Det nylig ombygde hjemmet som dannet rammen om riksforsamlingen våren 1814, var på den tiden et av Norges største og mest moderne. Eidsvollsbygningen er nå restaurert tilbake til 1814-stil, og viser frem interiøret som møtte riksforsamlingsmennene.
Med sin kompleksitet, og en kostnadsramme på 384 millioner, er restaureringen av Eidsvollsbygningen den mest omfattende i sitt slag i Norden.
I denne saken får du høre om hvorfor interiørvalgene er som de er og hvilke funn som ble avdekket under restaureringen. De fleste blir overrasket av begge deler.
Internasjonale forbilder
Da Carsten Anker med familie bosatte seg i sitt nyoppussede herskapshus på Eidsvoll Verk i 1811, hadde de bodd mange år i København. Der hadde Anker blant annet vært direktør for Det kongelige meubelmagasinet. Han kjente samtidens design og trender godt.
I 1822 gikk imidlertid Anker konkurs, huset ble tømt og innboet solgt på tvangsauksjon.
I årene som fulgte ble huset bebodd av ulike leietagere, inntil det ble kjøpt ved hjelp av private, innsamlede midler og gitt Stortinget som nasjonalminnesmerke i 1851. Siden den tid har bygningen vært gjennom store endringer, som følge av vedlikeholdsarbeid og restaureringer. Verdifulle spor etter opprinnelige tapeter og maling forsvant.
Eidsvollsbygningen, slik vi har vært vant til å se den, lignet ikke den de 112 riksforsamlingsmennene opplevde våren 1814.
Mangelfull kildebruk under forrige renovering gjorde at innredningen til nå har vært preget av en fornorsket tolkning. I virkeligheten var hjemmet innredet etter internasjonale forbilder med enkle, nyklassisistiske danske og norske møbler og tekstiler.
— Å finne ut hvordan rommene så ut her for to hundre år siden, har vært en tidkrevende og spennende oppgave, sier kunsthistoriker og konservator Geir Thomas Risåsen som har ledet arbeidet med interiøret slik det fremstår i dag.
Under restaureringen til grunnlovsjubileet i 1914 og 1964 ble mange flater lutet, slik at opprinnelige spor forsvant. Nitidig bygningsarkeologisk jakt, resulterte utrolig nok likevel i verdifulle funn av maling- og tapetrester under listverk og bak vindushengsler.
I tillegg har brannforskrifter, en innbofortegnelse og katalogen fra tvangsauksjonen vært viktige kilder. Og i noen tilfeller har interiører fra andre herskapshus i samme tidsperiode også vært brukt som referanse.
— Omtrent to tredjedeler av møblene og alle tekstilene er byttet ut. Møblene vi har her nå er kjøpt på auksjoner i Norge og Danmark, mens noen er fra private givere, sier Risåsen.
Et par originale møbler, og enkelte portretter fra malerisamlingen fra det Ankerske hjem, er dessuten kommet tilbake på plass er de hører hjemme. Enkeltgjenstander som ble flyttet hit da Paleet i Oslo ble avviklet som kongebolig i 1905, er også bevart.
Fargene og mønstrene i Eidsvollsbygningen er sterke og frodige, kombinasjonene overgår enhver fantasi om hva som var vanlig for to hundre år siden.
For å få den skarpe grønnfargen i biblioteket og biljardstuen er malingen tilsatt kobberpigment, såkalt verdigris, som man får ved å behandle kobber med eddiksyre. Når malingen er fersk er den turkis, etter noen uker blir den grønn og etter to tregenerasjoner vil den være gulbrun.
— I tiden rundt 1814 ble hvit maling laget med pigmentet blyhvitt, sier Risåsen.
Malingstypen er giftig og lages ikke lenger, men takket være et restparti funnet i utlandet ble de hvite flatene i Eidsvollsbygningen så autentiske som overhodet mulig.
— Vi måtte søke om lov først, og ble forsinket med et halvt år. Men dette er jo et museum og ferdige malingsflater avgir ingen giftige stoffer.
Riksforsamlingen
De 112 mennene som var samlet på Eidsvoll, kom fra ulike kår rundt omkring i landet. Den yngste var bare 17 år, en var analfabet, og et par hadde erfaring fra krigsfangenskap.
Stemningen blant dem er blitt beskrevet som euforisk. De bar på en drøm og et mandat om å gi landet en grunnlov og markere selvstendighet.
I seks intense uker satt de tett sammen i riksforsamlingssalen i husets andre etasje. Det 72 kvm store rommet var tenkt som husets festsal, men var ikke innredet vinteren 1814.
Tømmerveggene ble derfor kledd med grovhøvlet plank i en fei, malt hvite og pyntet med stenkdekor for å gi en illusjon av mur.
Hvis representantene trengte en kunstpause under diskusjonene, kunne de la blikket hvile på noen av de 35 portrettene fra Carsten Ankers malerisamling, som også prydet veggene.
— Under restaureringen i 1965 ble veggene sparklet. Slik var det ikke i 1814, så dette har vi nå fjernet. Rester av plankeveggen som kunne fortelle oss om stenkdekoren fant vi da vi fjernet listverket rundt dørene. Listene kom til under den første vedlikeholdsrunden i 1864, og hører ikke hjemme i et historisk riktig interiør, sier Geir Thomas Risåsen.
Husets hjerte
Hver dag i seks uker ble riksdagsmennene traktert med lunsj og tre retters middag. Det kunne vanke kjøttsuppe med kål, steik og brødpudding, og rikelig med vin og madeira. Tilberedningen foregikk i husets hjerte, den store kjelleretasjen der tjenerskapet holdt til.
Kjelleren gikk ut av bruk i 1840-årene og etter hvert fylt med jord og sand for å avhjelpe sopp— og råteskader og for å holde grunnmuren på plass. Senere ble grunnmuren skiftet ut, og alle spor etter den gamle planløsningen fjernet.
Husets mest dynamiske etasje var blitt et 600 kvm stort tomt rom. En viktig del av restaureringsarbeidet ble derfor å lokke denne frem igjen.
Nå, i 2014, er det Ankerske hjem anno 1814 igjen utstyrt med kjøkken med stor grue, tjenernes rom, husholderskens værelse, spiskammer og vinkjeller.
Museet Eidsvoll 1814 levendegjør underetasjen i jubileumsåret, og har egen omvisning som viser deg tjenernes liv og arbeidsoppgaver.
Restaureringsarbeidet startet i 2009, og den ferdigrestaurerte bygningen ble overlevert Kulturdepartementet 16. februar 2014. En av Norges historisk viktigste bygninger er nå godt bevart for fremtiden, og gir dessuten et riktig bilde av rammen rundt begivenhetene de seks ukene våren for to hundre år siden.
Les også:
Gulvet ditt bestemmer hvordan veggfargen blir
Saken er skrevet av og publisert på klikk.no