Fra 1880-årene og noen tiår fremover hadde vi det vi gjerne kaller «same-tida» i dalen. Med store reinsdyrflokker rundt om i heiene.
Villrein hadde det vært lenge, like siden isen trakk seg nordover etter siste istid. Og jegere fulgte etter flokkene. Men tamreindrift var det trolig «Pilt-Ola» — eller Ola Songesand - som startet med.
Ola vokste opp på en husmannsplass ved Lysefjorden. I det militære fikk han en skade som gjorde at han haltet eller «piltet» rundt.
Bjarne Tveiten forteller i «Setesdal og setesdølar» at Ola skal ha gått på sine egne bein like til Finnmark for å kjøpe 300 reinsdyr. På vei nedover igjen bukket imidlertid halvparten av dyrene under.
Da han kom fram til Sørlandet, ble noen dyr solgt til England. De få dyrene som var igjen, ble drevet opp i «heia mellom Sirdal og Setesdal», forteller Kjell Espedal i «Kremmaren frå Lysefjorden». Et samisk ektepar kom for å hjelpe til med å passe dem.
Og «Pilt-Ola» ga seg ikke. Han haltet i vei på to lange turer til for å hente nye dyr. Den ene gangen til Røros, den andre til Finnmark igjen, ifølge Frans-Arne Stylegar.
— Ola var neppe i Finnmark, men dro nok til Røros alle gangene, sier konservator Leonard Jansen på Setesdalsmuseet.Uansett var det langt å gå og sikkert ikke enkelt å få med seg svære flokker. Og tross alt strev og hjelp av samiske gjetere, hadde ikke Ola hellet med seg. Selv la han skylden på ulven. Dyrene var også plaget av sykdom.
Men hovedproblemet var all villreinen som hadde holdt til i områdene i tusener av år. «Samene som gjette tamreinflokkene, sa gjerne at villreinen var den verste tyven, (..) de tamme dyrene så ofte sitt snitt til å følge med sine ville frender,» skriver Stylegar.
«Den rene utvandring»
Men om «Pilt-Ola» ikke lyktes, hadde han sådd en idé. På 1880-tallet kom flere samefamilier fra Helgeland med sine reinsdyrsflokker. Knut Gjerden skriver i «Bykle kultursoge» at det var som en ren utvandring. Familiene slo seg ned i fjellområdene i Øvre Setesdal, like sør til Valle og Hylestad.
Norge var fremdeles i union med Sverige, og en rekke samefamilier kom fra Jämtland og Västerbotten. «Flest samar var det i Bykle. Her var dei største fjellviddene, og dei som høver best for tamreindrift», forteller Tveiten.Hvorfor dro så samene sørover? Tveiten mener at grunnene kan være mange. Men «mangel på beiteområde og eventyrlyst kan vi i alle fall rekne med stod sentralt,» skriver han.
Med samiske røtter
— Rørosområdet ble gjerne kalt for Finnmarken. Så Pilt-Ola dro aldri til Finnmark fylke for å kjøpe rein, sier Lajla Renander.Vi treffer Lajla og Inger Kristine Renander i en lys og hyggelig stue i Idunveien i Kristiansand. De er både tremenninger og firmenninger! Begge har samiske røtter.
— John Tomasson og Margrete Nilsdatter - tippoldeforeldrene våre - kom til Bykle i 1892. Fire av de fem barna deres var med, forteller Inger og Lajla.
De kom til Botneheiane, og Knut Gjerden, som skrev en artikkel om tamreindriften i øvre Setesdal, mener at John, som eide rundt 4000 reinsdyr, var en av de mest velstående samene i Norge. Både John og Margrete var født i Sverige. John døde samme året han kom til Bykle.
— Anders Olofsson Renander kom sammen med dem som gjeterdreng. Han ble gift med Kristine Jonsdatter Bergli i Bykle, de er våre oldeforeldre. To av deres sønner, Ole og Anders, ble våre bestefedre. Ole giftet seg med Kristine Kjeldsberg, Anders med Brita Rensberg. Disse to var kusiner, døtre til Anna Tomine og Marja Rebekka, som igjen var døtre til John Tomasson og Margrete Nilsdatter, forteller de to.
Forvirret? Det ble i alle fall vi! Så vi forlater det kronglete slektstreet.
Inger og Lajla er født i de to nabokommunene Oppdal og Rennebu. Og Inger bodde fem år i Setesdal i sin barndom. Ingers far, Sigurd, fant nemlig tilbake til dalen da han giftet seg med ei jente fra Bykle, Sigrid Byklum.
Inger forteller at besteforeldrene hennes hadde drevet med reinsdyr. Men de døde unge, og barna var for små til å overta driften. Dermed ble den avviklet. Ingers far arbeidet hos Otra Kraft, og selv har hun nå bodd i Kristiansand i mange år og er lærer på Strømme skole. Lajla flyttet til byen for 12 år siden og er hjelpepleier.— Jeg er vokst opp med reindrift, og søstrene mine fører nå dette videre i Trollheimen, forteller Lajla.
Mens Inger kan noen få samiske ord, gikk Lajla på samisk skole på Snåsa. Hun kan litt sørsamisk, et språk som bare snakkes av noen få hundre.
Inger vokste opp med setesdalsdialekten.
— Da vi flyttet tilbake til Oppdal da jeg var sju, var det ingen av de andre barna som skjønte meg. Det var som å komme til et annet land, ler hun.
Kjøpte gård på Jeiskeli
Den første som kom til Bykle med familien og reinsdyrflokken, var Jon Andersen Stangfjell, ifølge Adolf Steen som har skrevet om samene i Setesdal i Samisk selskaps årbok. Jon var født i Hattfjelldal i 1830, og etter å ha kommet i konflikt med svenske fjellsamer, kom han sørover til Hardangervidda og Rauland. I 1886 kom han til Bykle der han kjøpte gården Jeiskeli.
Kona hans, Kristine, stod det respekt av. «Kristine skildres som en robust natur med mer enn alminnelige legemskrefter», skriver Steen. Det var ikke fritt for at rester av overtro ennå levde i dalen, og enkelte mente hun stod i pakt med usynlige krefter. Hun skal ha hatt penger gjemt i skogen.Og når lensmannsfullmektig Juel Lund kom for å kreve erstatning for skader reinsdyrene hadde stått for, forsvant hun ut mellom trærne og kom tilbake med penger. Verken mannen hennes eller noen andre visste hvor gjemmestedet var, og hun tok hemmeligheten med seg i graven.
«Gud hjelpe meg»
Det er ikke tvil om at det til tider kom til motsetninger mellom samene og andre i dalen. Kulturforskjellene kunne være store. «Dessutan var det ikkje så lite fordommar mot samane. Dei skulle mellom anna vere trollkyndige og ha evna til å kontakte vonde makter. Seid eller gand vart det kviskra om i krokane», forteller Tveiten.
Han legger til at en del bygdefolk så ned på samene, selv om man kan diskutere om holdningene var rasistiske. De var i alle fall uheldige. Bygdehistorikeren Knut Gjerden skriver:
«Det var nærmast noko av ei ulukke dersom ei bondejente forelska seg i ein samegut eller at ein bygdegut vart glad i ei samejente. Det vart difor få ekteskap mellom byklefolk og samane. Det finst eit stev som ei byklejente dikta om guten sin. Han var halv same. Etter å ha rosa han for det han var og det han åtte, kjem sluttorda: «… men ‘an æ håve lappi, Gud hjelpe meg.»Leonard Jansen forteller at da samene drev med slakting nede på isen på Bjørgom, var det bygdefolk som reagerte på måten det ble gjort på. Det var en annen praksis enn de var vant til.
— Men ellers gikk nå disse samene i lag med bygdefolket. De samene som kom seinere, gjetere fra Finnmark, skilte seg mer ut, sier han.
De konfliktene som oppsto, hadde gjerne med beitet å gjøre. Det var ikke alltid så lett å holde reinen der den skulle være. Dyrene var jo lykkelig uvitende om grensene mellom eiendommer og beiterettigheter. Det var kamp om graset mellom sauer, kyr og rein.
Lappeloven i 1897
Lappeloven av 25. juli 1897 gjorde det vanskelig for samene å ha rein i Setesdal, forteller Steen. Denne loven satte store bøter — opptil 1000 kroner - for den som beitet sine dyr på annen manns grunn uten tillatelse eller hjemmel. «Med de store reinhjorder og forholdsvis små beiteområder var det ikke til å unngå at de ofte kom i konflikt med loven og måtte svare store bøter», skriver han.
Omkring første verdenskrig kjøpte Oslo-mannen Thorvald Heiberg opp store arealer som han leide ut til ørretfiske og jakt på rein og ryper. Disse områdene ble senere overtatt av staten.Et annet problem for samene var at mange av dyrene blandet seg med villreinen og ble borte. «Siden 1914 har ingen samefamilier forsøkt seg med rein i Setesdal,» beretter Steen.
Ulike tamreinlag så etter hvert dagens lys, men nå hadde samene inntatt rollen som gjetere. Noen samer dro, andre kom ned fra Nord-Norge. Mens atter andre ble værende i dalen og har mange etterkommere. Som er opptatt av helt andre ting enn reindrift.
Og reinsdyrene? Flokkene vokste under andre verdenskrig og ble vanskelige å styre. Flere og flere kalver ble ikke merket i tide. Og tiden arbeidet for motstanderne av tamreindrift. Frilufts— og jegerinteresser kom i sentrum, skriver Tveiten. Ved utgangen av 1978 var det slutt, hele flokken skulle høre til staten og regnes som villrein. En epoke var over.
Kilder: «Samehistoria i Setesdal» av Bjarne Tveiten i «Setesdal og setesdølar», «Samene i Setesdal» av Adolf Steen, «Pilt-Ola» av Jon Moe, «Samer i sør», artikkel av Frans-Arne Stylegar, «Folk og fjell» av Trygve Fosstveit og Knut Gjerden, Wikipedia.