Med Shimon Peres er den siste av Israels grunnleggere borte. Han hører hjemme i samme kategori som David Ben Gurion, Golda Meir, Yitzhak Rabin, Menachem Begin og Ariel Sharon. Men til sin egen fortvilelse ble han i stedet lenge ansett som en upålitelig og glatt politiker, som var villig til å inngå kompromisser om hva det skulle være for å oppnå makt. I forlengelsen av dette slet han også med et stempel som en evig taper. I israelsk politikk ble det sagt at det knapt fantes det valg som Shimon Peres ikke hadde tapt.
Les også:
Shimon Peres er død
Likevel befant han seg alltid i eller like ved toppen av israelsk politikk. I ung alder skaffet han våpen til de jødiske undergrunnstyrkene. Etter etableringen av staten Israel bygget han opp det livsviktige forsvarsdepartementet. Bare 29 år gammel ble han øverste embetsmann der. Han regnes også for å være den israelske atombombens far. Og Peres var i mange år en av landsfader David Ben Gurions aller nærmeste medarbeidere og ble sett på som hans politiske arving.
Rabins bitre rival
Men Peres oppnådde ikke den tilliten som andre politikere fikk. Kanskje skyldtes det at han ikke var innfødt, men fra Polen. Kanskje at han aldri klarte å kvitte seg med den jiddiske aksenten. Eller at han ikke hadde noen stor militær bakgrunn. Han har nok hørt lyden av skyting, men bare gjennom telefonen, spottet general, krigshelt og Peres' partifelle, Yitzhak Rabin.
Helt fra tidlig på 1970-tallet brukte Peres mye av sin voldsomme energi på å kjempe mot Rabin om makten i det israelske arbeiderpartiet. De to hadde hvert sitt hoff av journalister og politiske medarbeidere som spredte negative sannheter og rykter om den andre. Styrken i hatet de to imellom overrasket de som kom på innsiden av disse miljøene.
Terrorbalansen mellom dem ble satt i system da Rabin slo ut Peres i nominasjonskampen i 1974 og deretter ble valgt til statsminister. For å samle partiet utnevnte Rabin sin rival til forsvarsminister. Det angret han snart på. Der Rabin sa nei til etablering av nye jødiske bosettinger på Vestbredden, som Israel hadde erobret og okkupert i 1967, ga Peres deretter tillatelser. Rabin var aldri i tvil om at Peres' hensikt var å skade Rabin. Og etter det vellykkede raidet mot flykaprerne på flyplassen i Entebbe i Uganda i 1976, kranglet de to om hvem som hadde æren: stats— eller forsvarsministeren.
Nederlag på nederlag
I 1977 måtte Rabin trekke seg på grunn av en bankkonto som hans kone hadde i USA, i strid med israelske regler. Veien lå nå åpen for Peres. Men med ham i spissen tapte arbeiderpartiet for første gang et valg. Høyresiden og Menachem Begin tok over. Peres tapte også det neste valget, i 1981. Tre år senere ble det uavgjort og en nasjonal samlingsregjering, hvor Peres satt som statsminister de to første årene. Her bidro han sterkt til å få en katastrofal økonomi på beina ved hjelp av tøffe nedskjæringer. Men neste valg endte igjen med nederlag.
Forklaringen på de mange valgnedturene var alltid den samme. Velgerne stolte ikke på Peres. Og han representerte det gamle, slitne arbeiderpartiet. Som først kom tilbake og vant et valg i 1992 — med Rabin som leder. Igjen tok Rabin inn sin rival i regjeringen, denne gangen som utenriksminister. Og Oslo-avtalen året etter skapte ikke bare håp om fred mellom israelere og palestinere, den skapte også endelig fred mellom Peres og Rabin. De to fiendene ble allierte. Og sto sammen på scenen den novemberkvelden i 1995 da Rabin ble drept.Som 20 år tidligere skulle igjen Peres ta over etter Rabin. Men under langt mer dramatiske omstendigheter. Denne gangen hadde han for egen del langt bedre muligheter. Israel var i sjokk etter at en høyreekstremist hadde drept statsministeren. Og høyrepartiet Likud lå med brukket rygg etter at deres egne topper med Benjamin Netanyahu i spissen hadde pisket opp stemningen mot Rabin. Målingene viste at Peres ville slå Netanyahu med mer enn 30 prosentpoeng hvis han utlyste et raskt nyvalg. Men Peres nølte. Han ville vinne et valg på egne meritter, ikke Rabins.
Det endelige tapet
Månedene som gikk, ble imidlertid ikke fylt av nye fredsavtaler, men av selvmordsbombere fra Hamas, om bord på busser midt i israelske byer. Oslo-avtalen og Peres fikk skylda. Statsministeren fikk kalde føtter og skrev likevel ut nyvalg, i slutten av mai. I en av de mest dramatiske valgnettene Israel har opplevd, ledet Peres knapt da valglokalene stengte. Men utover natten snudde bildet gradvis. Og det endelige resultatet viste at Peres hadde tapt - nok en gang, med et halvt prosentpoeng. Av alle nederlagene var dette det aller mest smertefulle og nedverdigende. På plassen der Rabin ble drept, hengte noen opp en lapp med påskriften: «Rabin ble drept 4. november. Freden ble drept 29. mai».
Men de som trodde Peres nå var ute av israelsk politikk, tok feil. Han jobbet videre for sin store sak - fred med palestinerne. Og med sine andre store visjoner. «Det nye Midtøsten» var hans begrep. En tostatsløsning skulle gjøre Gaza om til «Midtøstens Sveits». Grenser skulle bygges ned og tillit opp. Og ny teknologi skulle føre gamle fiender sammen.
I utlandet så man en stor politiker, en statsmann som representerte håpet i en region der tilbakeslagene ble stadig flere. I Israel så man gårsdagens mann, som ikke ville innse at fremtiden lå bak ham.
Endelig anerkjennelse
Men så fikk han en ny sjanse - og tok den, i form av den seremonielle stillingen som president. Han hadde riktignok også tapt et valg til denne posten syv år tidligere, men i 2007 ble den hans. Og Peres fylte den med et innhold knapt noen andre har klart. Den tidligere utskjelte politikeren ble nasjonens far og moralske samvittighet. Hatet og harseleringen ble erstattet med respekt, til og med godhet. Hevet over den daglige politiske krangelen oppnådde Peres en støtte han aldri før hadde opplevd. Da han i 2014 takket av, mente over 80 prosent av israelerne at han gjorde en god jobb.
Også i tiden som fulgte imponerte han med sin vitalitet. Som 93-åring kom han på meldingstjenesten SnapChat. Og han kjempet ivrig videre for fred. Peres var en av de få israelske politikerne som aldri snudde ryggen til den etter hvert så utskjelte Oslo-avtalen. Derfor var det tung symbolikk i at slaget som rammet ham, inntraff 13. september — årsdagen for signeringen av avtalen på plenen foran Det hvite hus.