Arendal og Kristiansand har hver sin regionavis og folk i Kristiansand vet lite om hva som foregår i Grimstad og Arendal, og det samme andre veien. Sett i lys av Sørlandets manglende markering nasjonalt er ikke Knudsens analyse og hyllest til den lille lokale samtalen særlig imponerende. All den tid behovet for en større regional offentlighet er større og mer presserende.
Ikke uten slagside
Som lillesander er jeg glad i vår offentlighet. Spesielt i Lillesandsposten, som kommer ut to ganger i uken, er debatten om hva som skjer i det lokale bystyret svært tilstedeværende. I tillegg til svært detaljerte referat fra alle politiske møter vier avisa stor plass til leserinnlegg. Avisa er svært mobiliserende i saker som åpning/stenging av vei til Møglestu, plassering av PT, stakittgjerder på Sandsmyra, lokalt tiggerforbud og nå i forhold til Nye Kristiansand. Alt i alt positivt. Men samtalen vi har i Lillesand er ikke uten slagside.
Les også :
«Man endrer ikke spillet underveis for å skaffe seg selv gevinst, ikke i Norge».
Det finnes ikke et plankegjerde malt av ordføreren som ikke er dokumentert med bilde og tekst i Lillesandsposten. Lillesandsposten kalles i mange kretser for Arne-avisa. Arne har vært ordfører i 13 år. Lillesandspostens redaktør har vært i avisa enda lenger. Og selv om redaktøren ikke lar seg fornekte i å kritisere ordføreren, så har disse to mennenes evige tilstedeværelse avgjørende betydning for hvordan samtalen er. Så naturlig er mennenes tilstedeværelse at man fort glemmer at det egentlig handler om politisk makt. I Lillesand er ordføreren først og fremst Arne og ikke den personen som har mest politisk makt, har flest styrelederverv og eier mest eiendom i Lillesand. En enkel stadfesting av dette faktum oppleves nesten alltid som urimelig kritikk og personangrep, noe som sier litt om det egentlige og faktiske debattklimaet. Små, lokale aviser inneholder sjelden reell og god maktkritikk generelt sett; ei heller i Lillesand. Til det er forholdene ofte for tette og nære.
I Lillesand er ordføreren først og fremst Arne og ikke den personen som har mest politisk makt, har flest styrelederverv og eier mest eiendom i Lillesand.
Også i Lillesand fungerer lokal politikk og lokal journalistikk sammen, uavhengig om den er bra eller dårlig. Men er det kommunens organisering og administrative grenser som er premissleverandør for dette? Selv om det er bevegelse i positiv retning våger jeg påstå at Søgne ikke har den offentligheten Lillesand har. Er det fordi Søgne ikke er en by? Jeg holder Grimstad Adressetidene og der må man nesten lese med lupe for å finne ut hvem dagens ordfører er. Er det redaksjonen, kommune-administrasjonen, politikerne eller den generelle kulturen som legger premisset for det? Svaret er ikke nødvendigvis kommunestruktur.
Betegnende for en oppstykket offentlighet
Lillesands offentlighet er nok ganske spesiell. Men den er også betegnende for en oppstykket offentlighet her på Sørlandet generelt. Skillet i offentligheten går ikke ved fylkesgrensen, men ved Svennevig Bru. Fædrelandsvennen har ganske god dekning i Lillesand med det stopper brått opp ved inngangen til Grimstad. Samme gjelder for Agderposten. Den har ganske god dekning i Grimstad, lav dekning i Lillesand og er av liten eller ingen interesse i Kristiansand. Tonen og innholdet i de offentlige debattene er rett og slett vesensforskjellige. Men betegnende for begge offentlighetene er at de rett og slett ikke har interesse for hverandre. Den oppstykkede offentligheten vi har på Sørlandet er en faktor som er medvirkende til den politiske diskusjonen om Ett Agder.
Skillet i offentligheten går ikke ved fylkesgrensen, men ved Svennevig Bru.
Den politiske redaktøren i Fædrelandsvennen høster nok mange anerkjennende nikk blant egne lesere når han skriver at Aust-Agder Ap med sitt nei til ett Agder fremstår som det mest konservative partiet i Aust. Men samme kommentar ville ikke slått til like bra om den sto i Agderposten. Selv om Agderposten ikke har en like stor politisk identitet som Fædrelandsvennen, formidler de nok bedre stemningen i Aust Agder, nemlig at fylket faktisk er seg selv nok og at AP er i kontakt med folkemeningen.
Egen redaksjon i Oslo
Agderposten løfter ikke en finger, og Fædrelandsvennen har bare gjort spede forsøk, på å ha en egen redaksjon i Oslo. De andre regionavisene har det. Til og med Sunnmørsposten! Spesielt BT og Stavanger Aftenblad klarer med sine oslokontor å sette nasjonal dagsorden med saker som flyktningbarn og manglende tiltakspakker til Vestlandet. I lys av andre regionavisers satsing fremstår innholdet i våre to regionaviser mer som sammendrag fra lokalavisene i de små sørlandsbyenes lokale offentligheter.
I lys av andre regionavisers satsing fremstår innholdet i våre to regionaviser mer som sammendrag fra lokalavisene i de små sørlandsbyenes lokale offentligheter.
Hva er den offentlige samtalen i Lillesand god for dersom den bare er god for oss i Lillesand og ikke makter å være interessant for folk noen mil øst eller vest for oss? Vi i Lillesand burde være mer opptatt av omgivelsene rundt oss — og omgivelsene rundt oss burde være mer opptatt av oss. Det er dermed et godt bilde på hva som også gjelder generelt for Agder. Dersom vi selv ikke makter å være mer opptatt av hverandre, i vår lille geografi og med våre 270 000 innbyggere, kan man knapt forvente nasjonal interesse.