Read in English here.

I dag ankom tiltalte retten med et smil, og han forlot den med et smil.

Vi andre kjente bare på smerten fra blodige fotografier som vi aldri kommer til å glemme, og sorgen fra en tapper mann som ble vitne til at samboeren hans ble henrettet. Hun ble skutt på kloss hold, men han kunne ikke hjelpe. Måtte bare løpe for livet. Løpe til båten.

Deretter førte han båten i sikkerhet — vekk fra øya hvor datteren hans ennå ble jaget av en hensynsløs drapsmann. Hvert eneste skudd han hørte gjennom motorduren kunne være lyden av hans datters død.

Øivind Holthe

Så ringte plutselig hans yngste datter. Hun lurte på om pappa snart kunne komme og hente henne på land. Hun gledet seg sånn til å overnatta på Utøya med storesøster…Vi fikk historien fra en helt vanlig pappa, fanget i et kaos og smerte hinsides fatteevne. Begge døtrene lever i dag, men mamma kommer aldri hjem.

Det var ille nok å høre drapsmannen fortelle, langt verre er det når historien fortelles av mennesker som faktisk føler noe.

En av de som også har det vondt er Eskil Pedersen, 28-åringen som skulle lede sin første sommerleir på Utøya.

Men han er sterk, imponerende sterk. Så sterk at det også blir brukt mot ham.

— Dette er ikke et skall jeg gjemmer meg i. Det går bra med meg, og kanskje litt bedre enn journalister og enkelte andre mener at det burde, sier han og smiler tappert.

Livet går videre, men han bærer tungt, og han vet ikke om kofferten blir tyngre der fremme.

Livet går videre, men han bærer tungt, og han vet ikke om kofferten blir tyngre der fremme. Det eneste han vet sikkert er at han skal opp også neste kneik, og at det er helt uaktuelt å stanse.

Andre bærer mye tyngre. De bærer på savnet av et umistelig barn.

- Jeg ønsker ikke å leve med det som skjedde 22. juli, men jeg er heldig som har muligheten til å gjøre det.

Sier Eskil.

Så enkelt, og så vondt kan det sies. Og han sier det i takknemlighet.

Det er fullt mulig å overleve et terrorangrep, og leve godt etterpå. Det går an å miste veldig mange nære, men likevel leve et meningsfullt liv. Det går an å være sårbar, men likevel sterk, forteller han meg.

Kanskje hadde det vært enklere for oss andre om han bare gråt. Ustanselig.

Selv i helvete var det noen som hadde flaks.

Men han gjør ikke det. Og innimellom blir også det brukt mot ham.

— Mitt ansikt og navn vil for alltid være knyttet til det som skjedde på Utøya, resten av mitt liv. Hvis jeg setter meg et mål om dette bildet skal forsvinne, så vil jeg bli skuffet hver eneste dag.

Tilfeldighetene ville det slik at Eskil kan fortelle om fredag 22. juli og tiden etterpå. Han var på rett sted til rett tid da alt gikk galt. Han var tilfeldigheter unna døden. Sekunder. Tilfeldigheter.

Selv i helvete var det noen som hadde flaks.

Men også det at han hadde flaks, må Eskil bære med seg i kofferten. Det burde være en gledens bør, men enkelte vil at han skal bære skam og ansvar. Fordi han hoppet på båten. Fordi båten la fra kai. Fordi han var en voksen. Fordi han kom seg i sikkerhet.

Fordi han lever.

Han vet at disse tingene skrives og sies om ham. Han kjenner til noen av truslene og all sjikanen, men han har lært seg å leve med dem.

— Disse menneskene ville hatet meg også om jeg hadde svømt til land. Det er jeg helt sikker på, sier han.

En skal være sterk for å bære insinuasjoner om et grufullt ansvar som utelukkende tilhører en annen.

Han har vonde dager, og han gråter. Selvfølgelig. Det kan være at han hører en spesiell sang, møter pårørende, kjenner trykket fra media, eller spontant blir påminnet en venn som mistet livet. Men han forsøker ikke skyve det vekk. Han ser ikke på sorgen som et onde, men som noe viktig.

— Først og fremst kjenner jeg på en veldig sterk glede over å leve, sier han.

Eskil Pedersen ringte politiet fra båten, og fikk beskjed om å komme seg i sikkerhet. Ikke snu. Han gjorde politiet oppmerksom på at det fortsatt var hundrevis av ungdommer igjen på Utøya, men politiet gjentok budskapet om at de måtte komme seg i sikkerhet.

Det forteller politiloggen.

Men ikke alle vil høre.

Noen mener fortsatt at Eskil stakk av. At han forlot sine egne. At han var panisk da han burde stått frem som en leder. At han var kapteinen som stakk av med skuta. De skriver det, disse ansiktsløse formidlerne av sannhetsfragmenter dynket i hat og fordommer. Bunnslagg fra folkedypet, servert gjennom blogger og kommentarfelt og tekstmeldinger. De omtaler ham sjelden som Eskil, ungdomslederen som skulle halshugges og filmes på Utøya, men som homo, feigingen, og svikeren.

De omtaler ham sjelden som Eskil, ungdomslederen som skulle halshugges og filmes på Utøya, men som homo, feigingen, og svikeren.

Det er vanskelig å begripe, men ondskap har i sannhet mange ansikt, og er på sitt verste når de slipper å vise det fram.

Eskil Pedersen overlevde Utøya, men har i ettertid måttet bære voldsalarm.

— Jeg kan ikke tillate meg å bruke tid på disse menneskene. Da vinner ondskapen, men selvfølgelig er det vondt å vite at de er der ute, innrømmer han.

I går fikk han høre kapteinen fortelle om de dramatiske minuttene ombord på M/S Torbjørn. Det har blitt spekulert mye i hva som egentlig skjedde på båten. Om hvem som tok kommando, hvem som bestemte? Hvorfor dro de ikke tilbake til Utøya? Ble kapteinen nektet av de andre på båten å reise tilbake for å hente sin datter? Var det håndgemeng?

Kunne de gjort noe annerledes?

Nei konkluderer kapteinen.

Nei konkluderer Eskil.

De fryktet for livene sine, og beholdt det.

Skal de også måtte bære en skam over å ha kommet seg levende fra møtet med en grenseløs ondskap?

Enkelte spørsmål trenger ikke svar.

Men Eskil gir meg likevel et siste, på direkte spørsmål om hva som har vært vondest av alt.

- Å forlate Sundvollen hotell dagen etter angrepet. Langs veien stod en endeløs rekke biler. De var sorte alle sammen, begravelsesbilene.