Knut Arild Hareide, Kristelig Folkepartis leder, fikk oppmerksomhet da han i forgårs sa til VG at han er villig til å se nærmere på den såkalte handlingsregelen som begrenser bruken av oljepenger over statsbudsjettet. Han åpner for å bevilge bruke mer penger enn handlingsregelen tilsier hvis de går til investeringer, ikke forbruk.
Han følger dermed i fotspor tråkket opp av Fremskrittspartiet. Partiet har de siste årene raffinert sin motstand mot handlingsregelen ved å foreslå unntak som gjør det "lovlig" å bruke mer penger uten å kaste hele regelen på skraphaugen.
Handlingsregelen sier at bare avkastningen av oljefondet – anslått til fire prosent (utover inflasjonen) – kan brukes til å dekke statlige utgifter på statsbudsjettet.
Høyres leder og statsministerkandidat, Erna Solberg, har nylig sagt at det er like viktig hva oljepengene brukes til, som at man holder seg innenfor grensen som handlingsregelen setter.I går la Høyre frem forslag til en transportplan hvor 17 vei— og jernbaneprosjekter skal finansieres av private, mens staten betaler en årlig leie. Dermed blir ikke hele investeringen synlig på statsbudsjettet i første omgang.
Erna Solberg lover at det kan bygges mer og raskere gjennom et slikt offentlig privat samarbeid, OPS. Hun sier ifølge NTB også at OPS vil frigjøre penger som kan brukes til å bygge mer vei etter "ordinære metoder".
Hun får det nesten ut til å høres som penger kan brukes to ganger.
Det er ikke nytt at politikere, også i regjeringspartiene, forsøker å tøye budsjettreglene for å skaffe seg ekstra spillerom. Slik er politikkens dynamikk. Det finnes også gråsoner. Det nye er at tidligere forsvarere av handlingsregelen med åpne øyne setter handlingsregelen i spill.
Norsk gåte
Regjeringer av vekslende partifarge har i årevis tatt mellom 10 og 15 prosent av landets inntekter og plassert dem i et fond, til fordel for velgere som ennå ikke født – men som trenger pensjon nærmere slutten av dette århundret. Det er uten paralleller i andre land.
Dilemmaet er at Høyres tidligere så bastante forsvar for handlingsregelen nå kan stå i veien for partiets egne regjeringsambisjoner
Studenter i statsvitenskap i andre land ville knapt få grunnfagseksamen hvis de påsto at en slik sparing til fordel for kommende generasjoner er mulig. De lærer snarere at det farlig for en politiker å forsøke å se forbi neste valg. Det overraskende er derfor ikke at det blir ny, bredere debatt om handlingsregelen, men at den ikke er kommet før.
Det er de udekkede behov her og nå som er viktigst for velgerne. Lite er viktigere enn nære slektninger som ikke får plass på sykehjem eller må vente i sykehuskø. Å kaste bort tid hver dag i kø på vei til jobben oppleves også som meningsløst i et rikt land.
Riktignok innebærer handlingsregelen at bruken av oljepenger øker etter som et voksende fond også gir en større avkastning. Men for den politiske dynamikken er det antagelig viktigere at den ubrukte haugen av penger – Oljefondet – vokser og vokser. Da øker også mengden av gode formål som kunne begunstiges hvis man fikk tak i bare litt av disse pengene.
Måtehold på norsk
Hvordan kan da et slikt måtehold i håndteringen av oljepengene over så lang tid ha vært politisk mulig?
Jeg tror historien kan skrives omtrent slik:
De politiske partiene med unntak av Fremskrittspartiet har tatt del i en slags politisk dugnad for å forsvare handlingsregelen – og holde Fremskrittspartiet ute av regjeringskontorene. Regjeringer av vekslende politisk farge har, med livet som innsats, stått imot velgernes forventninger som har økt i takt med oljefondets størrelse.
Knapt noen regjering er blitt gjenvalgt etter at pengene begynte å strømme inn på oljefondet i 1996. Det eneste unntaket er faktisk den rødgrønne regjeringen i 2009. Men det er høyst sannsynlig at også denne regjeringen ville ha falt hvis det ikke var for finanskrisen vinteren 2008–2009. Usikkerheten reduserte lysten på nye koster i regjeringskvartalene.
Regjeringen Bondevik I (Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre) overtok etter regjeringen Jagland i 1997. Jens Stoltenbergs første regjering tapte valget i 2001 etter bare ett drøyt år i posisjon. Regjeringen Bondevik II (Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre) måtte også gi seg ved første korsvei – stortingsvalget i 2005. Regjeringer dør, men handlingsregelen består.
Prinsippfast, men ikke fanatisk
Dilemmaet for Høyre og andre ikke-sosialistiske partier er at det ikke lenger ser ut til å være noen realistisk vei inn i regjeringskontorene uten i samarbeid med Fremskrittspartiet. Høyres tidligere så bastante forsvar for handlingsregelen kan nå stå i veien for partiets egne regjeringsambisjoner.
Derfor leter ikke minst Erna Solberg etter en mellomvei. Det må vel gå an å være prinsippfast uten å være fanatisk?
Problemet for enhver finansminister og statsminister er at hun eller han trenger en skanse som er lett å forsvare, et standardsvar som gjør det enkelt å avvise alle enkeltprosjekter som ikke har nådd opp ved budsjettbehandlingen. For hvis av summen av gode prosjekter og køen av verdig trengende skal bestemme budsjettet, vil oljepengebruken komme ut av kontroll for enhver finansminister. Det trengs en krittstrek, en enkelt budsjettregel.
Dagens handlingsregel er ikke den eneste mulige. Den følges heller ikke slavisk. Men den har troverdighet som er skapt gjennom over et drøyt tiår hvor den har bidratt til å holde den økonomiske politikken på plass, som et slags drivanker.
Derfor er det vågalt å sette handlingsregelen i spill.
ola.storeng@aftenposten.no
twitter.com/OlaStoreng