Da han fikk sin første Spellemannpris i februar, var Avdeling for barn og unges psykiske helse på Sørlandet sykehus med på laget.

– Gratulerer, Ronnie!

– Ja, gratulerer! Vel fortjent! Endelig!

Lovordene hagler fortsatt rundt ham når Ronnie Jacobsen viser vei til sitt lille kontor i annen etasje hos Blå Kors i Posebyen i Kristiansand.

– Ja, vi får jo håpe det, kvitterer Spellemannprisvinneren nøkternt.

På vei gjennom lokalene hvor han har sin faste arbeidsplass, 50 prosent som leder for Posebyen kulturskole og 50 prosent som fundraisingkoordinator, er det liten tvil om at Sørlandets ferskeste Spellemann-vinner er en populær mann. Det har ikke gått noen hus forbi at han nylig ble tildelt norsk musikkbransjes aller største anerkjennelse.

Selv synes Ronnie å ta det hele ganske så med ro.

En kollega har nylig pyntet opp de ansattes kontorer med nye hyller og potteplanter, men foreløpig står det meste av Ronnies ting i pappkasser strødd utover gulvet etter «renoveringen». En diger grønn potteplante tar opp mesteparten av det lille kontoret, men ifølge innehaveren skal det snart bli system i sysakene.

– Det er bare fordi jeg ikke har fått ting inn i hyllene ennå at det virker litt på halv åtte her. Det blir mer ryddig når alt kommer på plass, forsikrer han mens to lange bein snubler over pappkassene på leting etter et eksemplar av hans prisbelønnede plate.

Født inn i musikken

Ronnie Jacobsen er musikeren som er flasket opp på blues fra bleiestadiet. Han er mannen som gjennom en nesten 20 år lang karriere har kjempet for å fornye den tradisjonelle musikksjangeren med innslag av både jazz, pop og hip hop, uten at resten av bransjen helt har klart å begripe hva han holder på med. Han er en selverklært perfeksjonist, med et detaljfokus musikerkolleger betegner som «bortimot ekstremt». Han gir seg aldri før han har fått det til å låte akkurat som han vil, og han har spilt med de aller beste innen sin sjanger.

Til daglig jobber Ronnie Jacobsen som leder for Posebyen kulturskole og fundraisingkoordinator i Blå Kors i Kristiansand.
Jacob Buchard

Men Ronnie Jacobsen er også musikeren som for 15 år siden fant ut at han ikke kunne leve av musikk alene, og utdannet seg innen ledelse, markedsføring og økonomi på BI. Han er mannen som etter et kort opphold i reklamebransjen fikk seg fast jobb i den rusfrie organisasjonen Blå Kors. Han er også bluesartisten som etter å ha ligget i «dvale» i noen år, igjen fant fram gitaren og valgte å starte arbeidet med en plate som tre år senere skulle belønne ham med Spellemannpris.

En viktig pris

Det var fjerde gang han var nominert til Spellemannpris i kategorien «blues». Denne gang for plata «These Blues In Me», som kom ut sist høst. Og 25. februar kunne han endelig få prisen overrakt av sin mentor og sitt store forbilde, Knut Reiersrud, i Oslo Konserthus. For Ronnie betyr prisen mest av alt økt markedsverdi som musiker. Telefonen har ringt hyppig i det siste, og han har fått flere tilbud om spillejobber og festivalopptredener. I år blir han blant annet å finne på scenen på Notodden Blues Festival, som er Europas største innen sjangeren. Men det viktigste med denne anerkjennelsen, sier han, er at han deler den med det helt spesielle teamet som har vært med på å få plata utgitt.

Ronnie Jacobsen (nummer fem fra venstre) fotografert på den røde løperen under Spellemannutdelingen, sammen med fra venstre: Linda Karlsen (Abup), Lillian Egelandsaa Solheim, Arvid Solheim (Blå Kors) Richard Gjems (medvirkende musiker på albumet), Henning Reme (Blå Kors), Gro Anita Poulsen (Abup) og Karl Erik Karlsen (Abup).
Privat
Ronnie mottar Spellemannprisen sammen med musikerkollega Richard Gjems, som spiller munnspill og har bidratt mye på «These Blues In Me». De to har samarbeidet i over 20 år.
Braastad, Audun / NTB scanpix

– Personlig er jeg nok ikke en type som soler meg i glansen fra en sånn pris for lenge. Trofeet er plassert på pianoet sammen med noen blomsterpotter nå, og jeg er i gang med å skrive ny musikk. Men jeg synes prisen er utrolig viktig og spesiell i forhold til prosjektet den er en del av, og for alle de som har vært med å jobbe med det, sier han.

– Musikken har gitt meg energi, håp, og motivasjon, og vært en kilde til drømmer.

«These Blues In Me» er nemlig gitt ut på Abup Sørlandet sykehus -avdeling for barn unges psykiske helses eget plateselskap «Abup Road Records». Avdelingsleder for Abup, og sjef for plateselskapet, Karl Erik Karlsen, har lenge vært en forkjemper for bruk av musikk og kultur i psykiaktrien. Og allerede da Fædrelandsvennen skrev om samarbeidet med Jacobsen i september 2017, luftet han tanken om Spellemannpris. Lite visste de da om at de noen måneder senere skulle stå der, på den røde løperen, med troféet i hånda.

Ronnie selv mener også musikk kan fungere som terapi, og at «These Blues In Me»-prosjektet har hatt som mål å skape økt bevissthet rundt forholdet mellom musikk og helse. I eget liv sier han musikken alltid har vært en kraft som har holdt ham oppe og fått ham helskinnet gjennom tunge stunder i livet.

– Musikken har gitt meg energi, håp og motivasjon, og vært en kilde til drømmer. Den har alltid vært en berikelse i livet mitt, sier han.

Oppdaget talentet

43-åringen vokste opp i et hjem hvor musikken alltid var tilstede. Søsteren Yvonne forteller at de tre søsknene gjerne våknet av at pappa Tor Einar «Daumann» Jacobsen, en av Kristiansands mest aktive bluesmusikere kjent fra blant annet Marquee Band, startet opp gitarforsterkeren og spilte blues så det sang i veggene.

Ronnie skulle bli 17 år før han tok opp gitaren og oppdaget talentet sitt for musikk. Her er han fotografert under ett år gammel i 1975.
Privat

På tross av dette begynte ikke Ronnie selv å spille aktivt før han var 17 år. Inntil da hadde han brukt mesteparten av tida på skateboarding, når skolen ble for kjedelig. Men en dag i stua hjemme på Hellemyr fikk han en slags «oppvåkning», sier han. Med gitaren i armene klarte han plutselig å gjenskape det han hørte på stereoanlegget, og forsto at han selv kunne skape musikk.

– Jeg oppdaget nok at jeg faktisk hadde et talent for musikk den dagen, og etter det var det bare gitaren som gjaldt, forteller han.

Før musikken tok over, drev Ronnie aktivt med skating. Her fotografert som 15-åring i 1989, under en økt i Skateparken på Lund.
Privat

En helt spesiell oppvekst

Ronnies oppvekst var langt fra A4. Faren fikk som 28-åring aleneansvar for de tre barna, og jobbet i tillegg fulltid som daglig leder i en av byens største plateforretninger, og som musiker i helgene. Søskenflokken Jacobsen ble ofte med ut på spillejobber når det ikke var barnevakt å oppdrive. Hjemmet i Hellemyrlia 21 C var en livlig plass, hyppig frekventert av både lokale og internasjonale musikere. Noen overnattet i forbindelse med spillejobber, andre spiste middag eller holdt jam sessions med pappa Tor Einar på stuegulvet.

– Jeg husker jeg kom hjem en vårdag. Jeg må ha vært rundt ni år gammel. I stua satt noen av de største blues-ikonene gjennom tidene.
Onkel Ronnie i Tømmerrenna i Dyreparken sammen med søsteren Yvonne Jacobsen og nevø Mads og niese Vilde Jacobsen.
Privat

– Jeg husker jeg kom hjem en vårdag. Jeg må ha vært rundt ni år gammel. I stua satt en gjeng afroamerikanske artister fra Chicago, blant annet Sunnyland Slim, Bob Stroger og Zora Young, som er noen av de største blues-ikonene gjennom tidene. De satt rundt stuebordet og spiste pizza med reker på. Det var helt spesielt, så spennende, og en opplevelse som har brent seg fast hos meg, forteller Ronnie.

Innom var også navn som Louisiana Red, Cary Bell, Frode Alnæs og farens velkjente samarbeidspartner og bandkompis fra tidlig åttitall, Knut Reiersrud.

– Å oppleve disse artistene i mitt eget hjem, og få oppleve hvordan de kommuniserte, spilte sammen og jobbet, tror jeg er mye av årsaken til at jeg ble så kvalitetsbevisst veldig tidlig i forhold til egen musikk.

Fordommer og fasade

Det skortet aldri på kjærlighet eller varme i Jacobsen-hjemmet, minnes Ronnie. Han definerer barndommen som «lykkelig, men utradisjonell». Farens musikerlivsstil, og det at han i så ung alder fikk aleneansvar for tre barn som skulle følges opp med skole og fritidsaktiviteter, førte til at situasjonen til tider var «krevende», som Ronnie beskriver det selv. Og ikke alle hadde like mye til overs for familiens livsstil, noe Ronnie kom til å kjenne på kroppen veldig tidlig.

– Jeg vet en del hadde noen meninger og ganske kraftige fordommer mot forholdene rundt oss og livet vi levde.

– Jeg vet en del naboer og foreldre i nærmiljøet hadde noen meninger og ganske kraftige fordommer mot forholdene rundt oss og livet vi levde. Min far gjorde så godt han kunne, vi hadde besteforeldre som stilte opp og vi var elsket. Men det så ikke alltid perfekt ut rundt huset vårt, og vi ble nok ikke alltid fulgt godt nok opp med lekser og fritidsaktiviteter, forteller han.

Ronnie sier han har funnet både energi, håp og motivasjon i musikken. Å kombinere musikk med arbeidet for god psykisk helse har han stor tro på. Her fotografert i øvingslokalet til Posebyen kulturskole, hvor han jobber til daglig.
Jacob Buchard

Såre barndomsminner

Han må lete litt etter ordene når han snakker om barndommen. Å oppleve disse fordommene var tøft for en liten gutt. Og et par opplevelser har også satt dype spor i ham.

– Faren til en av mine bestevenner på den tida tok tak i meg en gang og sa at han aldri ville se meg i huset deres igjen, på grunn av forholdene jeg levde under hjemme. I ettertid har jeg tenkt mye på hvor ufattelig slemt det er å gjøre noe sånt mot et barn. Hvem er det egentlig som gjør sånt? spør Ronnie, og det er tydelig at dette er et brennbart tema for han.

– I ettertid har jeg tenkt mye på hvor ufattelig slemt det er å gjøre noe sånt mot et barn.
Han opplevde selv å være den eneste som ikke ble invitert på klassefest. Nå vil Ronnie Jacobsen fordommene mot annerledeshet og fasadefokuset i samfunnet til livs.
Jacob Buchard

Han har opplevd å være den eneste i klassen som ikke ble invitert på klassefest, også dette på grunn av hjemmesituasjonen. Ronnie sier han nok ikke tenkte så mye over dette som guttunge, men i dag har han sterkere meninger om slike fordommer og det han betegner som "fasadefokuset" i samfunnet. Personlig mener han den utradisjonelle oppveksten mer enn noe annet har styrket ham.

– Jeg opplevde urettferdighet og fordommer tidlig, og fikk et bevisst forhold til det. I dag mener jeg fortsatt det finnes altfor mye fordommer mot annerledeshet og for mye fokus på fasade i samfunnet. Jeg mener derimot det er vår plikt som mennesker å bidra om vi ser at andre har det vanskelig. I stedet for en perfekt fasade trenger vi å ta mer ansvar, vise mer medmenneskelighet og mer toleranse, sier han.

Fra reklame til Blå Kors

Denne livsfilosofien har utvilsomt spilt inn i forhold til jobben han har i dag. Blå Kors er en tverrkirkelig, diakonal organisasjon som fremmer rusfrihet i samfunnet. I lokalene i Posebyen kommer hver dag mennesker som sliter med rusproblematikk, sosiale vanskeligheter, økonomi og ensomhet i hverdagen. Ronnie omgås dem hver eneste dag. Selv om ikke jobben hans i dag innebærer direkte kontakt med disse menneskene, er det å stille opp når noen er i en vanskelig livssituasjon, noe som er veldig viktig for ham. Ifølge Arvid Solheim, daglig leder på Blå Kors, er Ronnies evne til å bidra når noen trenger det, høyt verdsatt i arbeidshverdagen.

Ronnie har funnet et sted han «hører hjemme» i jobben på Blå Kors. Der får han kombinert både sine menneskelige egenskaper og utdannelsen fra BI.
Jacob Buchard

– Ronnie er hel ved, som jeg bruker å si. Han uttrykker et stort hjerte for det å hjelpe andre mennesker i jobben han gjør her hos oss, sier Solheim.

Ønsket om å bidra førte til at Ronnie, som var ferdig utdannet på BI i Oslo for 15 år siden, valgte bort en bedre betalt jobb i reklamebransjen for å jobbe i nettopp Blå Kors. Han følte seg aldri komfortabel med å skulle jobbe i reklamebransjen resten av sin yrkesaktive karriere, sier han selv. Nå har han funnet en jobb han «hører hjemme» i.

Kvalitetsbevisst

Det er mange godord å høre når man tar en ringerunde til dem som kjenner Ronnie Jacobsen godt. «En varm venn», «en god gutt», «en genuin idealist» er karakteristikker fra nære venner. Samtidig er Ronnie selv klar over at han på grunn av sin musikalske perfeksjonisme og arbeidsmetode, ved noen anledninger har blitt oppfattet som litt utfordrende å samarbeide med i en kreativ prosess. Ifølge musiker og nær venn Stein Roger Sordal er Ronnie en «my way or the highway»-mann.

– Ronnie er ikke noen «smalltalker». Han prater i hundre når han har noe på hjertet, og han sier ting rett ut.

– Ronnie er ikke noen «smalltalker». Han prater i hundre når han har noe på hjertet, og han sier ting rett ut. Han er en ærlig fyr, og av og til faller jo ikke alltid det helt i god jord her i sør, sier Sordal.

Ronnie Jacobsen fotografert i forbindelse med platecover til «These Blues In Me».
Petter Sandell

Ronnie selv tror mest det handler om kjemi mellom mennesker, eller eventuelt mangel på sådan når det kommer til om et samarbeid blir fruktbart eller ikke. I en kreativ prosess, som det å jobbe med en plate, er han innforstått med at man ikke kan komme overens med alle. For Ronnie handler en slik prosess mest av alt om å sikre kvalitet i alle ledd, og ikke gi ut noe man ikke kan stå hundre prosent inne for.

– Jeg har nok en litt «rett fram» måte å forholde meg til ting på når jeg samarbeider med andre i forbindelse med musikken. Noen ganger fungerer det bra, noen ganger er det kanskje ikke så god match. Men når jeg jobber med musikk, så er jeg veldig målbevisst. Og da er det viktig å jobbe med musikere som kan gi prosjektet fremdriften det trenger, sier han.

Og føyer til med et smil:

– Det er ikke for å virke arrogant altså, men sånn er det bare.

Han liker ikke å hause opp egne meritter, men har satt «Spellemann-konvolutten» diskret til pynt i hylla på kontoret sitt. Selve trofeet har fått plass blant potteplantene på pianoet hjemme.
Jacob Buchard

Unik Spellemann

Samarbeidet med «Abup Road Records» må derimot sies å være av det slaget som virkelig har fungert. Det vil Spellemannprisen på pianoet hjemme i stua alltid være et symbol på. Trolig er det den første Spellemannprisen noensinne hvor en institusjon som jobber for barn og unges psykiske helse står som plateselskap. Det er slett ikke sikkert at dette blir Ronnie Jacobsens eneste Spellemannpris, men den vil nok alltid ha en spesiell plass hos ham. I kraft av musikken sin har han bidratt til å bringe fokus på psykisk helse til den røde løperen.

– Det har utvilsomt vært den største gleden med denne prisen, å dele den med teamet rundt og se hvor mye det har betydd for dem, sier Ronnie.