– Behovet er så uendelig stort. Haiti er et ekstremt fattig land, der 70 prosent av befolkningen har to dollar å leve for hver dag. Jeg følte virkelig at jeg var på rett plass, sier Ågedal. Det er ikke mange dager siden han satte beina på norsk jord. Opplevelsene fra sykehuset og gatene i Port-au-Prince, Haitis hovedstad, ligger friskt i minnet.

Kirurgen Odd Arild Ågedal (46) fra Mandal, har fått permisjon fra sykehusjobben for å jobbe med den medisinske hjelpeorganisasjonen Leger Uten Grenser. Tre av disse månedene har han altså tilbrakt i Haiti.

– Behovene var ekstreme

Han stirrer tankefullt ut i lufta. Det er godt å komme hjem igjen også, men han er raskt tilbake i de travle sykehusgangene når han viser fram bildene på ipaden.

– Sykehuset til MSF (Leger Uten Grenser) var flott. Vi hadde alt av utstyr vi trengte, og det var som å være på et europeisk sykehus. De ansatte var utrolig dyktige, og vi hadde et godt samhold.

Kirurgen Odd Arild Ågedal, fra Mandal har i tre måneder jobbet for Leger Uten Grenser, i Haiti. - Jeg hadde virkelig lyst til dette. Å bidra med den kompetansen jeg har på denne måten, gir meg noe tilbake, sier Ågedal.
Privat

Det er første gang kirurgen drar ut på et slikt oppdrag. Han var ikke tvil da han fikk muligheten.

– Dette var noe jeg hadde lyst til. Med den faglige kompetansen jeg har, er det godt å kunne hjelpe. Likevel skjønte jeg ikke hvor viktig mitt bidrag var. Det var vanskelig å forstå at behovene var så ekstreme.

Odd Arild Ågedal kom hjem fra Haiti i starten av desember. Nå har han pakket kofferten igjen - klar for nye oppdrag.
JACOB BUCHARD

Vi skrur tiden noen uker tilbake.

Klokka er 05.00 når Odd Arild er klar til å begi seg ut på en ny arbeidsdag. Først frokost, deretter blir han og de andre transportert til sykehuset.

Hvite brakker med flere operasjonsstuer ligger midt i den travle hovedstaden. Hver morgen er det lange køer utenfor. Sykehuset er gratis - derfor vil alle hit.

Skuddskader hver dag

Den store porten illustrerer klart og tydelig hvilke skader som behandles her: Skudd - og knivskader, samt alvorlige bruddskader som krever kirurgiske inngrep.

Leger Uten Grenser har fem sykehus i hovedstaden Port-au-Prince. Lokale leger og sykepleiere jobber også ved sykehusene. - Jeg har fått jobbe med dyktige folk. Det var et godt samhold, sier Ågedal.
Privat
Det er høye gjerder rundt sykehuset. Porten er illustrert med hvilke skader som behandles her: Alvorlige bruddskader, skudd- og knivskader.
Privat

Litt over sju har Ågedal lest gjennom nattens rapporter, før han går videre til å observere de mest hardt skadde pasientene.

– En til to ganger om dagen behandlet vi skuddskader. På intensivavdelingen ble jeg møtt av multiskadede pasienter, som kjempet en kamp for å overleve. Mange kom inn til oss flere timer eller dager etter at de hadde blitt skadet eller syke. Det var en stor utfordring.

Han forteller om åpne beinbrudd, store brannskader der huden er helt borte. Sår som aldri vil gro på grunn av HIV-smitte.

Redd for å sende hjem pasientene

– Jeg tror vi kunne ha hjulpet flere om de hadde kommet før, men det finnes ingen ambulanser her. Ikke kan vi sende pasientene hjem heller. For hva er hjem? De kan risikere å bli frastjålet det eksterne fiksasjonssystemet som brukes i komplekse bruddbehandlinger. Folk selger det videre. Dette er ikke en problemstilling vi har hjemme, utdyper Ågedal.

Ute på gatene, der verken nordmannen eller noen av de andre i Leger Uten Grenser-teamet, kan bevege seg fritt, er livet brutalt og uforutsigbart.

Gatebildet i Port-au-Prince er preget av falleferdige bygninger, søppel og skrot. Dette er fra en av markedsplassene. Flere av skurene er hjem for befolkningen. Søpla kastes rett ut på gaten, og blir deretter brent om kveldene.
Privat

Kriminelle gjenger opererer i områder der selv politiet holder seg langt unna.

– Det hendte at gjengene sto utenfor sykehuset og skjøt. De truet de lokale ansatte dersom vi ikke behandlet små skader. Mange var redde for å gå hjem etter jobb. Selv ble jeg alltid transportert dit jeg skulle. Sikkerheten var god for oss, forteller 46-åringen.

Han beskriver videre det som møtte ham på vei hjem etter lange arbeidsdager.

Falleferdige bygninger, søppel og skrot preger gatebildet i Port-au-Prince.

– Det er vanskelig å beskrive den lukta som møter deg. På den store markedsplassen selger de alt mulig. Søpla kaster de bare ut i veien. Se for deg kloakken som renner i gatene, blandet med fiskeslo og annet avfall. Griser løper rundt. Om kvelden tenner de på avfallshaugene. Den stanken river i nesa.

Møtet med femåringen

Når Ågedal snakker om dette, rynker han litt på nesa. Lukten kjenner han fremdeles.

Sykehuset Odd Arild Ågedal jobbet ved, består av store brakker. - Innvendig så det ut som et europeisk sykehus, og vi hadde alt utstyr vi trengte, sier kirurgen.
Privat
Hver eneste dag inneholdt kompliserte operasjoner. Det kunne ta dager før pasientene kom inn til sykehuset. Ofte hadde de først forsøkt å få behandling ved et lokalt sykehus, eller hos en heksedoktor. - Vi behandlet skuddskader et par ganger hver dag, sier Ågedal.
Privat

Øynene er bekymret. Han tenker på dem som aldri vil få en sjanse til å komme seg ut av fattigdommen.

– Vi fikk inn en fem år gammel gutt, som egentlig hadde pådratt seg et enkelt armbrudd. Bruddet hadde blitt feilbehandlet, antakelig hos en heksedoktor. Det endte med at vi måtte amputere armen. Det var helt forferdelig. Livet hans er dømt til å dreie seg om tigging eller kriminalitet. Denne hendelsen var en av de som gjorde mest inntrykk på meg, sier kirurgen.

Når Ågedal endelig kan trekke inn norsk luft, har kalenderen for lengst bikket desember. Julelys, pyntede trær og folk som gjør unna de siste juleinnkjøpene, er det som møter ham i Markens.

– Etter å ha vært ute på en slik jobb, er det godt å komme hjem til familie og venner. Det er viktig å ta vare på hverandre, sier Ågedal.
JACOB BUCHARD

Hjem til jul

– Det var lange dager på sykehuset, og det er godt å få litt hvile. Å komme hjem i julehøytiden er fint. Stemningen er god. Likevel reflekterer jeg jo mye over det jeg har opplevd, sier mandalitten.

– Hvordan gikk det med pasientene vi behandlet? Vi har en gruppe hvor vi kommuniserer med legene. Jeg får ofte spørsmål om hva jeg ville gjort i den og den situasjonen, eller om jeg kan gi noen råd. Jeg føler jo at jeg burde vært der lenger og bidratt mer. Behovet er uendelig stort.

Odd Arild Ågedal hadde kun få dager på norsk jord, før han satte seg på flyet igjen. Julen tilbringes først i Spania. Deretter venter nye oppdrag.
JACOB BUCHARD

Igjen faller tankene tilbake på menneskene han møtte ved sykesenga, eller så gjennom bilvinduet på humpete veier.

– Her hjemme går vi en fin tid i møte, med masse presanger og alt vi trenger. Der nede har de absolutt ingenting. Det er et land som ikke har klart å reise seg etter de store katastrofene, som jordskjelvet. De har ikke klær eller mat. Ingen steder å bo.

- Med den faglige kompetansen jeg har, er det godt å kunne hjelpe der behovene er store. Jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til dette, sier Odd Arild Ågedal.
JACOB BUCHARD

– Ta vare på hverandre

Den tiden sørlendingen er hjemme, har han satt av rikelig med tid til å treffe familie og venner.

– Etter å ha vært ute på en slik jobb, tenker jeg mer og mer på hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Jeg setter enda mer pris på familien og vennenettverket jeg har, sier han.

Permisjonstiden fra sykehusjobben går først ut på nyåret. Dermed er det kun få dager Ågedal skal tilbringe hjemme før han setter seg på flyet.

En kjølig desembermorgen sjekker han igjen inn på Kjevik. Klokka har så vidt passert halv sju. Det er travelt i avgangshallen. Ågedal sjekker at passet er med, og så sendes bagasjen av gårde.

Denne gangen blir det Spania. – Så tar jeg det derfra. Julen skal feires her, også sammen med familien. Det ser jeg fram til.

Les også:

– Jeg skulle ønske jeg kunne ha bidratt mer

– Det verste med å komme hjem er de bortskjemte nordmennene