Einar Øgrey Brandsdal, den profilerte forretningsmannen fra Søgne, argumenterer mot kunsten som om han var æresmedlem i Fremskrittspartiet og mener skattepenger heller bør gå til eldre, omsorg og bedriftsstøtte.

Karen Kristine Blågestad er kulturredaktør i Fædrelandsvennen.

Det er ikke noe oppsiktsvekkende i dette snakket. Det som sikkert får en del mennesker til å le godt av denne saken, er at mannen som nå er selvutnevnt smakspoliti, er den samme mannen som vil reise en statue av Jesus ved Varoddbrua. En gigantstatue som skal hilse enhver tilreisende velkommen og prøve å fortelle alle at her er bibelbelte og jesusland og nærmere himmelen kommer du kanskje ikke i vårt etter hvert så sekulariserte land.

Øgrey Brandsdal forsvarer seg nå med at dette ikke er ment som kunst, mer som et symbol, men utformingen og ideen er så overtydelig, kitchy og bad taste at statue av elg i solnedgang hadde vært lettere å bifalle. Dessuten ville det vært et ganske alvorlig overgrep mot alle de i Kristiansand som er mer livssynsnøytrale. Også mot dem som bekjenner seg til en tro på den litt mer gammeldagse, private og stillferdige måten. Den sørlandske måten.

Øgrey Brandsdal skulle ikke brukt skattepenger på det, men tatt av sin egen formue han har skapt seg på netthandel. Men dette prosjektet ville, eller vil (han tror fortsatt på ideen), ville vært å breie seg med en gigantomani i det offentlige rom og dyttet tro ned i frontruta på hver eneste bil som kjørte forbi. Det ville i aller høyeste grad angått offentligheten og satt et så markant meningsavtrykk i vårt felles rom at når Brandsdal fortsatt mener det er realiserbart vitner det om: 1) sjeldent dårlig politisk og demokratisk forståelse, 2) ingen kultur— eller kunstforståelse, 3) veldig dårlig smak og 4) liten forståelse for trafikksikkerhet.

Det er viktig at kunstnere har kunstnerisk frihet og dette landet ville vært uspennende og konformt hvis ingen laget kunst vi diskuterte. Endatil slaktet. Performance-kunsten til Tori Wrånes skapte latter, nysgjerrighet og redsel i bergensgatene og var slik sett på langt på vei en suksess. I Bergens gater og smau skal slike ting skje under Festspillene, det gjør byen til en spennende by å vandre rundt i under disse hektiske mai- og junidagene. Plutselige og underlige syns- og lydinntrykk skal overraske og skape hele byen om til en performancescene der alt kan skje. Så kan man, som hennes statue på taket i barnehagen, diskutere hvor vellykket, interessant eller vesentlig den er. Eller om kunstneren treffer målgruppen rett med sitt ærend eller prosjekt. Men det er en fantastisk ting at kunstnere får støtte gjennom demokratisk sikrede instanster og faglige råd. Slik at folk som Øgrey Brandsdal ikke skal få bestemme hva som er god smak og god kunst. Da hadde kunsten handlet om pene dekorasjoner og kunst med fin, forstålelig, ufarlig og riktig mening. Den hadde stått bom fast.

Han fremstår som rik på penger. Men når det kommer til kultur eier han ikke nåla i veggen.