Kampen er hvert år penger og fordeling, der finansministeren har en større rolle enn landbruksministeren, og der norsk landbruk synes å være mer i utakt med seg selv, enn de er med regjeringen.
Knut Hamsun hyllet naturen med romanen Markens grøde og fikk i 1920 Nobelprisen for mesterverket. Den samme Hamsun avsluttet sin forfattergjerning med boken «Paa gjengrodde stier» og selv om hensikten og innholdet i den romanen er nokså fjernt fra norsk landbruk, så passer tittelen godt på tilstanden i norsk bondenæring. For mens Norges Bondelag og flertallet på Stortinget prioritert mer grøde på marken, så advarer Norges Bonde og Småbrukarlag mot en politikk som fører til gjengrodde stier.
Handler det stort sett om penger
For andre året på rad brøt Bonde og Småbrukarlaget forhandlingene med staten. Bare noen timer senere ble Bondelaget enig med de samme forhandlere om årets oppgjør. Det spesielle er at Bondelaget viste særlig til avtalens hensyn til de små bruk som viktig og at landbruk skal være mulig å drive i hele landet. Dette er hovedargumentene til Småbrukarlaget, men de satt, som i fjor, på sidelinjen og lot Bondelaget lage avtalen sammen med staten. Det kan tyde på at de store har et langt bedre forhold til regjeringen enn tilfellet er for de små.
Landbrukspolitikken i Norge er stort sett begrenset til en debatt rundt jordbruksoppgjøret. Der handler det stort sett om penger og avstanden er som oftest stor.
De fleste partiene prioriterer landbruk lavt i tidsbruk og engasjement og derfor forsvinner debatten i mediebildet
Stortinget forholder seg også til en landbruksmelding, en melding som minner mye om et tradisjonelt valgprogram, med mange uforpliktende visjoner og mål uten midler. De fleste partiene prioriterer landbruk lavt i tidsbruk og engasjement og derfor forsvinner debatten i mediebildet, da med unntak av et par uker rundt påsketider.
Tilbakegang i flere tiår
Med ulike farger på regjeringer så har norsk landbruk opplevd tilbakegang i flere tiår. Til tross for nedleggelser og fraflytting har vi ikke endret hovedprinsippene i politikken og bondenæringen tviholder på gamle prinsipper. Odelsloven gir en eksklusiv rett til den førstefødte, uten andre kvalifikasjoner og man aksepterer en boplikt på 5 korte år. Resultatet blir ofte at «pliktårene» blir etterfulgt av fraflytting. I beste fall blir jorden bortleid — i mange tilfeller blir den liggende brakk. Hvis man ønsker økt matproduksjon og velfrisert kulturlandskap burde man kanskje innrette politikk og lovverk etter dages behov og vedtatte mål, samtidig som man burde sette større krav til resultat bak hver bevilget krone i tilskudd.
Landbruket trenger en generaldebatt og den må ikke domineres av Finansdepartementet.
Landbruket trenger en generaldebatt og den må ikke domineres av Finansdepartementet. Matproduksjon er landbrukets viktigste oppgave, men landbruk handler om så mye mer. Det handler om distriktspolitikk og det handler om turisme, men det handler også om helse og miljø.Landbruket har en avgjørende rolle for folkehelsen og landbruket har stor betydning for hvordan vi vil at landet skal se ut. Kunnskapen om og nødvendigheten av et sunt kosthold med ekte rene råvarer er et viktig element i folkehelsen og et gjengrodd landskap er ikke mye å tilby Europas turister.
Konsekvenser ved de ulike valg
Stortinget krever stadig mer analyser og dokumentasjon for den kommunale driften. I en kommuneplan kreves det ROS- (risiko og sårbarhets) analyser av såvel flom og rasfare, som svekkelse av det biologiske mangfoldet. Metoden er god og gir politikere et godt redskap til å fatte riktige beslutninger. Før Stortinget går i gang med nye landbruksmeldinger burde man gjennomføre en ROS-analyse av konsekvenser ved de ulike valg av politikk og virkemidler. Norsk landbruk er så viktig for nasjonen at det ikke må domineres av Finansdepartementet og subsidier.
Vi skal øke matproduksjonen og vi må gjennomføre et grønt skifte.
Til tross for en tilsynelatende uenighet i retningsvalg så må alle gode krefter sørge for at norsk landbruk skal ha en eksistens også i framtiden. Vi skal øke matproduksjonen og vi må gjennomføre et grønt skifte. Vi vil også at landet skal ha et kulturlandskap med grønne enger og åpne stier og her har landbruket en sentral rolle. Vi må bare skaffe oss en aktiv og bærekraftig politikk på området, for nå dør kua mens graset gror.