Det er et av de mest ikoniske bildene i norsk moderne fotballhistorie. Kvalikkampene i 2000 var bygget opp til enorme proporsjoner. Det var by mot land. Sofistikerte byfolk mot bønder. Det var Spetalens penger mot blakk bygdeidyll. Etablerte stjerner mot ungdommelig entusiasme. Og det var Kjetil Rekdal mot Roar Fredriksen.
– Den kampen ville aldri ha vært husket som den er, den ville aldri ha fått den statusen den har fått i ettertid, om det ikke var for at vi møtte Vålerenga, sier «matchvinner» Tommy Øren.
«Matchvinner» fordi Sogndal faktisk aldri vant. Kampene endte 1-1 på Fosshaugane og 2-2 i Oslo. Sogndal rykket opp på bortemålsregelen.
Intenst minne
Hver gang Sogndal og Vålerenga skal møtes, hver gang det nærmer seg kvalikkamper og alltid når noen skal snakke om Tommy Øren sin karriere, dukker bildene opp. En jublende 20-åring i brunskitten Sogndal-trøye, og en minst like fornøyd godt voksen kar som ser ut til å spille for et helt annet lag. Roar Fredriksen hadde akkurat kommet inn som innbytter, og kunne nesten ha spilt for et annet lag.
Sogndals ujålete oppskrift
– De minuttene der er noe av det jeg husker aller best fra min karriere. Jeg ble kastet innpå som spiss de siste minuttene, fordi vi trengte et mål. Så scoret Tommy med en gang, og jeg ble flyttet bak i forsvar. Det var ryggen mot veggen. Vi kjempet alt vi maktet, og vi holdt ut, sier Fredriksen.
Rammene på Ullevaal den kvelden var perfekte for minnerike fotballkamper. Det var en mørk høstkveld, det var det Fredriksen på bred bergensdialekt beskriver som «grisavær» og det var Ullevaals herlige flomlys. I tillegg var det en storklubb og en underdog.
Toppscorer
Året etter, godt plassert i eliteserien, fortsatte det unge Sogndallaget, supplert med eldre spillere hentet fra lavere divisjoner, sin fremgang. Tommy Ørens skjebne skulle igjen få innvirkning på Roar Fredriksens karriere. Øren ble sparket ned av Moldes Odd Inge Olsen. Supertalentet brakk foten og trener Torbjørn Glomnes kastet igjen Fredriksen innpå i angrepet.
– Jeg var egentlig på vei ut på den tiden, men plutselig var det behov for meg igjen. Jeg ble satt inn på topp i stedet for Tommy, og ble faktisk Sogndal sin toppscorer i eliteserien med åtte mål. Men det er det jo ingen som husker, sier Fredriksen.
Det han derimot ofte blir minnet på, er hans eneste mål for Brann. På bortebane mot Tromsø.
– På en måte hadde jeg to adskilte epoker i toppfotballen. Det gikk ti år fra siste gang jeg hadde på med Brann-drakten, til jeg var tilbake i eliteserien med Sogndal. Det føltes veldig godt å være tilbake, minnes Fredriksen.
Huskes for to ting
Mens Fredriksen har flyttet hjem til Bergen, bor Øren nå i Sogndal. Det går ikke lenge mellom hver gang noen vil snakke om Ullevaal 2000 med ham.
– Det skjer ofte. Det er nå en gang slik at jeg blir husket for to ting. Det ene er målet mot Vålerenga og det andre er den taklingen til Odd Inge Olsen. Jeg blir ofte minnet på det, sier Øren.
Sogndal-kapteinen ville brukt 20 millioner på talentutvikling
Han innser at utfallet den gangen var godt hjulpet av en solid porsjon medgang.
– Det hadde kun gått én av 100 ganger, men det var denne ene gangen. Det ble en viktig start på en fin periode for Sogndal, sier Øren.
Sogndal var satt sammen av en gruppe store talenter og spillere fra lokale lag i Bergen. Det var Terje Skjeldestad, Anders Stadheim, Rune Bolseth, Alexander Ødegaard og Øren, men også André Herfindal, Christian Kalvenes og Fredriksen. Hvorfor klaffet det så bra?
– Vi hadde det vanvittig moro utenfor banen. Vi tok hverandre hardt på trening, men utenfor var vi en god gjeng. Vi hang sammen og gjorde de tingene vi kunne gjøre på et sted som Sogndal. Et annet viktig element er at samboerne våre også ble veldig gode venner, og mange av dem har god kontakt den dag i dag, sier Øren.
– Sogndal hadde en veldig tydelig strategi. Klubben hadde slagordet «angriip», og det passet veldig godt på alt vi gjorde. Det var høyt press og hei hvor det går hele tiden, sier Fredriksen.
Arven fra Ullevaal
«Seieren» i 2000 fikk konsekvenser ingen av spillerne helt hadde sett for seg på forhånd. Det ble ikke bare æresrunde på Ullevaal eller sesongsfest i klubbhuset. Det ble folkefest på flyplassen i Sogndal dagen etter, og kommunen slo på stortrommen for sine helter.
– Vi merket veldig i dagene etter hva det betydde for folk i Sogndal å ta kapitalen og de store. Det var ikke bare det at vi hadde rykket opp, men også at Vålerenga hadde rykket ned, sier Fredriksen.
– Den kvelden var en stor opplevelse, for en som bare var 20 år. Det var fest i en uke, men så kom alvoret tilbake. Vi var rykket opp, og måtte forberede oss til en ny sesong, sier Øren.
Den lærdommen tok han med seg, da han i 2010 var tilbake i klubben og deltok i enda en opprykkssesong.
– Da vi rykket opp i 2010, kunne jeg si til de som var med den gangen at de måtte nyte det der og da, for etter et par dager er det borte igjen, sier Tommy Øren.
Men for en målscorer og en innbytter – og så definitivt alle de spilte mot – forsvinner nok aldri minnene fra 2000. I så fall blir de frisket opp med noen dagers mellomrom.
Kampfakta:
Vålerenga – Sogndal 2-2 (1-1), Sogndal rykket opp på bortemålsregelen
Kvalifisering til eliteserien, Ullevaal
Mål: 0-1 André Herfindal (12.) 1-1 Kjetil Rekdal (36.), 2-1 Aasmund Bjørkan (54.), 2-2 Tommy Øren (86.)
Gult kort: Christian Kalvenes, Rune Eckoff, Sogndal, Aki Riihlahti, Dag Riisnæs, Erik Hagen, Vålerenga
Rødt kort: Rune Eckoff, Sogndal (78.)
Dommer: Per Ivar Staberg
Tilskuere: 7697
Sogndal (4-3-3): Terje Skjeldestad, – Rune Eckoff, André Herfindal, Eirik Hillestad, Christian Kalvenes – Anders Stadheim, Rune Bolseth, Julian Johnsson, – Alexander Ødegaard (Roar Fredriksen fra 80.), Kristian Ystaas (Kurt Heggestad fra 75.), Tommy Øren
Vålerenga (4-3-3): Mikko Kavén – Ronny Døhli, Erik Hagen, Tom Henning Hovi, Hai Ngoc Tran – Aki Riihilahti, Kjetil Rekdal, Dag Riisnæs (Joachim Walltin fra 68.) – Aasmund Bjørkan, Kristen Vikmäe (Knut Hovel Heiaas fra 46.), Espen Musæus (Lennart Steffensen fra 87.).