Omtrent samtidig tar debatten av under en sak om et nytt gigantmottak på Odderøya for 1500 asylsøkere. En kvinne fra byen sier at hun kommer til å være redd for å ta med sønnen dit. Mange sier seg enige med henne.

Det er snaut tre måneder siden den døde kroppen til tre år gamle Aylan ble skylt i land på en strand i Tyrkia. Bildet preget en hel verden, og i Norge var medfølelsen og ønsket om å hjelpe toneangivende disse valg-ukene i september.

Welcome!

Mange av mine venner på Facebook meldte seg inn i Refugees welcome to Agder og tilsvarende aksjoner. Flott engasjement. Samtidig skjedde noe annet: Flere gikk ut og informerte om at de hadde slettet Facebook-venner som kom med ytringer tilsvarende han med fyrstikkene. De orket ikke å lese det, å la seg provosere. Er det egentlig så lurt?

Kommentarfeltene er så langt fra Dagsnytt 18 man kan komme.

I jobben min leser og redigerer jeg en del kommentarfelt og debattråder for Fædrelandsvennen i sosiale medier og under sakene våre. Det kan være kraftig kost. Saker om asylstrømmen er saker der det er krevende å holde debatten saklig. Jeg blir selvsagt rystet av ytringer ala fyrstikk-kommentarer. Men jeg må innrømme at jeg synes det er interessant å lese slike kommentarfelt. For meg gir de et innblikk i hva folk jeg aldri møter til vanlig mener. Kommentarfeltene er så langt fra Dagsnytt 18 man kan komme. I et samfunn der vi stort sett omgås folk som er like oss selv, er det vanskelig å få følelse av bredden i en debatt. Hvor mange nordmenn i øvre middelklasse kjenner egentlig en innvandrer? En sosialklient? Bredde er viktig for å forstå samfunnet vi lever i.

Frykt for å si sin mening

Facebook har gitt folk som tidligere har manglet en plattform til å ytre seg en kanal til å si sin mening og potensielt bli lest av mange. Men de har også hatt en annen effekt: Mange er redde for å ytre seg i det hele tatt, fordi de blir så grovt hetset på sosiale medier i ettertid.

For kommentarfeltene blir ofte ekstremistenes arena. I debatten om asylstrømmen, diskuterer ytterste høyrekant med de på venstresiden. Resultatet blir en polarisert debatt som ofte ender med skittkasting og trusler, og som ikke fremmer et ønske som begge parter hevder å stå for, om fred i Norge og verden.

Folk som står plassert et sted i midten, risikerer å bli plassert i en av de to leirene og tør dermed ikke å si sin mening.

Nyansene forsvinner

Hvor blir det av nyansene i en slik debatt? De står i fare for å viskes ut. Folk som står plassert et sted i midten, risikerer å bli plassert i en av de to leirene og tør dermed ikke å si sin mening.

Elin Ørjasæter, forfatter, førstelektor, blogger og meningsytrer, skrev noe om dette i en kommentar nylig. Hun har sluttet å stille opp i debatter som trenger en innvandringskritisk røst, på grunn av ubehagelige og belastende etterdønninger i sosiale medier. Hun har for eksempel opplevd å bli beskyldt for å oppmuntre til straffbare handlinger.

Mener de virkelig at hun bør holde kjeft?

Rent konkret ble hun bedt om å tenke over at hun (og andre navngitte personer) med sin retorikk kan bidra til at høyreekstreme kan sette fyr på asylmottak. Kommentaren fikk, ifølge Ørjasæter, likes fra flere respekterte samfunnsdebattanter. Mener de virkelig at hun bør holde kjeft?

Rause Sverige

For den norske debatten om en av vår tids største utfordringer, er det svært synd at stemmer som Ørjasæter stilner. Det kan føre til svenske tilstander. Et land der de styrende politikerne i lang tid har unnlatt å snakke om problemene knyttet til masseinnvandring og heller fremhevet Sverige som et land der flyktninger kan finne en trygg havn.

Å stenge de kritiske røstene ute, har ikke ført til at de forsvinner.

Innvandrerkritiske røster har ikke sluppet til i debatter i mediene. Samtidig har Sverigedemokraterna vokst i oppslutning, og er p.t et av våre nabolands største partier. Å stenge de kritiske røstene ute, har ikke ført til at de forsvinner. De har blitt sterkere. Alternative nyhetsnettsider med et innvandringskritisk fokus, helt uten nyanser har blitt denne gruppens foretrukne nyhetskanal. Og nå, når de svenske regjeringspartiene innser at det vil komme minimum 240.000, maks 360.000 asylsøkere til landet dette og neste år, innrømmer de at de har et problem. En innvandringsdebatt preget av kunstig konsensus, har med andre ord ikke tjent samfunnet i Sverige.

Åpen debatt som medisin

Hvilke konsekvenser har et raust debattklima i innvandringssaker? Forskerne Jacob Aasland Ravndal og Johannes Due Enstad ved Forsvarets forskningsinstitutt skriver i en kronikk i Aftenposten nylig at en tabubelagt innvandringsdebatt kan bidra til mer høyreekstrem vold. De bruker Sverige som eksempel, og trekker fram at landet har flest tilfeller av høyreekstreme drapshendelser per innbygger i Vest-Europa de siste 25 årene. Sverige har 16 ganger så mange drapshendelser som nabolandet Danmark, der innvandringskritikere på en helt annen måte har sluppet til i den offentlige debatten. En åpen debatt kan med andre ord tenkes å virke forebyggende mot høyreekstrem vold.

Ny norsk debatt

Den norske debatten er i ferd med å endre seg nå. Holdninger som var politisk ukorrekte for en måned siden, er mer mainstream nå. Flere ser at det finnes nyanser bak bildene flyktninger som krysser landegrenser.

Vi som tror på et ytringsvennlig klima, vi som mener det er livsviktig, må våge å gå i møte med de ekstreme.

Den norske debatten trenger nyanser. Vi trenger kritiske røster som Ørjasæter. Vi trenger at de får ytre seg i et debattklima med takhøyde. Dette klimaet inneholder ikke fyrstikker, trusler, injurier eller oppfordring til kriminelle handlinger. Men det skal være plass for kvinnen fra Kristiansand, som uttrykker frykt for å ta med barnet sitt med på tur på Odderøya.

Og mannen med fyrstikkene? Kanskje de begge kan bli møtt med saklige argumenter, med nyanser? Og hvem skal gi dem det? Jo, det er vi som ikke ser i svart/hvitt. Da er det ikke klokt å slette folk med meninger vi ikke liker fra vennelista. For er det noen som trenger nyanser i sin facebook-feed, så er det dem. Og vi som tror på et ytringsvennlig klima, vi som mener det er livsviktig, må våge å gå i møte med de ekstreme. For når brunt grums møter lyset, tror jeg at det blekner. Kanskje er dette det beste vi kan gjøre for å hjelpe de som har rett til beskyttelse i landet vårt.