Skogen ble atter grønn, og ved den rødmalte stuen ved veien rammet hvitstammede bjerketrær stripen av blåklokker inn.

Siren Winjor er kristiansandsjente, mor, fostermor og barnevernsarbeider. Lever livet med hjertet på utsiden av kroppen. Elsker menneskemøter, levd liv og kontraster. Livselskende, men også litt melankolsk - er avhengig av litt mørke for å se lyset.
JACOB BUCHARD

Øynene har vært rødkantede, jeg har hatt en slags klump i halsen og vært snufsen i hele mai. De som har observert meg mens jeg har snytt nesa eller tørket det våte som rant fra øynene, har møtt meg med medfølelse og selverfarte historier om polleneksplosjon og en vår som kom så brått i år, at nesten ingen har sluppet unna en allergisk reaksjon.

Det er bare det at jeg ikke finnes allergisk, verken mot pollen eller andre ting. Likevel har jeg hatt de samme symptomene hver eneste mai de siste årene, og de blir bare mer og mer fremtredende etter som årene går.

Plagene mine har en syklus, og i motsetning til mensen, kan man stille klokka etter dem. De starter alltid den første dagen i mai og dukker like sikkert opp som flagg og fridag. Jeg har aldri hatt noe forhold til arbeidernes frihetsdag, bortsett fra de årene jeg tilbrakte i Øvre Årdal, mens jeg var gift med en av arbeiderbygdas sønner. Likevel er jeg glad for at dagen finnes og takknemlig for alle dem som kjempet en kamp for at de rettigheter jeg har på arbeidsmarkedet i dag, finnes.

Jeg vet ikke hva det er med august måned, eller om det er en familiesvakhet å ha ekstra behov for fysisk nærhet når sommerferien er over, men det er mange mai-barn hos oss. Både meg og to tredeler av barneflokken min fyller år i løpet av måneden, så det betyr at festdagene står i kø, også på hjemmebane.

Mai er korpsmusikk, lave sko, nyutsprungen russ, lukten av grillmat og lyden av naboer i munter passiar på den andre siden av hekken. Det er musikk som når flere ører enn den er tiltenkt, og det er den deilige brumminga fra motorsykler som, sammen med sine eiere, ruller vårkåte langs veien. Det er lukten av nyklippet gress, maling av hus-fasader, planting i hagekrukker, hvitveis i skogen og feiebiler som reiser med den siste rest av strøsingelen.

Jeg elsker 17. mai! Da renner øynene med en gang jeg ser flaggene som vaier fra husrekka hvor jeg bor. Hilsende naboer i festantrekk, «gratulerer med dagen», barn med blåser, is, pølser, klemmer og smilende ansikter.

Tårestrømmen når sitt klimaks under skoletoget.

Tårestrømmen når sitt klimaks under skoletoget. Barn i sin fineste stas, noen som en saueflokk og noen i pene rekker. Noen med flagget høyt hevet og noen med det slepende i bakken. Nye sko og gnagsår. Sang og «ingen skole er som deg», bunader, barn i alle farger, mennesker med ulikt morsmål og «Norge i rødt hvitt og blått».

Etter at egne barn ble store, kjenner jeg ikke lenger så mange av barna i toget, men jeg roper «HURRA» til alle og har nok forvirret noen små, som tenker «hvem var det?».

Jeg kjenner på en enorm stolthet når jeg ser de togende barna som bærer vårt fremtidshåp, og får en inderlig trang til å heie dem fram, ja bære dem på en bølge av godhet og kjærlighet. Barn er de mest fantastiske menneskene som fins. De er kanskje små, men de innehar en storhet. Nysgjerrigheten, åpenheten, naiviteten og ærligheten rører meg langt inn i hjerterota, og jeg ber en stille bønn om at de alle møter voksne som «ser dem» og som bare vil dem vel.

Når toget passerer, tenker jeg alltid at de er noens barn, men at de også er mine.

Når toget passerer, tenker jeg alltid at de er noens barn, men at de også er mine og at jeg har et ansvar for at de møter en verden som ikke vingeklipper dem, men som gir dem et oppvekstmiljø som er godt, slik at de flyr på sterke vinger, den dagen de skal klare seg på egenhånd i livet. Jeg håper de alle vet at de er mer enn gode nok og at de alltid kan reise seg igjen, om de skulle snuble og falle.

Jeg tåler en mai med tårer, snufsing og nesesnyting, og jeg er glad for at jeg ikke har noen allergi, men at jeg bare lar meg berøre av alt som skjer når nasjonen vår våkner til liv etter en lang vinterdvale.

Jeg går sommeren i møte med forventning og glede, og hilser et mer utadvendt, sosialt og lettkledd liv velkommen.