Vitensporten er et samarbeid mellom Institutt for idrettsvitenskap og kroppsøving ved Universitetet i Agder (UiA) og Fædrelandsvennen.

VITENSPORTEN: Fotball har lenge vært verdens mest populære idrett, men hvorfor er ikke kvinnefotball like populær som herrefotball? Er det fordi Caroline Graham Hansen er ikke like flink med ballen som Messi? Eller kanskje fordi Ada Hegerberg ikke løper like fort som Cristiano Ronaldo? Noen vil påstå at dette utelukkende handler om asymmetriske markedskrefter som favoriserer herrefotballen fremfor kvinnefotballen, men realiteten er at kvinnefotball ble holdt tilbake med ond vilje av menn som var mer opptatt av å beskytte egne interesser enn å konkurrere på like vilkår.

Tilskuerrekord

Under første verdenskrig, da engelske menn byttet fabrikkgulvet ut med skyttergraver på fastlandet, måtte kvinner gjennomføre mange av de samfunnsviktige arbeidsoppgavene som tidligere hadde blitt vurdert som uforenelige med femininitet. Men kvinnene fylte ikke bare inn for mennene bak maskineriet i fabrikkene, de knyttet også på seg fotballskoene deres. Noen måtte jo underholde folket mens herrefotballen var avlyst. Kvinnenes kamper ble spilt for veldedighet og det viste seg fort at disse kampene hadde høy underholdningsverdi. De ble faktisk så populære at interessen ikke dalte da herrefotballen begynte igjen etter krigen, kanskje heller tvert imot.

Dick, Kerr Ladies F.C. var et av de tidligst kjente kvinnelige fotballag i England. Dette bildet er trolig tatt i 1921. Foto: Wikipedia

Andre juledag 1920 satte to damelag tilskuerrekord i England da de tiltrakk seg 67.000 tilskuere, fordelt på 53.000 på fullsatte tribuner og 14.000 utenfor stadion. Dette var en tilskuermasse ytterst få herrelag var i nærheten av å tiltrekke seg. Nå innså eierne av de profesjonelle herrelagene at kvinnefotballen var en reell trussel mot deres virksomhet og krevde at det engelske fotballforbundet tok grep for å beskytte bunnlinjen deres.

Forbud

Kort tid etter dette ble det forbudt for kvinner å spille fotball. Idretten var visstnok upassende for kvinnfolk, og klubber som tillot kvinner å spille på banene sine risikerte å bli kastet ut av forbundet. Det samme gjaldt for dommere som dømte disse kampene. De mest populære kvinnelagene prøvde å stå imot forbudet ved å arrangere kamper på rugbybaner og spille i utlandet, men det tok ikke lang tid før det engelske fotballforbundet hadde brukt sin innflytelse innen FIFA til å forby kvinnefotball i resten av verden.

Dette forbudet ble ikke opphevet før i 1971, og da måtte kvinnene bygge opp idretten sin igjen fra bunnen av. Hvor populær hadde kvinnefotball vært om ikke kvinner hadde vært ekskludert fra deltakelse i et halvt århundre? Det er bare se mot tennis, hvor menn og kvinner likestilles i større grad; hvor de fire store turneringene betaler lik premiesum uavhengig av kjønn og kvinnelige tennisstjerner jevnlig oppnår samme status som de mannlige. Dette skjedde ikke av seg selv, det skjedde som en følge av harde kamper for likestilling og lik eksponering.

Nøkkelen til utjevning

Det er nemlig det som ser ut til å være nøkkelen til å utjevne statusgapet mellom menn og kvinner i idretten; lik behandling og eksponering. Idretter hvor menn og kvinner konkurrerer om hverandre på samme mesterskap, som i friidrett, langrenn og skiskyting, pleier å være de idrettene hvor kvinner får mest oppslutning (her kan vi dog ikke konkludere om årsaksforhold). Dette synliggjøres annethvert år når OL arrangeres, og interessen for kvinneidrett stiger midlertidig. Gapet mellom herre- og kvinnefotballen er imidlertid så stort at idrettsøkonomen Stefan Szymanski har påstått at FIFA burde betale reparasjoner for å erstatte den varige økonomiske skaden forbudet medførte.

Som Marit Bjørgen, Trine Hattestad, de norske håndballjentene, og en rekke andre kvinnelige utøvere har vist i en årrekke er det ingen grunn til at kvinneidrett ikke kan være like underholdende og skape like stort engasjement som herreidretten gjør; de må bare få de samme rammevilkårene.

Artikkelforfatter Aron Laxdal er førsteamanuensis ved Institutt for idrettsvitenskap og kroppsøving ved Universitetet i Agder. E-post: aron.laxdal@uia Foto: UiA

Les flere innlegg i Vitensporten:

E-sport, mer enn gaming

Idrett og sport - er det det samme?

Friluftsliv - når alt håp er ute?