– Om det er værhardt?

Anders Braanaas (59) smiler mens han vrenger av seg termodressen.

– Du klarer ikke stå oppreist utenfor huset når det virkelig blåser, sier han.

– På haugen bak huset må du ned på alle fire og krype, sier samboer Hilde Buer (58).

– Det er helt supert å bo her ute!

Ennå er ikke alt ferdig i det nye huset deres, eller kanskje vi skal si de fire små husene som slanger seg bortover en forblåst klippe helt på randen av Norskehavet. Etter en times lang ferge­tur fra Askvoll har vi kommet til Vær­landet, omtrent så langt vest du kommer i Sogn og Fjordane uten å bli bløt på beina.

I dette ­steinete, værharde kystlandskapet har ­Anders og Hilde slått seg ned sammen med 400 ullkledde venner.

Öppna landskap: Selv ikke på soverommet er det gardiner. – Det går jo ikke påfallende mye folk forbi her ute, sier Anders Braanaas.
Oddleiv Apneseth
Naturlig: Mørkt tre og stein preger fasaden på det 150 kvadratmeter store huset. I tillegg har fasaden over 70 kvadratmeter med vinduer.
Oddleiv Apneseth

I havgapet

Med egne hender har de bygget et unikt hus i havgapet, som akkurat denne dagen viser seg fra sin mest smørblide side. Utsikten er som stjålet fra en Hollywood-film – i hvert fall om en klarer å se bort fra fiskeoppdrettet der ute i den lakserosa solnedgangen.

– Det er helt magisk her når solen går ned, smiler Hilde.

Hun understreker at dagens godvær hører til unntakene – stort sett inneholder livet her mye regn og enda mer vind. Men huset står urokkelig, uten å knake og brake når hav og himmel tøffer seg.

– Det hjelper å ha 21 tonn skifer på taket, sier Braanaas.

Heldigvis er villsauentusiastene glad i vær.

Halv milliard år gammel kjøkkenbenk

En time tidligere, ute i skogen: En enslig vær står tjoret fast på utsiden av en innhegning. På den andre siden av gjerdet står 200 tamme villsauer tett i tett. De fleste tar livet med ro. Men fire-fem av søyene skviser seg inn til gjerdet, de glor på væren med samme blikk som småjenter har på Justin Bieber-konsert. Slik finner villsau­bøndene Anders og Hilde ut hvilke av søyene som er i brunst.

Anders strener bort til varebilen, varmer ­frossen sæd opp til nøyaktig 39 varmegrader, og snart er dagens siste søye inseminert. Det er på tide å stikke hjem og lage lunsj.

På en kjøkkenbenk som er en halv milliard år gammel.

Hilde og Anders drev med villsau på Grønenga i Flora kommune. Så meldte oljeindustrien sin ankomst på øyen.

– Jeg orket ikke å se at de ødela naturen. Vi måtte rømme, sier Hilde.

– Hvorfor Værlandet?

– Det var tilfeldig. Det kom et gårdsbruk til salgs her, og det er sjeldent, sier Hilde og gjør det tindrende klart at 2500 mål eiendom ikke akkurat trekker ned.

Dejlig dansk: Masseovnen holder huset oppvarmet. – Men skulker vi en fyring, merkes det godt dagen etter, sier Hilde Buer.
Oddleiv Apneseth
Gjenbruk: Skyvedøren er laget av en dør fra 1760. Hilde Buer reddet den fra nabogården.
Oddleiv Apneseth
Gangløs: Huset har ingen ganger – alt er utnyttet. Dette er kontoret til Hilde Buer.
Oddleiv Apneseth
Utsikt: – Solnedgangen er best om vinteren, sier kikkertentusiast Anders Braanaas.
Oddleiv Apneseth

Unikt resultat

En kveld tok paret soveposene med seg ut på fjellknausen og la seg til å sove i lyngen. ­Morgenen etter var de enige om at her skulle de bo.

– Det var nydelig. Men vi hadde aldri trodd at vi skulle få bygge her ute, sier hun.

Heldigvis var kommunen svært interessert i at de skulle slå seg ned og skape en næring på øyen. Løsningen ble at det ikke fantes noe våningshus på gården, bare en driftsbygning. Da paret søkte om å bygge våningshus, var byggeløyvet snart innvilget.

Resultatet er unikt. Det 150 kvadratmeter store huset ligger lavt mellom lyng og stein, med alt på ett plan. I det lange, slanke hovedbygget ligger inngang, kjøkken og stue. I hver ende av bygget ligger småhus som ser ut til å ha kræsjet skeivt inn i hovedbygningen. Her ligger arbeidsrom, soverom, bad og verksted.

Ingen gardiner

Mye glass preger bygget. Fasaden har over 70 kvadratmeter med vinduer, noe som gir uvanlig mye dagslys og utsikt. Og innsyn. Likevel har de ikke gardiner, selv ikke på soverommet. Men hva gjør vel det, når eneste nabo er den som akkurat gled majestetisk forbi terrassen.

– Det er åtte-ti havørn her i området. Inni­mellom flyr de så nær huset at du tror de skal snisse det med vingene. De er enormt svære, sier Hilde.

Hun er glad for at det ikke er kongeørn, som finnes i Solund og Gulen, like over fjorden.

– Kongeørnen kan ta lam, sier Hilde og grøsser.

Hilsen fra fortiden: Da tomten ble sprengt ut, dukket noen millioner år gammel konglomerater opp.
Oddleiv Apneseth

Vindmøller gir strøm

Da energiverket skulle ha over 150.000 ­kroner for å sette opp ikke altfor vakre master på eiendommen, sa Anders og Hilde nei.

I stedet kjøpte de inn solcellepaneler som ble skrudd opp på uthuset. De gir rikelig med strøm i sommerhalvåret, men resten av året må de ha hjelp. Derfor står det to vindmøller bak huset og produserer strøm døgnet rundt.

Det ligger også en idealisme bak valget – de vil vise at man kan leve godt uten å sløse med energi.

– I dag bruker folk mer strøm på hyttene enn hjemme, med oppvarmede oppkjørsler og det hele, sier Anders.

– Strømforbruket på folks hytter har virkelig eksplodert, selv om vi vet at vi må tenke anner­ledes. Det er vulgært, sier Hilde.

Vindmøllene har gitt både strøm og for­tvilelse. Den første blåste vekk. Den neste brant opp fordi propellen gikk for fort rundt. Ironisk nok må de stenge ned vind­møllene når det ­blåser skikkelig.

Solfangere gir varmtvann

Der en gjennomsnittlig enebolig gjerne ­bruker 20.000 kWh i året, trenger huset på knausen bare 2500 kWh.

Mye av årsaken er at Buer & Braanaas har ­installert en dansk masseovn som vinterstid mates med 120 liter ved i døgnet. Ovnen gir gradvis fra seg varme gjennom et helt døgn. Inne i ovnen er det en varmeveksler som er med på å varme opp varmtvannet. En kjærkommen bonus er at masseovnen er utstyrt med egen bakerovn.

– Den er veldig god til både baking og pizza, sier Hilde.

I tillegg har huset solfangere, et system der takmonterte vannrør varmes opp av solen. Når vannet blir varmt nok, pumpes det inn i en 800 liters varmtvannstank, som igjen leverer varmtvann til kraner, dusjer og gulvvarme på badene.

Tam villsau: Hilde Buer og Anders Braanaas har 400 sauer. Her skal dagens åttende søye insemineres.
Oddleiv Apneseth

Får mat og inntekt av sauen

Skiferen på taket fant de på finn.no. Den stammer fra fire gamle hus. Skyvedøren på sove­rommet er laget av en dør fra 1760. Komfyren går på gass.

Ellers klarer de seg stort sett med det øyen gir dem. Villsauen gir både mat og inntekter. Eiendommen har fem jaktløyver, noe som sørger for hjortekjøtt i fryseren. Ved får de fra egen skog, strømmen sørger vinden og solen for, og vann får de fra et tjern i nærheten. Til og med arkitekten er kortreist: Arild Wåge (67) fra Askvoll.

Nordplan-arkitekten hentet inspirasjon fra gamle norske klyngetun.

– Der var det gjerne ett hus å oppholde seg i, ett å sove i, ett å arbeide i osv. For å få dette til å bli en god bolig er alle disse trykket sammen, slik at det ene vokser ut av det andre, sier Wåge, som også er professor ved Bergen Arkitekthøgskole.

– Det var viktig å ta omsyn til området, at huset ikke forstyrrer landskapsbildet, sier Wåge og understreker at huset er bygget i naturlige, tidløse materialer: mørkt treverk og stein både i murene og på taket.

Kortreist design

Også deler av interiøret må kunne kalles tidløst. Og kortreist, bare ikke i tid.

Store deler av Værlandet består av grunnstein som for nesten 500 millioner år siden var størknet, undersjøisk lava. Andre deler av områdets særegne bergarter er konglomerat og breksje, som også er flere hundre millioner år gamle. En steinprodusent på øyen har gjort de særegne bergartene om til høyglanspolerte benkeplater, og noen mer røffe badegulvfliser.

– Tenk, denne steinen ble til før et eneste krypdyr hadde krøpet på land. Det er helt fantastisk å kunne ta på noe sånt, sier Hilde entusiastisk.

Surrealistisk: Baderomsbenken er såkalt Picasso-stein, et rundt 400 millioner år gammel konglomerat.
Oddleiv Apneseth

Bygget på egen hånd

Selv med byggeløyvet i hånden var det litt av en oppgave å lage et hus ute på knausen. Driftsbygningen lå der som veien måtte gå, så de ­kappet fire-fem meter av bygget. Så kjøpte de seg gravemaskin og laget 300 meter vei frem til tomten. Nå kunne de begynne på selve huset. Bortsett fra uvurderlig snekkerhjelp med å reise bygget og få det tett, har de bygget det med egne hender.

– Gjør du det selv, trenger du ikke irritere deg over andres feil, eller over folk som ikke kommer når de skal.

Og så er det jo veldig tilfredsstillende, sier Hilde.

– Savner dere et vanlig strømnett?

– Nei. Og vi kan jo koble oss på hvis vi vil.

– Noe annet dere savner her ute?

– Jeg savner ingenting. Jeg vil helst ikke reise noen andre steder. For meg er byen bare stress, sier Anders.

– Jeg savner hage, sier Hilde.

– Vi har prøvd å lage oss en hage. Men den blåste vekk.

Full fart: Vindmøllene lader batteriene i uthuset. Hvis det ikke blåser for mye, da.
Oddleiv Apneseth
Nøgne Ø: En forblåst klippe på randen av Norskehavet. Anders Braanaas og Hilde Buer kunne ikke tenke seg et bedre sted å bo.
Oddleiv Apneseth