Denne tredje thrilleren til Bjørn Olav Nordahl er den mest spennende har han laget. Det er de samme figurene som går igjen fra bok til bok, og det gir en følelse av hyggelig gjenkjennelse.
I denne siste boka har Nordahl virkelig tatt vår tid på kornet, der tema er flyktninger og menneskesmugling iblandet en stor porsjon kriminalitet i alle ledd, også hos de «snille». Språket til Nordahl er sterkt preget av hans yrkesbakgrunn som prisbelønt journalist fra Dagens Næringsliv. Det er nøkternt, fortellende og hardtslående, og fortelleren er allvitende. Om ikke historien hadde vært så spennende, kunne dette lett ha blitt kjedelig, men leseren blir nesten blåst over ende av intrigen.
Tidvis virker det anmasende når forfatteren klipper av fortellingen i hvert eneste kapittel for så å starte på et nytt sted med noe annet i neste. Når det skjer i hvert eneste kapittel, blir det for mange avbrudd og brekk; cliff hangere er vel og bra, men det kan bli for mye av dem også; særlig i starten, før leseren er blitt kjent med personene og har oversikt over intrigen. Vi er dels i Afrika, snart i Frankrike og skiftevis hos forskjellige personer i Oslo og Drammen, med stadige hopp og sprett dem imellom.
Som den gode journalist han er , har Nordahl gjort grundig research uti samtidens smuglervirksomhet, og har laget en medrivende historie om rikmannsflyktninger som smugles på øverste klasse, ikke i iskalde containere eller livsfarlig plassert over akslingen på trailere, men i små og store fly og på luksusyachter.
Som spiss på det hele har Nordahl fabrikkert opp korrupsjon i det norske byråkratiet, Landinfo, som gir råd til myndighetene. I etterordet medgir han at dette er det eneste han ikke har belegg for i thrilleren; alt annet er sant. Her er også en dæsj vegetarianisme, gourmetkaffe, gudstro, sex og drap. Og store penger som bytter hender.
Det er noe John le Carrésk over denne boka, en drivende spenning i internasjonalt miljø med idealisme og brutalitet i skjønn blanding.