Jeg har saumfart internett opp og ned, på jakt etter konkrete svar på hvordan den omstridte samtykkeloven fungerer/skal fungere i praksis. Jeg finner ingenting som gir mening for meg.
Temaet bak samtykkeloven er noe som berører meg personlig, derfor blir jeg alltid interessert når jeg ser at det blir et engasjement rundt temaet. Det er ikke til å stikke under en stol at Norge – og resten av verden for øvrig – ikke har gode nok lovverk som beskytter ofre for overgrep. Derfor er jeg alltid forberedt på å støtte opp om nye tiltak som foreslås for å bedre rettssikkerheten til mennesker som har blitt utsatt for overgrep, men denne gangen føler jeg meg litt tvilende på hele forslaget. Jeg rett og slett forstår det ikke, og begynner å undres litt på om dette er mer symbolpolitikk, heller enn noe som vi ha reell effekt.
Åpen for korrigeringer
Jeg er åpen for alle korrigeringer som måtte komme imot meg nå. Opplys meg gjerne der jeg eventuelt tar feil.
Amnesty formulerer det slik: «Straffelovens voldtektsbestemmelse må fastslå at sex uten samtykke er voldtekt, i tråd med menneskerettighetene.»
Her skal jeg ikke krangle. Dette er, og bør være, en selvfølge.
Derfor blir jeg glad når jeg taster meg inn på lovdata.no for å sjekke hva det norske lovverket, sier:
Paragraf 297: Seksuell handling uten samtykke
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som foretar seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det.
Med andre ord, lovverket vi har i dag, presiserer at sex uten samtykke er straffbart.
Jeg mener at denne «kampanjen» nå begynner å virke meningsløs.
En gjenganger i debatten har vært at slik lovverket er i dag, medfører det for mye «ord mot ord». En «ny» samtykkelov skal angivelig sørge for at dette ikke lenger vil være et problem.
Dette stiller jeg meg veldig kritisk til – av flere årsaker.
For det første: hvis vi skal klare å endre «ord mot ord»-problematikken, må vi få inn et system som gjør at man kan bevise at et samtykket er gitt eller ikke blitt gitt. At en siktet overgriper sier at offeret samtykket, eller et offer sier at samtykket ikke ble gitt, vil jo fortsatt være ord mot ord, såfremt vi ikke kan bevise noe annet fysisk.
I kjølvannet av at den nye samtykkeloven som ble lansert i Sverige, bestemte den svenske advokaten Baharak Vaziri seg for å utvikle en samtykke-app. Med kun et par tastetrykk og BankID skal man nå kunne gi samtykke til samleie.
Vaziri uttaler seg slik: «Det kan være vanskelig å bevise frivillighet. – I det øyeblikk brukeren må identifisere seg med BankID, får han eller hun tid til å tenke om man virkelig ønsker sex med den aktuelle personen, og på den måten får man tid til å reflektere.»
Ved første øyekast virker dette som en glimrende idé. Å bruke en slik app til å bekrefte og bevise samtykket samleie bør jo være plenty med bevis i en eventuell overgrepssak.
Ikke så enkelt
Eller er det så enkelt?
Svaret mitt er: Nei.
Man trenger ikke være kjempesmart for å klare å manipulere et samtykke igjennom en mobilapp. Selv ikke en app som krever BankID.
Jeg frykter at en slik løsning vil slå tilbake på ofrene for overgrep. Hvis man, rent hypotetisk, skulle ha brukt en slik app – eller andre metoder, måtte det være opptak på mobilkamera, signatur på et papirdokument, eller andre kreative samtykkemetoder – som bevis i en overgrepssak, risikerer man at overgrepsofre som er blitt presset til å gi samtykke, i alle fall ikke blir trodd, og enda flere overgripere går fri.
For det andre: Her må man være realistiske. Sex er ofte noe spontant. Det er tiltrekning imellom to parter, og det er lidenskap. Jeg utfordrer tilhengerne av denne loven til å reflektere. Tenk over alle ganger du har hatt sex. Hadde dere klart å huske å spørre gjentatte ganger, innimellom kliningen og befølingen, om motparten virkelig ønsker dette? Jeg skal ikke gå for dypt inn på dette, men jeg tror de fleste forstår at sex ikke er så klinisk. De fleste forstår også at samtykke gis på flere måter enn å uttrykke verbalt at man ønsker å gjennomføre akten. Her handler det om å bruke et minimum av sosiale antenner – noe de aller fleste av oss er utstyrt med. Selv i beruset tilstand.
Men nå har det seg jo slik at det norske lovverk allerede har denne loven det nå kjempes for. Paragrafen jeg referer til i starten av dette innlegget, viser jo at vi har den loven på plass allerede. Så hva er det egentlig tilhengerne kjemper for?
I Amnestys opprop for en samtykkelov i Norge, nevnes også følgende punkter:
«Øke ressursene til politiet Politiet må få nok ressurser til å kunne etterforske voldtekt på en tilstrekkelig måte, uten unødvendige forsinkelser.
Øke kompetansen Politi, påtalemyndigheten, dommere og andre som jobber med voldtektsutsatte må få nødvendig opplæring og kunnskap om voldtekt, slik at ikke fordommer knyttet til kjønn og seksualitet påvirker rettsvesenets håndtering av voldtekt.»
Og her mener jeg at vi nå er inne på noe veldig vesentlig. For her nevnes det tiltak som udefinerbart vil bidra til en positiv retning i kampen for bedre rettigheter og bedre forståelse for overgrepsutsatte.
Anmeldelse som ble henlagt
I sommer leverte jeg inn en anmeldelse på overgrep.
Overgrepet var ti år gammelt, så jeg hadde ikke store forhåpninger til å at saken skulle bli tatt opp. Jeg hadde, i forkant, konferert med en advokat som kunne forsikre meg om at en anmeldelse, med 99 prosent sikkerhet ville bli henlagt, uten særlig etterforskning. Jeg var forberedt, og valgte å likevel anmelde, bare for statistikkens skyld, og for egen bearbeidelse. Jeg skulle nå kunne vite med meg selv at jeg hadde gjort det riktige og på denne måten skulle jeg klare å avslutte dette kapittelet som hadde vært en verkebyll i livet mitt, i så mange år.
Og det gikk som forventet. Bare dager etter at jeg hadde anmeldt, kom brevet i postkassen.
«Forholdet henlegges da det ikke framkommer tilstrekkelig opplysninger til å identifisere gjerningsmannen»
Likevel gikk jeg på en smell.
Det var noe med det å se ordene på trykk. Det var så endelig. Frustrasjonen økte på, og jeg ramlet rett ned i kjelleren.
I dager etterpå ble jeg manisk på å få til å skaffe nok informasjon, slik at jeg skulle kunne tilfredsstille politiets krav for å identifisere gjerningsmannen. Desperasjonen var så stor at jeg et øyeblikk var på vei til å betale flere tusenlapper for å bli hypnotisert til å huske mer.
Det var nemlig en slik sak.
Overgrepet fant sted i en toalettbås på et utested i Oslo, under en konsert. Noen hadde puttet noe i flaska min med rusbrus, for så å utnytte meg mens jeg var så å si bevisstløs.
Hukommelsen min er derfor ikke veldig stor. Sett i sammenheng med at det er gått ti år siden hendelsen fant sted, har jeg forståelse for at politiet anså det som en utfordrende sak å ta tak i. Likevel burde det ikke være en helt umulig sak å begi seg ut på. Jeg hadde nemlig noen minner som kunne bidra til å identifisere overgriperen min. Jeg visste omtrent hvem som hadde begått ugjerningen. Men jeg hadde ikke et navn.
Så da ble det henleggelse.
For alt jeg vet, går overgriperen min fortsatt fri, og jeg frykter at jeg ikke er den eneste han har begått overgrep mot.
Ønsker debatt
Jeg vil ha en debatt rundt politiets kompetanse, kunnskap og ressurser til å ta opp flere overgrepssaker. Akkurat disse tingene er kritiske i kampen for rettferdighet for overgrepsutsatte. Ord mot ord vil det alltid være – dessverre. Og slik er det jo i de fleste saker hvor det finnes et offer og en gjerningsmann – det være ran eller blind vold og annen urett. Det vil alltid være ord mot ord, og så er det opp til påtalemyndigheten å avgjøre hvem som snakker sant, basert på beviser og sannsynligheter. Og for at påtalemyndigheten skal kunne avgjøre dette, må de ha tilstrekkelig med ressurser, kompetanse og kunnskap.
Så jeg oppfordrer til å snu litt på debatten. Samtykkeloven er allerede på plass. Hva med heller å kjøre kampanjer for å presse på at politiet skal bli bedre rustet til å ta seg av sakene som kommer inn? Og så kan vi jo også kreve at barn og unge blir bedre opplyst på hva som er ok seksuell atferd og hva som ikke er greit.
Les også av Natalia Harsvik
Derfor forakter jeg jula stadig mer