I et innlegg i Fvn 09.05 skriver en mor om et barn som føler mer på prestasjonspress enn feiringsglede før nasjonaldagen. Det skal være gøy å forberede seg til 17. mai. Om en skole har vært vant til å vinne, så er det flott, men kanskje også en god grunn til å senke skuldrene litt. Det er ingen fra oss i 17. mai-utvalget som forventer marsjerende barn eller klokkeren sang. Vi drømmer om latter, sol og festlige innslag i toget. Vi ønsker oss folk som smiler og slår av en prat med kjente og ukjente.

Jeg har lyst til å si litt generelt om hva nasjonaldagen vår dreier seg om.

Vi feirer 17. mai for å feire grunnloven og staten vår. Det er en ramme rundt våre liv, som skal sikre oss rettssikkerhet, frihet fra vilkårlige overgrep fra myndighetene, retten til frie ytringer, fri tro, organisasjonsfrihet og et fritt liv basert på egne valg.

Vi hyller fellesskapet – og forskjellene våre. Demokratiet – folkestyret – er et fellesskap med plass til flere små fellesskap i ett. Det skal være et raust sted, der majoriteten passer på rettighetene til minoritetene og ivaretar deres interesser i tillegg til sine egne. Dét er sivilisasjon.

Vi trenger ikke bunadspoliti eller dømmende holdninger, slik Hilde Garby skrev så sterkt om for noen år tilbake. Hvis noen kommer i toget i jeans og t-skjorte, får det være godt nok. Det er ikke et moteshow, en offentlig visning av status og penger. Barnetoget er et tog av forskjellige barn, fra forskjellige hjem, med forskjellige liv. Og alle dem har vi plass til i vår by. Om de synger falskt eller rent. Om de går konsentrert eller mer vimsete.

Essensen av å være barn, er jo å være litt i flyt. Litt i drift. Drømmende og åpen. Fri barnas dag fra de voksnes jag.

Vi ere en nasjon vi med.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.