Beslutningen var koordinert med Østerrikes regjering, men ingen andre naboland ble konsultert før den tyske beslutning forelå. Heller ikke koalisjonspartner, det bayerske kristelig-demokratiske CSU, var rådspurt før Merkel kom med sin variant av Obama’s «Yes, we can». Dette fikk den mektige lederen av CSU, Horst Seehofer, til å karakterisere Angela Merkels alenegang som en «historisk feil».
Bibelens «forjettede land«
Siden har Europa ikke vært helt som før. Titusener av flyktninger, hovedsakelig fra Syria, Irak og Afghanistan, har daglig strømmet mot det de oppfatter som den moderne utgave av bibelens «forjettede land». Tyskland er utvilsomt hovedmålet, men også Nederland og de skandinaviske land er populære blant flyktningene. Mottaksapparatet med tilhørende regelverk er ikke tilpasset flodbølgen av asylsøkere. I tillegg kommer over 100.000 migranter fra tidligere borgerkrigsrammede land på Balkan, som under dekke av retten til å søke asyl som flyktning, prøver lykken i Tyskland. Nesten alle må regne med avslag ettersom de ikke fyller kriteriene for asyl. I mellomtiden lever de i månedsvis på tyske skattebetaleres regning, og belaster ressurser som egentlig er tiltenkt krigsflyktninger og mennesker med reelt behov for beskyttelse.
Og for første gang kommer EU-landenes sprikende interesser usminket frem.
Dagens flyktningkrise innehar dimensjoner som vår verdensdel ikke har sett siden den andre verdenskrig. Krisen får også de øvrige av EUs kriser til å blekne. Og for første gang kommer EU-landenes sprikende interesser usminket frem. Mens de øst-europeiske land avviser å ta imot flyktninger, i alle fall flyktninger som ikke er kristne, er bildet mer nyansert i Tyskland og Østerrike. Da de første flyktningene ankom sentralbanestasjonen i München ble de møtt av spontan applaus og jubelrop fra fremmøtte aksjonister. Sentrale politikere uttalte i den sammenheng, ikke uten en viss stolthet, at mottakelsen var et uttrykk for tysk «velkomstkultur». Ettersom konsekvensene av flyktningtilstrømningen har gått opp for folk flest har applausen stilnet, og blitt erstattet av uro for hvordan dette til slutt skal ende.
Gateslag mot politiet
Og bakom synger de høyreekstreme høyere og høyere. I småbyen Heidenau utenfor Dresden utkjempet de i slutten av august et regulært gateslag mot politiet.Hele tretti politifolk ble skadet i sammenstøtene, men ingen demonstranter ble arrestert. Det er i hele Tyskland til nå registrert over 350 tilfeller av voldsutøvelse mot asylsøkere, og hele førti planlagte og bebodde flyktninghjem har brent så langt i år. De aller fleste av brannene er påsatt, og kun i en sjettedel av samtlige overgrep foreligger det mistanke mot enkeltpersoner. Nesten ingen er så langt arrestert.
Flyktningbølgen har vært varslet lenge, men få har tatt den alvorlig.
Angela Merkel har forsvart beslutningen om å åpne grensene med at det var en akutt nødsituasjon, og at man ikke kunne sitte stille og se på flyktningenes lidelser. Den høyreekstreme volden i Heidenau har trolig også påvirket den tyske regjeringssjefen. Senere er hun blitt hardt presset for sin alenegang. Etter et oppvaskmøte med hele Tysklands politiske ledelse uttalte hun nylig at hvis hun skulle unnskylde seg for å ta menneskelige hensyn var dette ikke lenger «hennes Tyskland». Vi ser her konturene av en emosjonell tysk regjeringssjef som tar modige og edle beslutninger på egen hånd basert på følelser. Men i en realpolitisk og nådeløs verden er det sjelden at edle hensikter er nok. Så heller ikke i dette tilfellet. For etter Angela Merkels emosjonelle bekjennelse har altså Tyskland gjort helomvending og innført grensekontroll!
Vingler videre
EUs største nasjon vingler altså videre uten noen klar plan for hvordan flyktningkrisen skal håndteres. I samarbeid med Østerrike ønsker Tyskland nå en europeisk løsning med tvungen fordeling av flyktninger etter kvoter. Til nå har denne ideen blitt kontant avvist av en samlet blokk østeuropeiske land. Dette har fått visekansler Sigmar Gabriel fra det sosialdemokratiske koalisjonspartiet SPD til å utbryte at europeisk solidaritet ikke bare kan gå en vei. Uansett hva enkelte land måtte mene tvinger en flernasjonal løsning seg nå frem. Det kan tenkes at denne løsning ikke ligger innenfor EU-samarbeidets rammer. USA, som ved destabiliseringen av Irak har medansvar for flyktningstrømmen, har en særskilt forpliktelse. Sveits har allerede signalisert at landet vil ta ansvar i tilfelle et kvotesystem skulle bli opprettet, og Norge må selvsagt gjøre det samme.
Flyktningbølgen har vært varslet lenge, men få har tatt den alvorlig. Eksempelvis kunne ordføreren i Eidskog i sommer stolt fortelle media at hans kommune kunne ta ansvar for hele åtte flyktninger, under forutsetning om full økonomisk kompensasjon og støtte til integrasjon. Hvis noen etter å ha lest dette fortsatt skulle ha samme illusjoner som ordføreren i Eidskog, er det nå på tide å våkne. For flyktningene — de kommer!
Bykle dobler antall flyktninger
Stallen er blitt herberge