KRISTIANSAND : — Åge får ha sitt verdensrom. Det blir for stort for meg, sier han og fyller kaffepulver i trakteren på kjøkkenet i den knøttlille kvistleiligheten like rundt hjørnet til Oslos dyreste handlegate.

— Jeg har dessuten på følelsen at jo finere du bor, jo dårligere skriver du.

— Men bor ikke du i Holmenkollen?

Refs og trøst

UNG KUNSTNER: Ole Paus som 35-åring. Da var det allerede 12 år siden debuten som visesanger, og elleve år siden han gav ut sin første bok.
Scanpix

Visst gjør han det, men det er her han jobber, mannen som i mer enn fire tiår har vært en del av vår bevissthet. Lenge som refser, av alt og alle, til høyre og venstre, i evig krig med makt, marked og medier, umulig å sette i bås. Nå mer som en trøster, med milde sanger og barmhjertig budskap.«Verden er blitt sånn», har han sagt, «at vi trenger mer trøst enn refs». En finurlig måte å få refset verden litt på.

— Hvordan har du det om dagen?

Ute er det november, og vi vil starte mykt med hverdagslige ting. Høre om livet som godt voksen far for to barneskolejenter og kanskje litt om arbeidet med avslutningen: den bebudete cd-trilogien som skal komme til våren.

Paus gnir pekefingeren langsmed den skjeggete haken: - Fint, men strevsomt.

Og før vi vet ord av det, handler det om kirkens plass i folkesjelen når det virkelig røyner på, som etter terrorangrepene forrige sommer. Pjatt er ikke noe for Paus. Han er morsom, men alltid om alvorlige ting.

— Det er som om vi på rent instinkt søker to ting: musikken og kirken. Folk har kommet til disse byggene med sine største gleder og tyngste sorger og vært hjelpeløse overfor seg selv. Det er ikke vanskelig å bøye nakken foran et alter.

Apostelen Paus

MED KONA: Sammen med kona Benedicte Paus på kinopremiere i 2008.
Scanpix

Det var de pågående julekonsertene som brakte oss så direkte hit, til betydningen av å ta vare på de kristne verdiene. Den tidligere anarkisten er for lengst blitt en av førjulsartistene. Før har det vært med Anita Skorgan eller Inger Lise Rypdal. I år reiser Paus alene, med «Jul i mitt lille land». Bare i Kristiansand får han selskap, av mannskoret Gaasehud. Og da er kirken byttet ut med Kilden.Han forstår at det forarger når artister plotter inn tre, fire konserter på én kveld, og så rekker de ikke mer enn halve «Deilig er jorden» til slutt, fordi de må videre til neste lille kirke. Men Paus er kristen, uten noe fiksfakseri, selv om han kvier seg for å si det.

— For da får jeg gjerne klemmer jeg ikke egentlig vil ha ...

— Er det noe du ikke liker ved kristendommen?

— De kristne, kanskje? Neida, legger han fort til. Det viktigste for ham er tross alt barmhjertigheten.

Bedre under krigen

JULEKONSERT: I Kristiansand Domkirke i 2006, sammen med Lill Lindfors.
Kjartan Bjelland

For Paus står kirken uansett igjen som den sikreste, kanskje den eneste, motvekten til det han synes å avsky mer enn noe:

— Resten er bare finans! I et land der Stein Erik Hagen kan få status som klok mann ... Der en som Hegnar ... De der er flinke til én ting her i verden: å tjene penger. Og vi blir fintet inn i en tilværelse der vi tror på deres verdibilde.

Han har sagt det før: «I Norge har vi alt, men det er også alt vi har». Og når han er i gang: Mediene er medskyldige.

— Jeg innser at jeg er i ferd med å bli en gammel mann, men det at vi godtar tortur og vold som del av enhver tv-serie, at det å fornedre hverandre er en selvfølgelig del av tv-underholdningen ... Det vi legger av oss på denne veien her, vil vi aldri klare å ta tilbake igjen. Og oppi dette sammensuriet av negativitet, lever vi våre liv. Jeg føler meg forpliktet til å tilby motvekt, overfor dem jeg lever livet samtidig med.

Jeg tror jammen det bærer mot Kristelig Folkeparti, for de er de eneste som tar asylsøkerne på alvor. Men jeg må sjekke det litt nærmere

Han gjør det han kan for å skåne ungene: jevn kirkegang og begrenset tv-titting.

— Det finnes jo ting som er like spennende som Disney channel. Det er skrevet mange fine bøker, og så er det ganske artig å lage ting selv: tegninger og sanger ...

Han har vært den første, og en av de beste, til å se og beskrive sine begrensninger. Han har kalt seg feig, ufyselig og en bedervet mann. Men skinnhellig vil han ikke være.

— Jeg er verdens letteste mann å hypnotisere. Jeg blir sittende som fjetret av alt, reality, alt mulig. Men jeg blir sintere og sintere av det, på dem som forfører meg, igjen og igjen, og på meg selv som lar meg forføre så innmari enkelt. Særlig fordi det jo bare handler om penger.

— For du får ikke akkurat påfyll som varer?

— Ikke noen ting. Tvert imot. Hver gang blir du et litt dårligere menneske, for du godtok litt mer.

Med ett banker det hardt på døren, i en munter rytme.

Det er brunbarkede Gorm fra styret i Travellers' club, som eier bygningen der Ole huserer. Han tar bredbent plass i stua, i kaki og seilersko. På et slags «heisann montebellosk» slår han fast at det morkne loftsvinduet i Oles krypinn må rives helt ut og erstattes.

— Så flott, da, sier Paus, saktmodig i forhold.

— Tusen takk skal du ha.

— Jammen, herregud da, Ole, det er jo helt i oppløsning! Du må da være den mildeste mannen på denne siden av Akerselven, som ikke sier fra!

Voksensnakk

Som Gorm trodde også vi at gamle Ole mer eller mindre hadde sluttet å rase, men vi har ikke sittet ned i stort mer enn fem minutter, før han freser:

— Jeg blir så sint, vet du! Disse 149 ungene som skal sendes ut av Norge. Hva slags mennesker er det som kan gjøre noe sånt?! Jeg kjenner Jens Stoltenberg godt nok til å si at jeg liker ham, som menneske. Men hva er det som har skjedd med ham?! 149! Det er færre enn barna i barnehagen til ungene mine. Kom ikke og si at dette har med rettferdighet og konsekvens å gjøre. Det er voksensnakk, og vi snakker om barneliv! Tenk å grue deg til 18-årsdagen din, da, fordi du frykter for ditt liv.

— Du trenger ikke være så himla kristen for å se at det er inhumant!

Paus liker når sjefer tør å være sjefer, i det godes tjeneste. Som Jonas Gahr Støre, da han tok med seg en brannskadd afghansk tiåring til Haukeland sykehus, skar gjennom og sa: «Hun skal ha hjelp».

I Norge har vi alt, men det er også alt vi har

— Stemmer du fortsatt Høyre?

— Nei, jeg gjør ikke det. Jeg tror jammen det bærer mot Kristelig Folkeparti, for de er de eneste som tar asylsøkerne på alvor. Men jeg må sjekke det litt nærmere.

Paus har hatt det samme skakke blikket siden 1970, men samfunnet han gransker det med, er et annet.

— Vi er i hvert fall ikke blitt noe snillere etter som vi er blitt rike. Vi er blitt kjipe. Men jeg tror fortsatt vi har godheten og evnen til omtanke som en form for hjemlengsel.

Det var kanskje det som skjedde etter den 22. juli, at folk fant hjem til godheten. Og Paus var en av dem som hjalp oss, med sangen «Mitt lille land».

— Vi opplevde oss selv og hverandre på alvor. De eneste vi ikke tok på alvor var de som var målet for Breiviks handlinger. Vi glemte å klemme muslimene. Men det er ikke for sent. De er her ennå, de.

Det er ikke et spørsmål man stiller hvem som helst. Kanskje er det fordi Ole Paus forlot barndommen under vingene til Jens Bjørneboe, André Bjerke og Henny Moan at det kjennes riktig og greit. Kanskje fordi han omgikk folk som Alf Prøysen, Harald Sverderup og Hans Børli, at vi tar munnen så full:

— Hva synes du egentlig om menneskene?

— Jeg er umåtelig glad i menneskene. De er nok det vakreste jeg vet om.

Han trenger ikke si det, for vi har skjønt at det er et «men» her, at han mener vi strengt tatt kan bedre.

— Men Georg Johannesen, bekrefter Paus, skrev en linje som var klok: «Her skjer det ingen ting. Her bor det bare mordere.»

Barndom i Wien

REVY: Ole Paus (i midten), Marit Bjørgan og Dag Frøland under revyen Slottstappet på Chat Noir i 1984.
Scanpix

På peishylla i den lille kvistleiligheten står to svart-hvittbilder: Ett av «generalen», Oles far, og ett av moren, som døde av polio da Ole var fire år.Han vokste opp med tanten og bestemoren, som fulgte etter faren som hadde rømt fra sin far i Østerrike. De flyttet mye rundt, men en leilighet på Hovseter var basen. Oles habsburgske bestemor hadde tatt med seg bokskap og flygel, kunstbøker og hatter. Hun orienterte seg kun etter værmeldingen i Wien.

— Jeg tilbrakte på en måte barndommen på hybel i Wien.

Ole hadde også selv et snev av polio, men de to kloke damene ga ham en verden der han var sterk nok, hele tiden. De la til rette så han slapp å kjenne nederlagsfølelse.

Midt på 60-tallet flyttet familien til Trondheim og Kommandantboligen på Singsaker. Ole fikk ett år på Trondheim katedralskole, sammen med blant andre Odd Einar Dørum, Øystein Dolmen, Gustav Lorentzen og Sigurd Allern.

Etter artium og et mislykket forsøk på å bli fallskjermjeger – Ole var nærsynt og svakelig – dro han til Oslo for å studere.

— Men jeg ble tauet hjem igjen til Trondheim hver gang jeg hadde gjort meg umulig.

— Umulig?

— Fyll. Mest det. Fyll og uteblivelser, sier han, og ser på samme tid skamfull og munter ut.

Jeg har vært heldig. Å få være noe for noen, i et lite land, det er en stor gave, det. Jeg har alltid vært den jeg er

Om han var havnet i godt eller dårlig selskap? Tja.

— Jeg ble intellektuelt tatt hånd om av folk som var mye klokere enn meg, mer kunnskapsrike. Og de var nysgjerrige på meg. Det var ikke noe kjendismarked på den tiden, men en stor verden av utrolig begavede svirebrødre.

Paus var ung, usikker og altfor selvopptatt til å klare å gjengjelde vennskapet.

— Jeg kunne bare ta imot, men det er klart ... når du er omgitt av denne typen mennesker, som tar imot deg og gir deg råd ... Det gjør noe med selvbildet ditt, og det trengte jeg virkelig. Fram til da var skam den mest framtredende følelsen knyttet til det jeg holdt på med. Min borgerlige familie ville noe annet med meg.

— Jeg var ikke spesielt opptatt av å bli likt. Jeg var i perioder ganske jævlig. Arrogant og ... ja, det var ikke mye oksygen i rommet etter meg.

Udyr i Folkefaunaen

ETTER 22. JULI: Fremfører "Mitt lille land" under en vennskapskamp på Ullevaal Stadion til minne om ofrene etter terrorhandlingene i Oslo og på Utøya.
Scanpix

Det måtte bli bråk, når Jens Bjørneboe ga ham følgende råd: «Hvis du er i tvil om hva du skal skrive, finn ut hva som skader deg selv mest og skriv det.»Paus har det fortsatt i bakhodet:

— Det er et veldig godt råd. Det tvinger deg til ikke å bli en knapphullsblomst for noen.

Men så er han blitt det likevel. Ole Paus ble folkekjær.

Han snakket med Odd Børretzen om det en gang. De skulle lage en revy som skulle hete «Skjønnheten og udyret».

— Tanken bak var at både Odd og jeg hadde vært udyr i folkefaunaen. Vi hadde gjort mye rart og hatt mange uvenner. Men så går du over en terskel og så begynner folk å like deg og du ender opp med å bli folkekjær. Det er hyggelig det, men så sa Odd: «Et udyr kan alltid vokse seg til å bli folkekjær, en skjønnhet. Men det går ingen vei tilbake, og det er det tristeste i hele verden! Skjønnheten kan aldri mer bli udyr igjen.»

Det var etter å ha trått over denne terskelen, etter å ha blitt ugjenkallelig folkekjær, at han bestemte seg for å bruke resten av tiden på å trøste.

— Og en sjelden gang le.

Noe for noen

«Jeg har levd et sterkt liv. Hvis det er noen laster jeg ikke har hatt, skyldes det tidsnød og ikke manglende vilje», sa en gang den velsituerte mannen som nå sitter foran oss i blå strikkejakke og lyse skinntøfler.

— Har du overhodet noen laster igjen?

Paus blir alvorlig og stille et lite sekund, før han bryter ut i et rungende «ja!»

— Og dem skal jeg hegne godt om. Snart skal jeg også gjenvinne noen av de gamle. Når jeg blir 70, kan jeg vel begynne å drikke før ungene har lagt seg, smiler han spørrende.

— Hva ville 20-åringen Ole tenkt om han fikk vite at han som 65-åring skulle reise land og strand rundt for å trøste folk i kirkene?

Paus ser opp mot lyset som faller inn gjennom takvinduet.

— Så synd. Han kunne blitt en ganske fin fyr.

— Det er morsomt sagt, men du mener det egentlig ikke?

— Jeg har vært heldig. Å få være noe for noen, i et lite land, det er en stor gave, det. Jeg har alltid vært den jeg er. «Ole Paus» er ikke noe jeg seler på. Jeg liker meg veldig godt her på jorden, og det er ikke lite jeg har fått, uten å be om noe som helst.

svanhild.naterstad@adresseavisen.no