– Jeg hadde med meg noen få tekststrofer i studioet. I løpet av kort tid ble det tryllet fram toner og lyder som korresponderte med disse. Det traff noe i hjertet mitt som er vanskelig å beskrive, men det var utrolig forløsende, sier hun.

43-åringen Kirsten Oustorp sitter i salen på Kick scene i Kristiansand. Hun er spent og stolt. Straks skal hun høre tre låter hun selv har vært med på å skrive. Låter om vonde opplevelser langt tilbake tid, men som likevel føles nære.

Veien fram til å stå på en scene og fortelle sin historie har vært alt annet enn enkel.

– Siden jeg var 13 år har jeg hatt det veldig vondt inni meg på grunn av opplevelser i barndommen. Foreldrene mine jobbet som misjonærer i Kenya, og jeg var på en internatskole der. Fra jeg var seks til åtte år gammel ble jeg utsatt for overgrep, forteller Oustorp.

– Jeg fortsatte å bo der etter at krenkelsene var avsluttet. Det var et vondt klima å vokse opp i, med lite omsorg. Foreldrene mine så jeg kun få ganger i året. Jeg måtte løse det ved å fortrenge det fullstendig.

Hun mener overgrepene er en av årsakene til at hun som 14-åring kollapset og måtte flys til Norge på båre, og at hun senere mistet språket og fikk vanskeligheter med å bevege seg som 16-åring. Kroppen hennes klarte det ikke lenger. Hun orket ikke å bære all smerten, sier hun i dag.

Da Kirsten var 16 år begynte hun å gå i terapi ved Abup i Kristiansand. I voksen alder har hun fortsatt hatt kontakt med avdelingsleder Karl Erik Karlsen. Det var han som introduserte henne for tilbudet med den alternative musikkterapien.
Jo Svensen

Det viktige møtet

Legene konkluderte med at det var psyken som var problemet. Hun hadde båret for mye alene. Da hun var 16 år begynte hun å gå til terapi, først ved Avdeling for barn og unges psykiske helse (Abup) i Kristiansand. Kirsten kom etter hvert i kontakt med avdelingslederen Karl Erik Karlsen. Det var også han som skulle introdusere henne for tilbudet med den alternative musikkterapien.

Hun er en av i overkant 100 personer som har deltatt i prosjektet. Selv om det er Abup som står bak tilbudet, har de åpnet for at også voksne kan delta.

– Karlsen vet at jeg liker å skrive, og har alltid vært flink til å bruke ressursene jeg har. Han fikset en avtale med Richard Farstad og jeg fikk komme til studioet hans, forteller hun.

Møtet var ett av de viktigste i Kirsten liv.

Kirsten Oustorp (43) har tilbrakt mange dager i studioet i Marvika. Prosessen har til tider vært tøff, men hun er glad for at hun valgte å bruke musikken som en del av behandlingen. Til sammen har hun skrevet tre låter som har blitt framført av Abup-bandet.
Privat

Drar musikkterapien videre

«Du sover i båten, jeg har det vondt

I redsel skriker jeg ut

Stormen herjer på innsiden min

Jeg drukner, går under, hjelp meg jeg ber».

Ordene tilhører Kirsten, og er fra en av de tre låtene hun har laget i samarbeid med Abup-bandet.

– Å få jobbe med Kirsten på denne måten, var helt utrolig. Etter hvert kunne vi se at noe skjedde på innsiden. Det er dette jeg brenner for, sier Richard Farstad, prosjektleder i Abup.

For et drøyt år siden ble han kontaktet av Karl Erik Karlsen, avdelingsleder ved Abup. Selv om Farstad ikke er utdannet terapeut, ble hans rolle å dra den klassiske musikkterapien et steg videre.

– Vi mener at musikkterapi må inn i kjernevirksomheten, og ikke kun som et supplement til vanlig terapi. Det er for eksempel forsket på at musikkterapi har viktig effekt på personer med psykoselidelser, sier Karlsen.

Fra dialog til musikkproduksjon

Fra før av har Abup etablert det de kaller Abup Road Records, et plateselskap. Det holder til i et kombinert terapi- og opptaksrom ved sykehuset på Eg.

– Rommet var gammelt og utdatert, og kunne ikke bli brukt til behandling. Vi bygde det om, og det ble en transformasjon fra gamle Eg, som er forbundet med mye uhygge knyttet til psykiatri. Det handlet om å bygge ned tabuer og gjøre om rommet til noe håpefullt, sier Karlsen.

Rommet brukes i dag blant annet til musikkterapi.

Richard Farstad (f.v.) er ansatt som prosjektleder i Abup, og har ansvaret for bandet og produksjonen av låtene. Her sammen med Kjetil Høyer Jonassen og avdelingsleder ved Abup, Karl Erik Karlsen.
Christina Østtveit

Richard Farstad, som er musiker og produsent, har sitt studio i Marvika. Hit kommer ungdom som allerede går til behandling ved Abup, i tillegg til voksne som trenger hjelp til å bearbeide psykiske problemer.

– Alt handler om dialog. I det første møtet jobber vi mye for å etablere en trygg og god samtale. Så jobber vi med følelsen som er der akkurat der og da. Kommer de eksempelvis med angst eller depresjon, jobber vi ut tonene og stemningene det bærer med seg. Slik kan de få plassert sin ofte usynlige smerte inn i musikken.

– Jeg blir på en måte et verktøy for deres følelser. En del ungdommer kommer hit med blikket vendt ned og prater nesten ikke. I noen tilfeller, bare etter en times tid, kan samme person sitte og synge. Smerten de bærer med seg inn i musikken kommer tilbake som noe vakkert. Da skjer det noe med selvfølelsen, legger Farstad til.

Han viser hvordan han justerer på toner, lydnivå og effekter for å skape nettopp den stemningen som gjør at brukeren gjenkjenner sin historie. Instrumentpanelet på skjermene lyser ut i loftsrommet. Fra høyttalerne kommer vakre toner - noen sårere enn de andre.

– Det er utrolig sterkt å se reaksjonen deres, selv om de kanskje ikke forstår hva som skjer. Men de kjenner igjen en følelse eller stemning, og da kan vi bearbeide det videre sammen.

– Da produksjonen av sangene var ferdig, ble jeg stolt. Det er jo mine sanger. Slike resultater er en drivkraft til holde ut, forteller Oustorp.
Jo Svensen

– Stolt av produksjonen

For Kirsten Oustorp er det vanskelig å beskrive den følelsen hun hadde den første dagen i det det lille studioet i Marvika.

– Vi så på teksten jeg hadde med. Han viste en stor interesse. Deretter omformet han samtalen vi hadde hatt til toner. Jeg får frysninger når jeg forteller dette, sier hun.

– Han tryllet frem toner som korresponderte med teksten. Det traff noe i hjertet mitt. Det var som å trekke frisk luft etter å ha vært under vann i lang tid. Sammen klarte vi å skape et håndfast resultat ut fra alt jeg har båret på.

43-åringen forteller videre om hvordan de vonde følelsene gradvis slapp taket.

– Resultatet ble en drivkraft for meg. At vi skapte noe vakkert ut av smerten, ble en grunn til å holde ut lenger. Da produksjonen var ferdig, ble jeg stolt. Det er jo mine sanger, sier Oustorp.

Richard Farstad har nøye plukket ut musikerne i Abup-bandet, som formidler historiene til ungdommene. Her spiller de på sykehus-talkshowet «Nesten Helg» på Aladdin i Kristiansand. Fra venstre: Kjetil Høyer Jonassen, Herman Abelsnes og Richard Farstad.
Christina Østtveit

Abup-bandet

Sykehus-talkshowet «Nesten helg» er en av arenaene der låtene blir presentert. Richard Farstad har nøye plukket ut musikere til bandet som skal formidle historiene. Oustorps sanger ble presentert tidligere i høst, hvor hun på scenen også fortalte sin historie.

Men å ta skrittet og fortelle åpent om de psykiske problemene, kan være en lang prosess.

Onsdag 6. desember var det klart for nytt talkshow. Temaet er «Kunst som beveger. Helse i hver tone».

På scenen står Abup–bandet, denne gangen som en anonym stemme. Lyset er dunkelt på Aladdin blå i Kristiansand sentrum. Salen er halvfull, men med et publikum som lytter intenst.

Sangeren Kristine Johnsen griper mikrofonen, snur seg til resten av bandet og nikker. Så kommer tonene. Ordene som treffer.

«Mamma ikke slå. Pappa ikke vær ekkel.

Hvordan skal dette gå. Hva skjer med livet mitt...

Ingen ser meg jeg er stygg, jeg trenger trøst en vennlig røst ikke iskalde blikk og slemme ord ».

Kraftige, dramatiske toner skal beskrive smerte, håpløshet og ensomhet.

– Musikk er et helbredende verktøy. Å være en del av dette bandet, gjør at jeg får bruke musikken på en helt annen måte, som først og fremst har betydning for et enkeltindivid. Vi får være en stemme for denne personen, sier Kristine Johnsen (22).

Det er en oppgave hun tar alvorlig.

– Jeg må sette meg inn i teksten slik at jeg får en forståelse av den tyngden som er der. Det er utfordrende, men det er spennende å være en brikke i den prosessen, sier 22-åringen.

Kristine Johansen (22) forbereder seg godt før hun går på scenen. - Det er viktig at vi får en forståelse av historien til personen, som har skrevet teksten. Vi blir jo en stemme for vedkommende, sier hun.
Christina Østtveit

Positive effekter

I Norge finnes det to forskningssentre for musikkterapi - GAMUT i Bergen og Senter for musikk og helse i Oslo.

Ifølge GAMUT viser forskningen at terapien bedrer motivasjonsnivået, personens affektive tilstand, samt relasjonelle og sosiale ferdigheter.

Helsedirektoratets nasjonale, faglige retningslinjer for behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser anbefaler bruk av musikkterapi. Fagmiljøet i Norge er i forskningsfronten på arbeidet med psykiske lidelser.

– På det beste, vil jeg gå så langt som å si at dette er genialt. I klassisk, terapeutisk samtale snakker vi om følelsene, mestring og mot, men det skjer i et lukket rom. Det er bra det også, men når pasientene selv er med på å skape noe får de vist hvem de er, forteller Karl Erik Karlsen.

– Noen tør til og med å stå på en scene. Alt kan skje i denne prosessen, og den forvandlingen noen av disse personene går gjennom hadde man ikke fått med vanlig terapi. Det viser forskning også. Jeg ser ingen negative bivirkninger med å bruke denne behandlingen. Dette er et tilbud til dem som ønsker å prøve det ut, altså ingen tvang. Vi skal sette i gang videre forskning, nettopp fordi effektene er så gode, legger han til.

Karlsen anslår at litt over 100 personer har vært innom prosjektet de siste årene. Det har både vært enkeltpersoner, men også større grupper som har vært i studioet.

Flesteparten går allerede til behandling ved Abup. Det er ungdom som blant annet sliter med traumer, angst og depresjon.

Ved GAMUT i Bergen har de forsket på at musikkterapien reduserer symptomene på nettopp dette.

Abup-bandet spilte på Aladdin i Kristiansand i desember. De kraftige, dramatiske tonene beskriver smerten i tekstene. - Personen må kunne kjenne igjen sin historie i låtene. Det er absolutt det viktigste, mener Richard Farstad.
Christina Østtveit

Egenterapi

Førsteamanuensis i musikk og helse ved Ansgarskolen, Hege Beckmann, har forsket på hvordan ungdommer bruker musikk som en helseressurs, for å bedre livskvaliteten.

– I min doktorgrad fra 2014 intervjuet jeg ungdom både i og utenfor psykiatrien, om hvordan de bruker musikk som egenterapi, sier Beckmann.

Hun forteller at flere av ungdommene har spillelister med sanger knyttet til ulike følelser.

– Mange fortalte at de finner sanger som passer til en sinnsstemning. Hvis de føler seg triste, setter de på en trist sang. Dette kan også bli en mestringsressurs, da de kvitter seg med følelsene ved å lytte til musikken, forklarer Beckmann.

Førsteamanuensis i musikk og helse ved Ansgarskolen, Hege Beckmann, har forsket på hvordan ungdommer bruker musikk som en helseressurs.
Privat

I undersøkelsen svarte flere av ungdommene at musikalske aktiviteter var viktig for fellesskapsfølelsen.

– Å være en del av et band skaper tilhørighet. Bandet er avhengig av at hver enkelt medlem deltar. Å ha et slikt treffpunkt har en stor verdi, sier hun.

– Hvilke utfordringer ser du ved musikkterapi som en del av behandlingen?

– Jeg mener det er viktig å anerkjenne at musikk også kan være destruktivt. Hører man en sang gjentatte ganger, kan det føre til at man graver seg dypere ned. Musikk kan også brukes feil.

– I tillegg lever vi et samfunn med masse lyd. Mange må ha musikk på øret til alle aktiviteter. Det er en utfordring om man ikke klarer å kjenne på stillheten av og til, sier Beckmann.

– Musikk sprenger grenser

Tilbake i studioet sitter Richard Farstad og lytter til det som er begynnelsen på en ny låt. Han er blank i øynene.

– Dette er et eksempel på hvordan noen som er totalt lukket, plutselig åpner seg, sier han.

Han lukker øynene, lytter og konstaterer at den enkle, men vakre nynningen er starten på noe mer.

Richard Farstad i studioet i Marvika. Det er her møtene med ungdommene og de voksne skjer. - Vi tar det i det tempoet de trenger. Å se forandringer et par uker etter at de har vært i studioet, er helt fantastisk.
Christina Østtveit

Studioet er enkelt, men hyggelig innredet. De store trebjelkene ruver i det luftige loftstaket.

På et lite sidebord står en kaffemaskin. Ved siden av står en god, romslig sofa. Her er det fullt mulig å ta seg en hvil. Det hender at menneskene som kommer i studioet nettopp må gjøre det, om øktene blir for krevende.

Hos Richard er det ingen som har hastverk. Her går det i et tempo som alle skal være komfortable med.

– I dette rommet er det ingen rammer i form av tid. Vi tar det i det tempoet de trenger. Etter at jeg begynte med dette, har jeg fått en ny forståelse av hvordan musikk kan sprenge grenser. Å se konkrete forandringer et par uker etter at de har vært i studioet, er helt fantastisk, sier Farstad.

Selv om Kirsten fortsatt har vonde perioder, er hun fast bestemt på å holde fast på livsgleden hun har fått tilbake. – Håpet om å få brukt de ressursene jeg har, er der fremdeles, sier hun.
Privat

Veien videre

Kirsten Oustorp er svært takknemlig for den hjelpen hun har fått gjennom Abup-prosjektet.

– Jeg har en stor tro på at dette vil fungere for andre også. For meg var det veldig forløsende. Likevel har jeg vært avhengig av vanlige terapisamtaler. At jeg har hatt flere å spille på, har gjort at min helingsprossess har vært mulig.

Selv om hun er utdannet sosionom har hun ikke vært i jobb siden 2006. I 2007 fikk hun 150.000 kroner i voldsoffererstatning fra staten. I dag har hun fortsatt vonde perioder, og det å gå til butikken kan være dagens største prosjekt.

Kirsten Oustorp er i dag bosatt i Skien, men hun er ofte på besøk hos familien på Sørlandet. - Jeg har et godt forhold til foreldrene mine i dag, sier hun.
Jo Svensen

Likevel er Kirsten fast bestemt på å holde fast på livsgleden hun fått tilbake.

– Jeg har et godt forhold til foreldrene mine i dag, og jeg har et stort vennenettverk. Håpet om å få brukt de ressursene jeg har er der fremdeles, sier hun og fortsetter:

– Jeg føler meg heldig som har fått oppleve denne formen for terapi. Det var stort å høre låtene bli framført av bandet. Nå ettertid kan jeg ta dem fram igjen og lytte til det jeg har skapt. Det er en hjelp for meg i vonde perioder.