Hva gjør vi når beina blir slått vekk under oss? Vi mister fotfestet. Vi mister kontrollen. Det er vondt. Vi vil ha kontroll. Vi vil vise andre at vi klarer oss. At vi har det greit. Men av og til har vi det ikke greit. Da skal det være lov å vise det og. Våger vi å vise denne siden av oss, er det lettere for de rundt oss å vise ekstra omsorg. Og komme oss nærmere. Det er godt å gi omsorg og det er godt å få andres omsorg. Vi liker best å gi, men det er utrolig viktig og ta imot ...

De fleste rundt oss vet at vi har det vondt. Ufattelig vondt. Umenneskelig vondt. Likevel går timene. Og dagene. Det er rart. Alt stopper opp, men tiden fortsetter. Husker spesielt første kvelden det lå snø i hagen. Da stoppa det helt opp i hodet. Andreas og Linda var jo just ute og bada ... ved nærmere analyse viste det seg at det var tre måneder siden de var ute og bada. Men for vår del stoppet verden opp den 21. august. Jesus kom og henta gladjenta vår hjem. Alt for tidlig i våre tanker. Etter den dagen har til og med tiden mistet sin betydning.Dagene er lange og tunge. Mange spør oss hvordan det er mulig å komme seg videre. Når livet er som mørkest. Hva gjør vi? Da er det godt å peke på Jesus. For vi kjenner så tydelig at i oss selv er der ingen krefter å hente. Helt tomt. Beina er så tydelig slått vekk under oss. Vi ligger nede. Har flere ganger sagt at vi ligger og kaver i en søylepytt. Vi kommer ingen vei, og vi ser ingen vei ut. Men vi vet at Jesus holder fast i hånda vår. Han slipper oss ikke. Han kan veien.

I tillegg har Gud gitt oss verdens beste hjelpere her på jord. Kommunelegen vår og kriseteamet vi har fått ved sjukehuset i Kristiansand. De er mildt sagt fantastiske. De vet veien gjennom dagen og opp av søyla. De vet at ting tar tid. Lang tid. Utrolig godt å snakke med noen som vet og kan. Vi er heldige som får så god hjelp. Dette er ikke noe vi klarer på egenhånd. Da er det bra at noen som kan dette kommer og tar styringa ei stund.

Linda Stallemo. Foto: Privat

Desemberdagene har vært spesielt tøffe. Var nok ikke helt forberedt på det. Tenkte at vi skulle klare det. Kople ut følelser og gjøre alt på autopilot ... det gikk ikke. Advent og jul er rar sånn. Alt blir så forsterka i denne tida. Når livet er bra er jula helt fantastisk. Så koselig. Mye julekos. Julepynt, julemusikk, baking, julelys, god mat, gode venner. Ja, en kjenner gjerne julegleden langt inne i hjerterota. En herlig følelse. Når livet er vondt, blir alt snudd helt på hodet. Ingen glede, ingen forventning. Det som før gledet meg, gjør nå bare vondt. Pynt, adventlys, gaver, julemusikk, kakebaking, julemat, julefest – alt blir ei laaaang pine. Heldigvis har vi Andreas, og med Guds kraft skal vi klare det.Vissheten om at Linda er trygg i Himmelen hjemme hos Jesus gir en fred i hjertet. Linda lever. Nå tenker noen kanskje at det har tørna helt for mor. Nei. Det står i Bibelen at for den som har Jesus i hjertet, så er utgangen av vårt liv her, inngangen til livet i Himmelen. Den som har Sønnen (Jesus), har livet og skal leve om han dør. Linda har starta det evige livet – fylt av glede – hos Jesus. Når mine dager er talte, vil jeg også møte Jesus som gjorde veien til Himmelen åpen for alle som tror, og jeg vil møte Linda igjen. Det blir en god dag. En herlig dag.

Det har vært godt å bo på Byglandsfjord i denne tiden. Er utrolig takknemlig og imponert over alle de som våger å komme. For det koster. Første dagen da vi kom hjem fra Oslo kom 100 innom for å dele sorgen med oss. 100 par sko lå ute i ganga, på trappa, ja, overalt. Det var ingen som brydde seg om skoa. Det var bare så godt å være sammen. Barn og voksne, ungdom og eldre. Gråte sammen. Le sammen. Visst måtte vi le også. Alle som kjente Linda vet at det var mye humør der. Godt å le. Godt å grine. Godt å klemme. Et klokt hode sa til meg at når du gir en klem, så får du en klem. Godt å klemme.

Utrolig godt å kjenne at en ikke er alene i sorgen. Vi er omgitt av vidunderlige folk. De kommer på besøk ennå. Hver dag kommer en eller flere innom. Til og med i julestria tar noen seg fri for å dele noen timer med oss. Helt utrolig. Ganske unikt, blir vi fortalt. Midt i all sorg og smerte, så ser vi at vi er heldige. TAKK, kan man prøve å si. Ord blir også her så fattige. De strekker ikke til. De som kommer til oss skulle bare visst hvor godt det er at de kommer. Godt å være sammen. Godt å snakke om Linda. Godt å snakke om noe helt annet. Godt å le og godt å grine. Det ligger mye visdom i ordtaket "delt glede øker gleden, delt sorg letter sorgen". En ydmyk takk til dere mange som ber for oss. Vi har virkelig følt oss båret av Gud. Det er makt i de foldede hender.

Heldigvis vet vi ingenting om morgendagen. Godt er det. En ting vet vi, forresten. En ting er sikkert – Gud er der. Vil gjerne dele tre ord med dere. De betyr veldig mye for meg. Har vel alltid tenkt på det, men i hele høst har de vært livsviktige for meg. STOL PÅ GUD. Stol på Gud – alltid. Ikke bare når ting går din vei, ikke bare når du er på høyden og føler at alt er bra. Stol på Gud når livet er vanskelig og du er langt nede. Ja, til og med når livet synes urettferdig. Gud er der. Stol på Gud.

En helt fantastisk sang som tanta til Linda sang så nydelig i kjerka:

_Når veien er slutt

og solen gått ned

skal livet begynne

et helt annet sted

der fins ingen tårer

ingen natt ingen dag

ingen ondskap av noe slag

der flyter livets elv

og Jesus er lyset selv

da skal jeg være der

hvor Jesus er

i Himmelen blant englers hær

da skal jeg synge høyt

en helt ny sang

i Himmelen

I HIMMELEN_