Plottet og utgangspunktet for «Dere finner meg aldri» er uventet og spennende. 17 år gamle Amy Boxer rømmer fra foreldrene sine, og er nøye med å slette alle spor etter seg. Hun etterlater seg kun et brev som avsluttes med: «Dere finner meg aldri». Med en mor som er politietterforsker og en far som er kidnappingskonsulent, har Amy lært mye om hvordan man ikke blir funnet.Når Amy forsvinner, leder et spor til Madrid, og Amys far, Charles Boxer entrer storbyens skumle underverden. Samtidig engasjerer Amys mor, Mercy Danquah seg i en ny kidnappingssak for å takle smerten ved datterens forsvinning.
Boka har en pirrende begynnelse, og det er god driv gjennom hele boka. Det er mye som skjer og få dødpunkter. Men her bikker det litt over, slik at det blir litt mye. Man får ikke tid nok til å bli kjent med de fortvilte foreldrene. Man rekker ikke å få empati med dem før de haster videre til neste spor. Et eksempel på det er kidnappingssaken som Mercy engasjerer seg i. At hun engasjerer seg i saken kan skildre en arbeidsnarkoman mor som takler sorger ved å arbeide. Greit nok. Men her virker det som om kidnappingssaken er skrevet inn kun for å presse inn mest mulig action på få sider. For all del, action er bra, men her virker det som om actionpakka har gått på bekostning av å bygge opp troverdige karakterer.
Første havdel av boka var utvilsomt den beste, men dessverre er de siste sidene noe skuffende. Man sitter igjen med en følelse at det er ikke slik en familie vil reagere etter en forsvinningssak. Man savner karakterenes refleksjoner rundt det som har skjedd.
Dette ble rett og slett ikke like bra som forventet av den drevne forfatteren Robert Wilson. Det er driv, action og spenning gjennom hele boka. Og overraskelsene, og vendingene er mange gjennom hele historien. Dersom det er alt du krever av en krim, så er dette boka for deg. Ønsker du i tillegg brede og utfyllende personskildringer, bør du kanskje lete videre i krimjungelen.