Hun er kalt Danmarks nye stjerneskudd. I sin fjerde roman Om mørke skriver Josefine Klougart om mørke — eller er det sorg - som langsomt og intenst til stede i alt. Tematikken gjenspeiles i språket, i setninger som får stå alene, med tomrom bak. Hver setning har sin egen verdi og leder ikke bare til den neste. Gjennom denne poetiske formen, og gjennom en veksling mellom mange ulike former, også rent visuelle, oppstår en uro. En vakker uro. Kanskje skapes den også gjennom forskyvningene i teksten, fra han til henne, fra jeg til dem, fra kropp til kroppens mellomrom, fra det relasjonelle til det forlatte. Romanen åpner med et bilde av en strand. Utenfor bildet skildres lyden av en mann og en kvinne som snakker sammen. De to går inn i bildet. Det er nå to bilder, skriver Klougart, lag på lag, stranden før og stranden nå. Før dem og etter dem. «Døden er bare en forskyvning».
Det er som om mennesker, dyr, gjenstander og landskap — ei strand, hav, hester, en mann og en kvinne, en død flue som minner om en bit rav - nesten viskes ut. De blir øyeblikksbilder, der selve eksistensen blir uvirkelig. Noe som igjen forsterkes gjennom bruken av dødsmotiver som strand, rav og hav. Som i et av romanens lysende bilder: Asken som skal spres over havet. Det er en ring i asken, og ringen faller først, «som en lysende irisring». Eksistensielle spørsmål trer fram gjennom vekslende avstand og nærhet til tekstens univers, til alt man bare fornemmer ligger bak sløret av sorg. Det ugripelige blir i seg selv bilder på livets menings utilgjengelighet. Og mørket trer fram av lyset, som det lyset avskriver.
Kunsten i denne kritikerroste unge forfatterens bok er vakkert ivaretatt av oversetter Trude Marstein. Ja, det er flinkt, og teksten krever konsentrasjon, at man går tilbake og leser avsnitt om igjen, men det erogså nesten hele tiden vakkert. Teksten sanses, mer enn leses. For eksempel dette:
«En kropp er en sprekk å puste igjennom.
Man får hele tiden en ny fortid å erindre».