Da må 60 tallets kommunestruktur endres, og vi må bygge sterkere velferdskommuner.
Da kommunestrukturen ble lagt for 50 år siden hadde kommunene få helseoppgaver. Liggetiden på sykehus var lang, og primærhelsetjenesten bestod av en distriktslege. De siste femti årene er mange sentraliserte institusjoner for mennesker med utviklingshemming, psykiske og fysiske sykdommer lagt ned — og de får i dag et tilbud i sine nærmiljø.
Avansert helsehjelp gis i sykehusenes poliklinikker og pasientene sendes hjem samme dag. Dette krever at kommunene både har ressurser og kompetanse til å gi dem et trygt tilbud med god kvalitet. I pleie- og omsorgssektoren som kommunene har ansvar for har vi gått fra 20.000 årsverk i 1971 til 134.000 årsverk i 2014. I fremtiden vil kommunene få et enda større ansvar for flere mennesker med ulike behov. Kommunens rolle blir viktigere for pasienter flest.
Det er vanskelig for de små kommunene å ta det store ansvaret
Mange av dem som trenger helse- og omsorgstjenester har sammensatte behov og trenger ulike tjenester over tid. Regjeringen vil skape en helsetjeneste som er organisert etter pasientens behov, ikke omvendt. Da trenger vi flere tverrfaglig team med helsepersonell som har høy kompetanse. Det er imidlertid vanskelig å skape et tverrfaglig team hvis kommunen mangler kompetanse innenfor psykisk helsevern, rehabilitering eller avansert sykepleie. Halvparten av dagens kommuner har under 5000 innbyggere, og en tredjedel har færre enn 2500. Det er vanskelig for de små kommunene å ta det store ansvaret for mennesker som rammes av en alvorlig bilulykke, av psykisk sykdom eller som trenger lindrende behandling ved livets slutt. Små fagmiljøer gjør den kommunale helsetjenesten sårbar, og skaper utfordringer for faglig utvikling og spesialisering. Alle norske innbyggere har krav på et like godt tilbud, uavhengig av hvor de bor. Da må vi også sette kommunene i stand til å gi sine innbyggere et likeverdig tilbud.
Kommunene skal sørge for forebygging, tidlig intervensjon, tidlig diagnostikk, behandling og oppfølging. Å få rask og riktig helsehjelp lokalt gjør pasientene friskere raskere, og vi unngår at tilstander forverres. Dette ønsker regjeringen å forsterke i fremtiden ved å flytte mer ansvar lokalt - ikke ved sentralisere og fjerne helsetjenester fra pasientens nærmiljø. Men det krever sterke og robuste norske kommuner.
Mange kommuner velger å løse utfordringene gjennom interkommunalt samarbeid der flere nabokommuner oppretter felles foretak på tvers for å yte helsehjelp. Interkommunale tilbud kan være bra, men summen av slike samarbeid viser at oppgavene er blitt for store for mange små kommuner. Et økende antall ulike samarbeid flytter styringen bort fra folkevalgte i kommunene. Kommunestyrene og innbyggerne mister demokratisk styring ettersom de interkommunale selskapene styres gjennom kompliserte, forpliktende avtaler. Større kommuner gir bedre mulighet for å gi gode tjenester, samtidig som demokratiet ivaretas.
En god helsereform krever en god kommunereform. Større kommuner kan bygge opp større og mer attraktive fagmiljøer. Kommunereformen er et ledd i å skape pasientenes helsetjeneste.
Innlegget er forkortet. Red.