En undersøkelse viser at én av tre norske menn og kvinner vil innføre offentlige bordeller her i landet. Opplysningene stammer fra en undersøkelse som selskapet Sentio har laget for Bergens Tidende. Den kan selvfølgelig inneholde feil. Tendensen er likevel klar. 580 mennesker ble spurt. Blant de variabler som er vanskelig å definere, er våre holdninger til horene. Vi har holdninger som strekker seg fra total avstandstaging, via nysgjerrighet, fordømmelse, til å ville misjonere overfor dem osv. Nysgjerrighet er kanskje et av våre sterkeste forhold til horene og deres arbeid. Hvordan har horene det, hvordan overlever de i strømmen av menn som går inn og ut av arbeidsrommet? «Verdens eldste yrke» er en devise. Historiker og forfatter Nils Johan Ringdal tok sexarbeiderne mer på kornet da han kalte sin bok om prostitusjon for «Verdens vanskeligste yrke»(Cappelen l997).Nå er Arbeiderpartiet med i debatten igjen. Sist partiet lanserte forslaget om kriminalisering av horekundene var i 1998, da partiets kvinnegruppe ville kriminalisere både kundene og sexarbeiderne. Ideen døde imidlertid etter en del ordskifte. I diskusjonen den gangen, som i dag, hører vi de vanlige argumentene som at horene vil bli skremt inn i skjul, og at all kontroll dermed forsvinner.I denne debatten synes jeg det er behov for en del avklaring. Ordet hore kommer av det greske ordet «ho'ra» som betyr tid eller time. Horene tar seg betalt for den tiden de bruker for å gi seksuelle tjenester, på samme måte som advokater, tannleger, håndverkere og så videre. I Hellas bruker man fremdeles ordet «ho'ra» på en sexarbeider, uten at begrepet har noe stigmatiserende over seg. Ellers i verden er hore blitt et skjellsord som går igjen i mange sammenhenger, som horekunde, horunge, horemamma osv. Feministene har med ordet horekunde skapt et begrep som utelukkende gir negative assosiasjoner. Vi forbinder ordet med kvinneundertrykkelse, kynisk utnyttelse av kvinnekroppen og med vanskelige og farlige menn. Ordet prostitusjon er mindre belastende. Prostitusjon kan oversettes med å stå fram, vise seg, tilby seksuelle tjenester. I stedet for å bruke ordet horekunde ville det være mulig å si prostitusjonsbrukere. Det er et tungt og vanskelig ord, som langt fra har den samme snert over seg som ordet horekunde. Horekunde ble landskjent da kvinneaktivistene malte ordet på bilene til menn som søkte kontakt med kjønnsarbeidere i prostitusjonsmiljøet i Oslo.Hovedfeilen i den pågående debatt er at det settes likhetstegn mellom kjønnsarbeid og menneskehandel, som igjen fører til narkomisbruk, kjønnssykdommer, alkoholisme — og brutale bakmenn. Kvinnene i et slikt miljø opplever tilværelsen som et vondt resultat av organisert kriminalitet. Deres vanskelige situasjon i hjemlandet er blitt utnyttet ved rå kynisme, gjennom menneskehandel og voldelig kontroll. I utgangspunktet er imidlertid dette et sosialt og helsemessig problem. Kvinnene trenger profesjonell hjelp, blant annet fra sosialtjenesten, for å stable på beina et nytt livsmønster. I Kristiansand er det gjort forsøk på å gi hjelp til ofre for menneskehandel, uten at vi er særlig kjent med oppnådde resultater, eller mangel på slikeMen det finnes en annen form for prostitusjon, nemlig hos de kvinner som velger kjønnsarbeid som yrke. Målet for dem er ofte å gjøre seg økonomisk uavhengige. Ikke sjeldent er dette friske, velkledde kvinner med godt utseende. De bruker andre kanaler for å tilby sine tjenester, og stiller seg ikke opp på gaten. Velordnede prostituerte velger selv kundene, ut fra for eksempel brukerens økonomiske evne.I min tid på sosialhøyskolen diskuterte vi om adgang til et tilfredsstillende seksualliv var del av de menneskerettigheter FN har vedtatt. Menneskerettighetene må forstås slik at frihet og tilbud om hjelp for å oppnå helsemessig og sosialt velbefinnende er implisitt i rettighetene. Er et tilfredsstillende seksualliv en del av dette velbefinnende, spurte vi hverandre. Vi spurte også om det er slik at et tilfredsstillende seksualliv er noe som bare de velfungerende, friske i parforhold får oppnå. Hva med alle de andre, de som lukter vondt, de som har et utseende og/eller en væremåte som den andre part ikke orker å være i nærheten av? Noen mennesker er av forskjellige grunner forhindret i å gjennomføre et tilfredsstillende samleie. Hvem skal hjelpe dem? Det måtte være de prostituerte, som med sin livserfaring og profesjonalitet kan gi hjelp. Vi kan selvfølgelig late som om kjønnsdriften ikke eksisterer hos de gruppene jeg har nevnt. Det er det enkleste.Argumentasjonen er nå tilbake til undersøkelsen jeg begynte med. En tredel av oss ønsker offentlige bordeller med et skikkelig kontrollapparat. For eksempel av helsevesenet. Tenk det. Kanskje også av skatteetaten. Det er nå gått noen tiår siden Frankrike stengte sine bordeller og kjønnsarbeiderne bokstavelig talt ble satt på gata. De franske prostituerte må nå bruke massasjeinstitutter, restauranter, telefoner og hotellers resepsjoner for å komme i kontakt med brukerne. De prostituerte ble overlatt til seg selv og til kjønnsmarkedets frie krefter. Vi kan godt la det fortsette slik hos oss også, men da vil vi ikke ha noen muligheter for kontroll. Spesielt vil de prostituerte som kynisk utnyttes av horehalliker, stå uten hjelp. Offentlige bordeller i Norge høres ut som en slags bitter morsomhet, eller et Fata Morgana i vårt lille land her i nord. Riktig nok har noen kjente Arbeiderparti-røster gått inn for bordeller i Norge, så kanskje dette likevel er en mini Soria Moria-erklæring.