Jeg må krype til korset og innrømme at det er meg. Det er jeg som har hatt fire barn som har hatt hele sin barndom og ungdom i Posebyen. Det er mine barn som har hatt fire minutter å gå opp i skogen. Det er mine barn som har gått på den lille skolen, Todda, hundre meter hjemmefra, en skole som er inkluderende, trygg og samlende.
Posebyen – glemmer vi ikke noe?
Det er mine barn som har hatt barnehage, bibliotek, kino, teater, fritidsaktiviteter og venner i gangavstand.
Det er disse barna som har vært nødt til å bruke 10 minutter på å rusle ned til Bystranda. Det er mine barn som ikke har hengt i Markens på kveldstid, fordi barn som bor i byen vet at det ikke skjer noe spennende der.
Så, Tronn Hansen; Jeg skjønner at jeg burde ha valgt annerledes. Jeg skjønner nå, som du skriver, at det å bo i byen; «... er ganske selvmotsigende med tanke på å gi ungene et best mulig miljø».
Og hvis nå attpåtil gateparkeringen og gjennomgangstrafikken reduseres og skoleveien blir tryggere, ja da er det i alle fall bare å flytte.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.