Han satt på kne på loftet, omringet av kasser. Giert Werring hadde klatret opp hit for å rydde litt, men oppi en av kassene fant han noen små figurer som sønnen, Henrik, laget for mange år siden. Han stanset opp, studerte dem. De små gipsfigurene var forseggjorte og detaljerte. Han hadde ikke sett dem på mange år, og, plutselig var de her. Mange minner kom tilbake, og seinere skal han si at han følte et nærvær av sønnen i det øyeblikket. Idet han gikk ned loftstrappa, tenkte han: "Nå har det skjedd noe med Henrik". Så ringte telefonen.

Giert og barna

To måneder seinere åpner Giert Werring den blå døren på Lund, i sin knallgule bukse. Han kommer rett fra forestilling. Slik har hele desember vært, han har løpt fra en dukketeaterforestilling til en annen. Flere tusen barn har fått oppleve dukkene Baldrian og Musas strabaser med å gjøre alt klart til jul.

– Det var så fint i dag! Det var som en varm oppvind, ah, jeg kunne spille på små detaljer, utbryter han der han sitter i sofaen hjemme i stua og forteller om barnehagebarnas reaksjoner.

Her har Giert forestilling i barnehage.
Privat

Flere generasjoner har vokst opp med dukketeaterforestillingen om Baldrian og Musa. Før pleide barna å klatre på scenen, mens de hylte og ropte, de var så engasjerte at jobben hans handlet mye om å klare å håndtere dem. Nå er det en annen tid. Nå må han kjempe for å klare å holde på barnas oppmerksomhet.

– Det må skje noe nytt hele tiden for å holde interessen deres. Jeg tror det er fordi barn tidlig blir introdusert for ting, ikke bare med skjerm, men jeg tror mange går for å se teater og opptredener fra tidlig alder, og barn er mer vant til å bli underholdt enn før.

– Dette må jeg tåle

I november døde sønnen Henrik (38) etter en ulmebrann som oppsto i huset hans i Mexico. «Han sovnet uten smerter, av kullosforgiftning på vei til sykehuset» skrev søsteren Tiril Valeur på Facebook etter dødsfallet.

Det var aldri et spørsmål om å sykemelde seg og avlyse alle juleforestillingene på grunn av sønnens død, forteller Giert.

– Da min far døde, skulle jeg spille dagen etter. "Å nei, hvordan skal det gå?" tenkte jeg da. Jeg kunne ikke avlyse. Da opplevde jeg det å spille som å gå inn i et annet rom, som et friminutt fra sorgen. Sånn er det nå også. Jeg må være konsentrert, være hundre prosent i det, med alle sanser og alt, og det er en god ting.

– Hvordan er det å snakke om Henrik?

– Jeg har opplevd det mye bedre enn jeg hadde trodd. Jeg synes det er verre med de som bare sier "kondolerer", så går de videre. Da sier jeg at det ikke er så farlig å snakke om. Det er andre som har panikken rundt det. Ikke vær så redd, det kan ikke skje noe verre nå, han er død, sier jeg til dem. Jeg må tåle å snakke om at han er død, av kjærlighet og respekt til ham. Det er nesten det minste jeg kan gjøre, å snakke om det.

Han sier at han føler seg nokså sterk. Og at det handler om noe som skjedde da han var fire år gammel.

– Ja, mitt forhold til døden er nokså preget av at da jeg var fire år, døde min farfar. Min far ville at jeg skulle se og ta på ham da han lå i kisten, i likskue. Jeg husker det så klart som om det var i dag det skjedde. Jeg husker rommet og de som var der. Jeg har alltid hatt et konkret forhold til døden. Huden til farfar var kald, og litt hardere enn den var da han var levende. Og så husker jeg at jeg satt på den samme armen hans, et halvt år tidligere da han levde.

Telefonsamtalen

Telefonsamtalen for to måneder siden skulle snu opp-ned på alt. Kalenderen sa 9. november, og i andre enden hørte han sønnens eks-kjæreste, som ringte fra Mexico. Her hadde sønnen bodd i åtte år.

– Henrik passed away, I'm so sorry, hørte han eks-kjæresten si.

Giert Werring blir stille når han forteller om den skjebnesvangre telefonsamtalen.

– Jeg misforstod først. Jeg trodde først at Henrik bare var bevisstløs, at alt kom til å gå bra.

– Jeg misforstod først. Jeg trodde først at Henrik bare var bevisstløs, at alt kom til å gå bra. Så måtte han gjenta det. "He passed away...", å få høre det om sin egen sønn... Da renner jo tårene. Jeg har ennå ikke gått helt i kjelleren, så jeg venter fremdeles på at den store nedturen vil komme.

Giert Werring og sønnen Henrik jobbet mye sammen på scenen, her med Karius og Baktus.
Torgeir Eikeland

Han og sønnen Henrik jobbet mye sammen på scenen, både i Dyreparken og med Karius og Baktus. Familien drar nedover etter jul for å besøke graven.

– Jeg har ikke hatt tid før, med alle forestillingene. Vi kommer til å ha en seremoni når vi drar ned. Akkurat det med begravelser... I vår familie har så mange gått bort de siste årene. Mine barnebarn har vært i så mange begravelser i det siste. Da barnebarnet fikk ny dress, sa han: "Den blir fin å ha i begravelser". Det sier jo litt.

Ikke bare bunnløs sorg

Selv om Henriks aske allerede er begravd i Mexico, har det vært en egen minnestund for ham i Kristiansand. Familien drar til Mexico etter nyttår for å ha en egen markering der. De ønsker også å dra til Mexico til De dødes dag, altså allehelgensdag. Litt fordi døden har en helt annen rolle i Mexico, enn den har her i Norge, forteller Werring.

- Jeg har levd lenge, opplevd mye, og hvis det er slutt nå, ja vel. Det er en slags trøst å se de større linjene i det.

– Om man ser døden på meksikansk vis, behøver ikke døden bare å handle om bunnløs sorg og fortvilelse, at nå er alt håp ute. Det høres banalt ut, men ting går jo videre, og Henrik lever videre i tingene han har laget og gjort. Når jeg er ute og flyr, og det er kraftig turbulens på flyet, så blir jeg litt fatalistisk. Jeg har levd lenge, opplevd mye, og hvis det er slutt nå, ja vel. Det er en slags trøst å se de større linjene i det. Vi er i tiden, så er vi ute av tiden, og så er det kanskje noe helt annet, som vi ikke vet, som venter.

Os, Anette

Han er spent på hvordan det blir å se sønnens grav.

– Jeg vet ikke, men når vi ser navnet hans på gravsteinen, så kan det godt hende at det vekker følelser som jeg ikke er forberedt på, at det kan bli mye tyngre enn jeg tror. Foreløpig kan jeg våkne av en drøm om ham midt på natten og så får jeg ikke sove igjen. Eller så kommer følelsene plutselig, helt uforberedt, ut av en liten ting som blir sagt, eller jeg ser noe som minner meg om Henrik, så kommer følelsene.

Han merker at han blitt hudløs etter at sønnen gikk bort. At alle inntrykk går "rett inn".

– Jeg var på konsert, og merket at jeg var helt åpen, musikken gikk bare rett inn i meg. Det er en god ting også, tenker jeg. Etter at Henrik døde, tar jeg inn alt på en mye mer ufiltrert måte. Det er jeg takknemlig for, for det gjør godt og det gjør vondt.

Mer spennende med barn

I en liten sal på Kilden står Giert Werring. På hendene har han dukkene Baldrian og Musa, og barna flokker seg rundt. Alle som vil, får kyss på kinnet av musa, og de får stille spørsmål. Som hvor lenge et minutt egentlig er. Og Giert forteller. At et minutt kan føles leeeenge. Og at et minutt kan føles veldig, veldig kort, at plutselig er det over. Barna nikker alvorlig.

Barna prater i munnen på hverandre. Han tar seg god tid. For dette er favoritt-tiden med barna, når de kan stille spørsmål, som «er det godt å ha Baldrian og Musa på hånden?»

Os, Anette

– Jeg har aldri fått det spørsmålet før, sånt får du aldri av noen voksne, sier Giert Werring og ler når han forteller.

– Men, ja, det er jo godt å ha dukkene på hånden, og det er nesten umulig å erstatte dukkene, for de har formet seg etter hendene mine.

Han elsker barn. Mer enn voksne. I selskaper hender det ofte at han sniker seg bort fra kjedelige spørsmål, som utallige voksne som tror de er den første som spør. Giert Werring hermer og snakker med treg pipestemme:

«Ååå maaange gaaanger haaar du spilt den fooorestillingen nå?»

– Da får jeg lyst til å svare: "Hvor mange pølser har du spist?" Sånne idiotiske samtaler er så kjedelige... Sånn jevnt over kan det være mer spennende å snakke med barn. Særlig når jeg snakker med dem etter forestillinger med Baldrian og Musa. Å ha en time etterpå, hvor barna stiller meg spørsmål, eller jeg stiller dem spørsmål, om hva de tenker, det er så flott.

Begynte som korgutt

– Hvordan føles det å vite at man er en del av tusenvis av menneskers barndom?

– Du setter fingeren på noe veldig sterkt der, altså. Det gir meg mye. Mange kjenner meg igjen, mange, mange år etter. Jeg skulle spille i en barnehage i Grimstad, og en mor spurte om jeg hadde spilt i Vågsbygd på 80-tallet. Hun hadde nemlig sett meg som barn, og kunne sangen fra stykket fremdeles. Det var sterkt, og sånt betyr mye for meg, mye mer enn priser og utmerkelser og medaljer. For når noen kjenner meg igjen på den måten, føler jeg at jeg har brukt livet mitt på noe som betyr noe, sier han.

– Sånn jevnt over kan det være mer spennende å snakke med barn.

Nå har han holdt på med dukkene siden 1970-tallet. Det hele begynte med oppveksten i det katolske. Han vokste opp som korgutt, og måtte pugge latin, huske liturgi, hva han skulle gjøre med røkelsen og bønner, bønnebok, kalken, vinen og vannet.

– Det var veldig strengt. Det har jeg hatt mye nytte av siden som dukkespiller, å tenke symmetri og at man må være synkron med sin medspiller.

Familien Werring.
Privat

Han hadde fem brødre og en søster. I barndomshjemmet hadde de turnringer og trapes. Broren var mester i å gå på hendene, og han gikk rundt hele skolegården på Lund på hender. Faren var lektor og kulturpolitiker, mens moren var hjemme med barna. De var katolikker. Og det var i det katolske, at Giert Werring lærte seg kunsten med dukketeater da han var 12 år. Giert var nummer fire i søskenflokken.

– Det tullet vi mye med da jeg var liten. På den tiden var hvert fjerde menneske kineser. Så da ble jo jeg kineseren i familien, sier han og ler.

Papparollen

Med sine 68 år, kunne han vært pensjonist. Men det frister ikke, sier han. Selv merker han alderen ved at det tar lenger tid å pugge tekst.

– Når jeg skal lære tekst, i min alder…

Han rister på hodet.

– Hvis barnebarn er med på prøver, kan jeg høre dem på lekerommet etterpå hvor de nå kan hele teksten på rams, mens jeg sliter.

Os, Anette

– Hvor lenge skal du holde på?

– Det ble jeg spurt om i går også. Jeg har ingen planer om å slutte. Når jeg har studenter i begynnelsen av 20-årene, er jeg faktisk mye sprekere enn de aller fleste. Jeg kan for eksempel slå hjul.

– Hvordan er du som pappa?

– Det rare er at jeg husker så lite fra tiden da barna var små. Å bli bestefar var noe helt annet. Da kom det mye sterkere. Det var fantastisk å bli far, men jeg var så opptatt hele tiden. Vi var likevel nære og barna var ofte med på turneer, og på gjestespill. Kanskje er det slik med mine barn, at de måtte gå via dukker eller andre ting for å nå inn til meg. Som far, handlet det mye om å passe på at ikke noe skulle gå galt. Mens det å være besteforeldre er luksus. Da har du ikke det ansvaret.

Her er Giert sammen med barnebarna Alma og Victor, som er datteren Tiril Valeurs barn.
Privat

Den store kjærligheten

Kona Nora Valeur kommer opp trappa. De giftet seg etter å ha kjent hverandre i ett år, og nå har de vært sammen i 46 år. Nora beskriver mannen sin som snill, morsom og sta.

– Du er veldig snill mot alle, Giert, du setter alltid andre før deg selv, det er en viktig ting med deg. Og så lager du middag til meg hver dag, sier Nora mens hun kikker på ham.

Han sier han falt for kvikkheten hennes. At hun var veldig utadvendt. Og for det ytre også selvfølgelig, hun var søt, sier han og smiler.

Nora og Giert.
Privat

Han forteller at karakteren Baldrian er basert mye på ham selv. Den litt forsiktige. Og at Musa er basert på kona, den utadvendte og uredde. Han sier at hemmeligheten bak deres lange ekteskap, er å være litt rause.

– Ja, man må være raus med hverandre. Og ikke være sjalu. Det der med sjalusi er noe underlig. Du kan godt flørte og tulle og tøyse, det er jo ikke noe farlig. Er det ikke hyggelig at noen synes min kone er søt, og at de vil danse med henne? Da vi var unge var det å være sjalu, så teit. I Latin-Amerika skal man være sjalu, det er et tegn på kjærlighet. Det snakket sønnen min mye om.

Tenker ikke på hevn

Han forteller at han har tett kontakt med eks-kjæresten til sønnen ennå. Sønnen var 17 år den kvelden han kom inn på soverommet til foreldre for å fortelle at han var homofil.

– Selv nå, i våre dager, er det ikke alltid lett å være homofil. En ting er akkurat her i Norge. I Mexico kan det være farlig.

– Selv nå, i våre dager, er det ikke alltid lett å være homofil. En ting er akkurat her i Norge. I Mexico kan det være farlig. Han ble banket opp ved en anledning, og vi vet ikke hvordan denne brannen da han døde, oppstod. Det var en brannstifter en gang tidligere, der noen tente på hjemme hos ham. Da skulle noen «ta den homsen», fortalte Henrik oss. Han var veldig utsatt. Det var ganske lovløse tilstander, forteller Giert.

Her blir barna lest for om kvelden. (F.v.) Mor Wenche, Christine, Giert, Paul og Sigurd.
Privat

Tallene bekrefter Gierts inntrykk. Tall fra 2015 viser at nærmere 600 mennesker døde i Latin-Amerika i løpet av et år på grunn av vold mot homofile. Mørketallene er store, på grunn av frykt for represalier og skepsis til rettssystemet.

– Hva tenker du om det, at noen kan ha vært ute etter ham?

– Om noen har satt fyr på huset hans, eller om det er et stearinlys, eller noe elektrisk som har utløst brannen... Vel, jeg har ikke tenkt på hevn. Politiet etterforsker nå. Om noen har gjort dette, skal de selvsagt ha sin straff, men hevn hjelper meg ikke på noen måte.

- Om noen har gjort dette, skal de selvsagt ha sin straff, men hevn hjelper meg ikke på noen måte.

– Det blir nok en annerledes og melankolsk jul, uten Henrik. Jeg synes det er noe fint med det også, å ta sorgen med inn i jula. Det høres kanskje rart ut, men det har gått i ett før jul, så i jula får vi tid til ettertanke, sier Giert.

Glad det finnes "noe"

Giert Werring tok med de små figurene ned fra loftet den kvelden. De står fremdeles i vinduskarmen i stua, sammen med blomstene og kondolansekort fra venner. Da han la på røret den kvelden, etter å ha fått dødsbudskapet, tenkte han på hendelsen på loftet igjen.

– Da skjønte jeg plutselig den rare følelsen jeg hadde fått på loftet rett før telefonen ringte med beskjeden om at han var død. Faktisk er jeg nokså sikker. Det var akkurat som om jeg var veldig nær Henrik, da jeg fant de figurene. Jeg trodde først det var fordi jeg fant tingene hans, men det var så mye, mye sterkere. Det var som om Henrik var rundt meg.

– Er du religiøs?

– Nei, det er jeg ikke, men jeg har veldig respekt for telepatiske hendelser, som jeg har opplevd med andre mennesker. "Ja, det er noe mer", tenker jeg da. Men å sitte og gruble på hva det er for noe? Nei. Jeg er bare glad for at det finnes «noe».