Tall fra folkehelseinstituttetviser at antall barn med foreldre som har diagnostiserbare, moderate eller alvorlige psykiske lidelser eller alkoholmisbruk er 40,5 %.
53.088 barn og unge i alderen 0— 22 år mottok hjelp fra barnevernet i 2014. Elevundersøkelsen for 2014 viser at 3,9 prosent mobbes to til tre ganger i måneden eller mer og 15,1 prosent opplever en eller flere krenkelser to til tre ganger i måneden eller mer.
Skyldbetyngede foreldre
Bak disse tallene er det mange triste, sinte, ensomme og fortvilte barn, skyldbetyngede foreldre og rådville lærere. Dette er tall som kan være utfordrende å forholde oss til. Vi lever i et rikt land, liker å heve flagget høyt og fortelle om alt det vi som både foreldre og fagfolk får til og mestrer. Og det både trenger vi og skal vi gjøre, men noen ganger trenger vi også å stoppe opp med det ubehagelige uten å skynde oss videre med noen enkle svar som: Ja, men det er jo så viktig å fokusere på det positive, det ordner seg nok etter hvert, Ja, ja - de har jo alltid vært slik i den familien, og det er jo blitt folk av de fleste der også. Ja, ja - litt må en tåle.
Når barn er triste trenger de voksne som kan ta imot deres tristhet. De trenger voksne som kan hjelpe dem å finne ordene, forstå og lage sammenhenger mellom den følelsen de har og det som skjer og har skjedd. Men aller først trenger de anerkjennelse for at de opplever det akkurat slik de opplever det. De trenger ikke bagatellisering eller en eller annen merkelapp på hvorfor de har det som de har det.
Selvfølgelig kan en bli sint og si stygge ting når en er fortvila. Og det er vel ikke vanskelig å forstå at følelser kan ta litt ville veier i leken når en ikke helt vet hvordan en skal forstå og takle egen fortvilelse eller ensomhet? Det som kan synes litt merkelig er at ikke voksne umiddelbart forstår dette. Hvem kan ikke kjenne igjen tristhetsfølelsen som kan føre til at en bare har lyst til å forsvinne bort fra alt og alle? Hvem kan ikke kjenne igjen at en kan si stygge ting som en vet en ikke burde ha sagt rett og slett fordi en er skuffet og såret? Det er normalt å reagere når livet blir vanskelig, og det er til og med sunt. Men barn og unge trenger støtte og veiledning til å finne ut av hvorfor det noen ganger blir slik, hvor og hvordan de kan finne ut av egne og andres følelser og handlinger.
Formidler sin fortvilelse
Tallene innledningsvis viser at det er mange barn som lever under tøffe forhold. Den store forskjellen på om barns strev forsterkes eller blir til å håndtere for barnet er hvordan de voksne møter det når barnet gjennom sin atferd og/eller ord formidler sin fortvilelse.
Barn og unge skjønner mye. De er kompetente og skjønner mye mer enn det voksne mange ganger tror.
Voksne er rollemodeller for barn og unge i alt de gjør. Når voksne lærer barn gjennom egen væremåte at alt behøver ikke være perfekt til enhver tid, hva nå enn perfekt måtte bety. Det er alt fra barnehagelærerens måte å aktivt handle, der Kim på 5 år igjen blir stengt ute fra leken, i stedet for å gå forbi, til mor som må si unnskyld til Henriette på 14 år fordi hun ble mer sinna enn hun skulle da de skulle gå på morgenen fordi hun selv var så stressa og hadde sovet dårlig. Barn og unge skjønner mye. De er kompetente og skjønner mye mer enn det voksne mange ganger tror.
Det er mange barn og unge som ikke har tillit til voksne. Med god grunn.
Det er mange barn og unge som ikke har tillit til voksne. Med god grunn. De har en erfaring på at det hjelper ikke alltid å snakke om det — og de har helt rett. Det hjelper ikke alltid å snakke om det. Ikke der ikke voksne lytter og tar barn og unge på alvor. Og når en har manglende tillit til voksne kan en bli sint, trist og ensom på en gang. Noen barn retter da sinnet sitt og fortvilelsen ut mot verden og kan si stygge ting, slå og ødelegge for andre, mens andre lukker seg inne i seg selv og blir stille når ting blir for vanskelig. Det finnes mange diagnoser som barn og unge får når atferden forstyrrer omverdenen og barnet/ungdommens utvikling på ulik måte.
Hvem kan ikke kjenne igjen tristhetsfølelsen som kan føre til at en bare har lyst til å forsvinne bort fra alt og alle?
Eksempler er:
Opposisjonell atferdsforstyrrelse
usosialisert atferdsforstyrrelse
blandende atferds- og følelsesmessige forstyrrelser
depresjon
angstlidelser
m.m.
Sårbarhet er uunngåelig
Bak mange av disse diagnosene er det helt sunne, naturlige reaksjoner på uholdbare livssituasjoner. Og faren når vi gir barn og unge ulike typer merkelapper er at vansken forblir hos barnet, og de voksne rundt fortsetter som før fordi det er noe feil med barnet. Da vil både feilsøkingen og tiltakene fokusere på å hvordan barnet kan endre seg i stedet for å rette søkelyset mot alle de faktorene som opprettholder den atferden som vises. Til og med der fagfolk hardnakket påstår at de gjør både og, kan en høre altfor mange ganger gjennom barn og unges historier at til syvende og sist er det barnet/ungdommen som må endre seg og ikke de voksne.
Sårbarhet er uunngåelig. Det er en del av livet, en del av det å være menneske.
Sårbarhet er uunngåelig. Det er en del av livet, en del av det å være menneske. Men hvordan vi voksne lærer våre barn å takle livets utfordringer er ofte ikke et tema fordi idyllisering, lykke og perfeksjonisme står høyere i kurs i vårt samfunn og i våre møter med hverandre. Det er lettere å snakke om det vi får til enn det vi strever med. Vi må lære oss å snakke om strev. Rett og slett øve oss både i barnehage, skole og hjemme. Vi må finne ord sammen som beskriver situasjonen når ikke alt går på skinner, når vi ikke helt vet hva vi skal gjøre uten å idyllisere og glatte over fordi vi ikke tåler ubehaget. Bare slik kan barn og unge som krenker og blir krenket enten det er hjemme, i barnehagen eller på skolen tørre å øve seg og få tillit til at voksne ikke rygger unna når de trenger hjelp.