kan fortelle om da de var små til gru og spørsmålstegn for dagens barn. At datidens barn ble straffet med linjalens harde rapp ved uønsket atferd, kan virke uforståelig for alle og enhver.

Og når man bare for en generasjon tilbake begynte for fullt å snakke om følelser og at barn har følelser som det er viktig å ta på alvor, fikk det store ringvirkninger i vårt syn på og forhold til barn.

Heldigvis, kan noen si. Uheldigvis, kan andre si?

For kan det tenkes at samfunnet har gått for langt i vårt barnesyn? At vi har vært for opptatte av at barnets individuelle stemme må bli hørt, at de skal få lov til å uttrykke sin mening og at denne stemmen er viktig? Og for all del, ikke misforstå meg nå, barnas stemme ER viktig! Det var helt nødvendig at barnas stemme ble fremhevet og tatt på alvor! Men, kan det tenkes at vi har dratt det for langt, kommet i grøftekanten på den ene siden, at vi nå ser medaljens bakside og paradoksalt nok, i enkelte tilfeller, har gjort barna våre en bjørnetjeneste?

For hva skjer med et barn som har blitt innlært at deres stemme er viktig uten sidestykke, at de skal få lov til å mene noe om alt og kunne si ifra om (og reagere på?) all urett som, etter deres mening, er blitt påført dem? Og ja, jeg overdriver nå og setter ting på spissen. Men prøv likevel å følge tankegangen.

I all vår iver og gode intensjoner: Har dagens barn ikke blitt rustet til å håndtere motstand på en hensiktsmessig måte?

Uansett hva som er grunnen, er det bra vi er sammen om å prøve å gjøre noe med det. Å ha faste rammer hvor handling får konsekvenser – «slår du meg, vil det få konsekvenser for slik oppførsel er ikke greit» - omsluttet av kjærlighet, trygghet og omsorg for barnet – «men jeg er like glad i deg for det, du kan stole på meg og jeg vil deg det aller beste» kan være en nøkkel.

Å lære våre barn å møte motstand på best mulig måte nettopp ved å sørge for en trygg og god relasjon for slik å kunne sette de faste, tydelige rammene.

Så derfor: Ja takk, begge deler.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.