Det sitter en 19 år gammel mann på andre siden av spisebordet. Håret er farget helt lyst. Hendene er foldet sammen og ligger i fanget. Han er spent. 19-åringen lider av spiseforstyrrelse. De siste fire årene har han vært gjennom en runddans innen ungdoms- og voksenpsykiatrien.
Nå vil han fortelle hvordan det oppleves.
«Sebastian» er ikke guttens egentlige navn. Han ønsker å fortelle historien sin, men vil ikke at navnet skal dukke opp i fremtidige nettsøk.
Karate, innebandy, speideren og naturliv. Det er hverdagen til Sebastian når han vokser opp i en av Kristiansands bydeler. Han er både kreativ og teknisk anlagt, men han sliter med relasjonene på skolen. Han opplever utfrysing og mobbing.
Juni 2015 er situasjonen på skolen så prekær at fastlegen sykemelder Sebastian fra skolen. Det er et par uker igjen av 7. klasse. Moren velger å søke ham inn på en ny skole for å få sønnen bort fra det utfordrende skolemiljøet.
Sebastian er glad for valget. Han utrykker det til moren ved hjelp av noen få, enkle ord:
«Mamma, livet mitt er fikset nå».
De to neste skoleårene går nærmest på skinner, men like etter starten i 10. klasse får han flashback til episodene fra noen år tilbake. Han slutter å gå på skolen.
Sebastian lukker seg inne på gutterommet og setter seg foran pc-en. Der blir han værende store deler av høsten. Mor og stefar forsøker å begrense spillingen. 16-åringen blir oppfarende og hissig. Han spiser nesten ikke. Spillingen er altoppslukende. Det er høst 2017. Sebastian er i ferd med å utvikle spiseforstyrrelse.
Hva gjør det med en mor å se sønnens middagstallerkener bli stående urørt på bordet, måltid etter måltid?
Sykt helsetilbud
Marianne Rekevik har lenge hatt lyst til å si noe om hvordan systemet har behandlet sønnens spiseforstyrrelse. Nå har hun og samboeren, Ivar Bergundhaugen, tatt mot til seg.
Til daglig jobber Marianne som assisterende butikksjef i Sørlandsparken. Ivar er for mange kjent som partiet Venstres gruppeleder i bystyret i Kristiansand. Men det er hverken butikk eller politikk som har hatt førsteprioritet de siste årene.
På bordet foran oss ligger papirer. Epikriser, behandlingsrapporter, søknader, avslag og klager.
Papirbunken forteller om en sønn som sliter med spiseforstyrrelse og et system som sliter med å finne den best mulige behandlingen for sykdommen.
Da sønnen gikk ned i vekt høsten 2017 tok moren kontakt med avdeling for barn og unges psykiske helse (Abup) ved Sørlandet sykehus. Marianne mener tegnene på spiseforstyrrelse ikke blir fanget opp.
Mora stopper fortellingen og ser ut i lufta, som for å hente fram detaljene fra den tida. Hun husker episoder. Som når Sebastian setter seg i passasjersetet og forbløffet konstaterer at han veier så lite at sensoren til bilbeltet ikke gir lyd.
En dag får hun Sebastian til å gå på vekta. Den er så lav at hun ringer til Abup. I andre enden får hun beskjed om å slippe det hun har i hendene og komme opp på sykehusets barneavdeling.
– Da blir Sebastian innlagt, sier Marianne.
Han blir testet fra topp til tå. Sebastian har spiseforstyrrelse, sier legen. De legger inn en sonde gjennom nesen som skal sørge for at han kan ta til seg næring via en pumpe. De skriver ut resepter på næringsdrikker fra apoteket. Abup sender av og til personell hjem til Sebastian under måltidene for å motivere han til å spise.
– Det ender med at vi blir behandlere, sier Marianne.
Når spisehjelperne forsvinner ut døra er det foreldrene som sitter igjen med Sebastians sinne og frustrasjon.
Sønnen stenger foreldrene ute og flykter inn i spillverdenen på pc-en. Han synes det er stressende når måltidene blir et problem og hodet fylles med for mange tanker.
Marianne og Ivar tråler både nett og nettverk for råd og hjelp. I møte med Abup foreslår foreldrene behandling ved Capio-klinikken i Fredrikstad. En klinikk som spesialiserer seg på å behandle mennesker med spiseforstyrrelse. De får ikke gehør. I stedet blir Sebastian tilbudt et opphold på ungdomsklinikken i Arendal.
Etter å ha forhandlet seg fram til en avtale om å kunne ha med PC-en legger Sebastian seg frivillig inn på ungdomsklinikken. Marianne er med. De er i familiebasert terapi.
Fra våren 2019 og gjennom resten av året, er han innlagt på ungdomsklinikken flere ganger.
Sebastian sitter mye på rommet og tenker på at han er innlagt – på at han er sjuk. Han er redd for at de ansatte skal tvinge i ham mat.
Under en samtale med behandlerne på ungdomsklinikken sier Sebastian at «moren er kontrollerende og slem mens stefaren må være psykopat».
Hverken Marianne eller Ivar blir informert om dette. Dagen etter samtalen meldes saken inn til barnevernet. Drøyt to uker senere kontakter barnevernstjenesten Marianne og Ivar.
– Det kommer som et sjokk og oppleves svært ubehagelig, sier Marianne.
Etter et kort møte med barnevernet konkluderes det med at dette er en sak for Abup, ikke barnevernet.
– Dagen etterpå står en gråtende behandler fra Abup på døren og sier hun var en av dem som var med på å melde saken til barnevernet. Hun visste det var galt å gjøre det, men sier systemet er lagt opp slik, sier moren.
Marianne og Ivar forteller de får en telefon fra en av lederne i Abup som oppfordrer dem til å klage på fremgangsmåten. Også han sier det er beklagelig, men at systemet ikke kan endres dersom ingen klager på det.
– Jeg har ennå ikke klart å samle krefter til å gjøre noe med dette, sier Marianne.
Sebastians eneste lyspunkt på ungdomsklinikken er kokken som jobber der. 17-åringen får tillit til kokken. De to lager av og til mat sammen. Kokken frister av og til Sebastian til å spise litt ekstra.
Moren synes både måltidene og veiingen er ustrukturert. Hun etterlyser en behandlingsplan, men får den aldri. Sønnens vekt er fortsatt svært lav.
Det er Marianne som i hovedsak skal sørge for at sønnen får i seg mat. Hun får det ikke til. Han kommer ikke til måltidene.
– De ansatte svarer at «han kommer når han er sulten nok», sier moren.
Det strikkes mye på avdelingen. Moren opplever at strikkepinner ligger løst i landskapet på en lukket avdeling hvor alt annet er festet til vegger og gulv for pasientenes sikkerhet.
Hun får høre at sønnen kan sitte og spille på pc-en til langt på natt uten at noen setter grenser.
Hun prøver å sette grenser, men føler seg overkjørt og opplever at behandlere setter mor og sønn opp mot hverandre.
Alt dette sammenfatter hun i en klage som oversendes til Fylkesmannen.
Hun avslutter klagen med å slå fast at det som begynte med skolevegring, har utviklet seg til spillavhengighet og alvorlig spiseforstyrrelse. Hun er sterkt kritisk til hvordan ungdomsklinikken har påvirket behandlingsforløpet i negativ retning.
– Hvis jeg hadde kommet til en lungeavdeling som manglet kompetanse på samme vis, hadde det aldri blitt akseptert, sier Marianne.
Klagen blir avvist.
Innimellom oppholdene på ungdomsklinikken og hjemmet i Tveit blir det åpnet for behandling ved helseregionens eneste spesialisttilbud for spiseforstyrrelser; Rasp på Ullevål sykehus.
Desember 2019 legger han seg inn frivillig. Mamma er med. Vekten går oppover nærmest umiddelbart. Det er en helt annen struktur på både måltider og veiing enn det de er vant til fra ungdomsklinikken. Det er bare én hake:
Sebastian vokser kraftig i høyden. Det betyr at han må spise mer mat for å få i seg nok næring.
Han er frustrert. I papirene hans er han diagnostisert med anoreksi nervosa – men den er atypisk. Det er ikke slik at han ikke vil legge på seg, men han får ikke til å spise.
Etter en måned ved Rasp ønsker Sebastian å skrive seg ut igjen, men nå snakker behandlerne om at det kan være nødvendig med tvang.
– Ledelsen ved Rasp sier vi må til legevakten for å få fattet et tvangsvedtak på sønnen vår, sier Marianne.
– I Oslo?
– Nei, legevakten i Kristiansand.
Rasp vil sende Marianne og Sebastian på bussen til Kristiansand. Moren setter foten ned. Det ender med at en av lederne ved Rasp kjører de to til Kristiansand for å få en lege på legevakta til å vurdere tvang.
Datoen er 20. januar 2020. 17 år gamle Sebastian, som er under behandling for alvorlig spiseforstyrrelse, får i seg en halv pølse i løpet av dagen. Ingen frokost, ingen middag. Han venter i flere timer på legevakta, før han sent på kvelden får møte legen.
Tvangsvedtaket fattes.
En skulle tro det bærer rett tilbake til Ullevål og Rasp. Men slik fungerer ikke systemet. Sebastian må henvises fra et lavere behandlingsnivå enn Rasp.
Mens ny søknad sendes av gårde til Rasp blir Sebastian i mellomtiden sendt fra legevakta til et behandlingssted han kjenner godt fra før:
Ungdomsklinikken i Arendal.
Det eneste han har med seg når han sendes dit fra legevakten er klærne han går i.
– Det er den verste tiden, sier Sebastian.
Han går ned i vekt. Ofte får han maten via sonde. Ledningen som går inn gjennom nesen fører til at han får vondt. En gang røsker han den ut. Andre ganger må den legges inn på nytt fordi den fungerer dårlig.
Han får næring ved tvang – mange ganger.
Hva gjør det med et ungt menneske å bli holdt nede av fem voksne personer for at du skal få næring for å kunne overleve?
Sebastian blir stille. Han tar fatt i en serviett som ligger på bordet. Han holder i hånda til moren som sitter ved siden av.
Tårer...
Han forteller det er som om det er vekt på hele kroppen. At han ikke får puste. Han sier fra, men blir ikke hørt. Personalet er bare fokusert på sonden. Av og til kommer næringen inn feil. Det oppleves ekstremt ubehagelig.
Sebastian føler at han er «stuck» på ungdomsklinikken – at han ikke kommer til å komme ut derfra. Når han prater med noen på klinikken er det sykepleierne, men det er alltid med et forbehold. Han vet at pleieren som er hyggelige den ene dagen, kan være den samme som holder deg fast ved neste sonding.
Han er likegyldig. Ligger i senga og kikker i veggen. Han har lyst til å bli frisk, men har ikke lyst til å gjøre noe for å bli det. Han har egentlig bare lyst til å forsvinne.
Da Sebastian blir innlagt på ungdomsklinikken januar 2020 og ser de andre pasientene som er der, tenker han at «sånn skal ikke jeg bli».
Fire måneder senere opplever han at han har blitt som dem.
Så kommer svaret på søknaden til Rasp: Sebastian har fått plass.
Inni ambulansen som er på vei fra Arendal til Oslo ligger en 17 år gammel gutt. Den alvorlige spiseforstyrrelsen som ble påvist for halvannet år siden har bare blitt verre.
Han har blitt behandlet hjemme og i forskjellige institusjoner. Resultatet er nedslående. Forrige gang han var innlagt ved Rasp var det frivillig. Nå er han tilbake – på tvang.
Denne gangen går det bedre.
Uke for uke legger han på seg. Nå kan han ikke skrive seg ut når det butter i mot. Kiloene kommer sakte men sikkert på kroppen. Han får tillit til én av behandlerne. Hun lager et hjemmelaget armbånd til han med påskriften «fuck it» og «shitcunt».
Når høsten nærmer seg ser Sebastian på to tall samtidig: Vekten og fødselsdatoen. Han fyller 18 år i november. Da må han skrives ut fra Rasp. Han er voksen.
Nesten to måneder før han skrives ut begynner forberedelsene til hvordan Sebastian skal behandles videre. 17-åringen har sjøl kommet til at tvang hjelper han til å gå opp i vekt.
Det ender med at han skal overføres til avdeling 6.1 ved psykiatrisk avdeling ved Sørlandet sykehus. På sykehusets egne sider står det:
Vi har døgnenheter for behandling av akutte kriser, psykose, sikkerhetspsykiatri, spiseforstyrrelser, alderspsykiatri og enhet for førstegangspsykose.
På 18-årsdagen sin møter Sebastian opp på Sørlandet sykehus. Rasp har sendt med to av behandlerne som har hatt mest med Sebastian å gjøre. De har med seg behandlingsopplegg og sykdomsforløp. De er med for å overføre kunnskapen til Sebastians nye behandlere.
Moren opplever at de blir møtt med en avvisende hånd av behandlerne ved Sørlandet sykehus. Et slags «takk, men nei takk».
Når Sebastian møter psykologspesialisten ved Sørlandet sykehus tilbys han et møterom med en seng den første natten. Dagen etter overføres han til DPS Strømme for videre behandling.
Behandlerne fra Oslo er med når han overføres dagen etterpå. Heller ikke på DPS Strømme oppleves det noen særlig interesse for behandlingsopplegg og sykdomsforløp.
– Jeg føler folkene fra Rasp ikke kommer til orde og jeg har en oppfatning om at personalet på Strømme har en egen formening om hvordan han skal behandles, sier moren.
Vekta går nedover igjen.
Halvåret etter at Sebastian skrives ut fra Rasp flyttes han sju ganger innen voksenpsykiatrien på Sørlandet.
Avdeling 6.1 på Eg – han hører ikke hjemme her.
DPS Strømme – mister vekt, behandling virker ikke.
Avdeling 6.1 – midlertidig.
Avdeling 2.1 på Eg – en psykosepost som sier de skal gjøre så godt de kan.
Avdeling 6.1 – midlertidig.
Post C, Arendal – tør ikke ha han der lenger fordi han er for syk.
Avdeling 6.1 – midlertidig.
Avdeling 2.1 – i påvente av at Sebastian skal begynne på folkehøyskole.
– Det er svært uoversiktlig og gir dårlige resultater. I tillegg blir det gjort en feil i forbindelse med tvangsvedtaket til sønnen vår, sier moren.
Psykologspesialisten som tok i mot Sebastian da han kom til Sørlandet sykehus har ikke registrert at han skulle vært innlagt på Tvungen psykisk helsevern (TPH). I stedet for å rette opp i feilen, foreslår spesialisten å oppheve tvangsvedtaket. Han mener Sebastian er for frisk til å gå på tvang.
Stefaren har for det meste lyttet når samboeren har fortalt om opplevelsene rundt Sebastians sykdom. Men han har vært med på veien. På møter og som støtte når Sebastian og Marianne har trengt det som mest.
Ivar Bergundhaugen, politikeren som pleier å levere underfundige gullkorn fra talerstolen i bystyremøtene, er sint når han tenker på stesønnens runddans i det psykiatriske helsetilbudet.
Han synes det virker som om «alle» vet best og skal gjøre ting på sin måte. Han snakker om det han opplever som arroganse fra et pårørende perspektiv. Og mangel på ydmykhet.
– Etter at Sebastian ble overført til avdeling 6.1 fra Arendal blir det et skikkelig brølemøte, sier han.
Psykologspesialisten mener fortsatt 18-åringen er for frisk til å gå på tvang. Samtidig har han nettopp blitt skrevet ut fra en avdeling fordi han er for syk til å kunne behandles der.
Ivar, som til daglig jobber i forsvaret, har tatt på seg uniformen. Han vil at spesialisten ikke skal kunne overse ham. Lydnivået i samtalen øker. Det slynges ut ord om sjølgodhet og klagemuligheter. Det ender med at spesialisten foreslår at Sebastian kan gå på folkehøyskole...
Sommeren 2021 er 18-åringen igjen tilbake på avdeling 2.1 på Sørlandet sykehus. Han er der i påvente av å begynne på skole. Det er søkt om behandling på voksenavdelingen til Rasp – stedet hvor Sebastian hadde mest fremgang under behandling.
– Vi får avslag, sier Marianne.
De anker avslaget, men får «nei» nok en gang.
Avslaget forklares med at ikke alle behandlingsformene som ble anbefalt av Rasp er forsøkt i Kristiansand.
Marianne opplever det som om voksenpsykiatrien ikke har vært interessert i å følge opp behandlingen sønnen fikk ved Rasp – og at det er grunnen til at søknaden blir avslått.
Når sommeren er på hell og folkehøyskolen står for tur, veier Sebastian like lite som han gjorde da Rasp mente han måtte legges inn på tvang ett år tidligere.
Marianne er redd. Hun vet at spiseforstyrrelse har en høyere dødelighet enn andre psykiske lidelser. Hun spør hvordan i all verden sønnen kan skrives ut i den forfatningen han er.
Svaret hun får glemmer hun ikke.
– «Litt risiko må vi alltid regne med at det er her i livet» Det var det han sa, sier hun.
Les kommentaren til sjefredaktør Eivind Ljøstad:
Sykt helsetilbud
Siden sommeren 2021 har Sebastian gått på folkehøyskole. Han er ikke frisk. Vekten er fortsatt kritisk lav. Han har et sterkt ønske om å legge på seg, bli frisk.
Det har gått drøyt fire år siden han første gang var i kontakt med Abup på grunn av spiseforstyrrelsen. Hva kunne vært gjort annerledes?
– Jeg hadde nok ønsket å få hjelp av noen som er spesialister på spiseforstyrrelser mye tidligere. Jeg følte at behandlingen av meg ble til noe større enn den hadde trengt å være. Jeg har også forholdt meg til mange forskjellige personer i denne tiden. For meg tar det tid å bygge tillit. Det har vært vanskelig, sier Sebastian i dag.
Har du tips om dette temaet? Send epost til journalist Frank Mersland.