HOLMENKOLLEN (aftenposten.no): — Det var på den gode tiden da det var intervallstart.
Anders Södergren blir salig i blikket. Ikke på grunn av vårsolen som omslynger Holmenkollåsen og varmer skiløperne som lader opp til helgens strabaser.
Direkte kl. 14.15: Femmila Holmenkollen
Nei, svensken har drømt seg tilbake til en marsdag i 2006. Til en av de virkelig store dagene i Kollens rike skihistorie.
Italieneren Pietro Piller Cottrer hadde sprengåpnet og ledet med over minuttet til Södergren.
— Så gikk han i veggen og fikk sitte på med en scooter siste kilometeren, ler svensken ni år senere. Selv fikk han det ved Ullevålseter, men Giorgio di Centa klarte aldri å hente inn ledelsen.
Södergren vant sin første verdenscupseier.
I Holmenkollen. Stedet han alltid hadde drømt om å være best.
Snurrer bare rundt
I dag tar han farvel med verdenscupsirkuset. Det finnes ikke noe bedre sted for ham å sette punktum.
I en skisport som har endret seg drastisk de årene han har vært med, representerer fortsatt Kollen noe magisk. Når Södergren ser tilbake på en lang karrière, skiller de to seirene fra Norges nasjonalarena seg ut.
Fem mil. Intervallstart. Lange sløyfer på nesten 17 kilometer.
— Man snurret ikke bare rundt på et stadion som man gjør i dag. Det er den typen skigåing som jeg elsker. I ordentlig langrenn skal du være ute og kjempe i skogen en stund.
Stjernene samstemte
Debatten kommer tilbake hvert eneste år. Felles- eller intervallstart?
På gårsdagens norske pressetreff var Petter Northug, Martin Johnsrud Sundby og Marit Bjørgen samstemte. De vil ha tilbake intervallstarten.
Northug, Sundby og Bjørgen vil ha tilbake intervallstart på femmila
— Det er det som kjennetegner løpene her i Kollen, og det burde vært tatt vare på. Det var en del av sjarmen at de gikk runder på 16,7 kilometer, sier Northug, mannen som kanskje fremfor noen andre har sanket gullmedaljer på grunn av omleggingen til fellesstart.
Spurten hans er så ekstrem at seige slitere som Anders Södergren er sjanseløse når alt skal avgjøres.
— Jeg har vokst opp med å ligge ute i skogen og vente på løperne. En gang i året bør vi ha muligheten til å spandere på oss en sånn opplevelse, sier Sundby.
En ekspedisjon
En som også drømmer seg tilbake til de gode, gamle femmilsdager er Gudmund Skjeldal. Da var sløyfene på 25 kilometer, og hadde mytiske navn som Glåmene, Kobberhaughytta og Skjennungstua.
— Det var forbundet med et slags eventyr. Den femmilen smakte litt av ekspedisjon, som også tilskuerne var en del av, forklarer annenmannen fra 1993. Allerede to år senere ga han ut boken På villspor – takk og farvel til toppidretten. Mannen som i dag er bokansvarlig i Bergens Tidende hadde mistet gleden med den moderne idretten. Han la opp.
Han ser fortsatt rester den gamle femmilen. Selv om det nå er fellesstart ligger ikke konkurransen nede for telling.
— Den er fortsatt en kraftprøve i et krevende terreng. Likevel var det en sjarm ved det å forsvinne inn i skogen og så komme tilbake. En hel del av det øredøvende publikumet er der fortsatt.
- Helt annen stemning
— Det gikk fort den gangen og. Det er en kamp mot klokken og kreftene. Det hjelper veldig når man har folk i alle bakker, sier Ulvang.
Den tidligere olympieren har merket seg at utlendingene også elsker å gå renn i Holmenkollen. Det er en helt annen ramme rundt rennene enn andre steder.
— Alle utlendingene synes det er kjempestas. Alle blir heiet på av alle – hele tiden. Det er fortsatt stas. Den stemningen skal vi ta vare på, hevder Ulvang.
Avskjeden ødelagt: Olsson må stå over Kollen-femmila
Med tre femmilsseiere – og seier i begge stilarter – er Ulvang en virkelig femmilskonge. Han roser genetikken, og dermed sine foreldre, for at han ble så god på femmil.
— Det hadde nok litt med genetikk å gjøre. Jeg var treg og ingen sprinter. Likevel var jeg både trent og motivert for det. På slutten av karrieren min trente jeg spesifikt for femmil ved å legge inn hardøkter på slutten av langturene, beskriver den triple olympiske mesteren fra Albertville.
Ulvang husker svært godt seieren i 1989. Løperne gikk 5x10 km på grunn av lite snø. Sisterunden ble en dårlig opplevelse for Ulvang. Han mistet smurningen og måtte stake fra Ullevålsseter og inn til mål. Han lå i rygg på tyske Holger Bauroth, som til slutt tok andreplassen.
— Han gikk fra meg da jeg måtte stake. Jeg hadde ett minutt å gå på, men mistet sekunder for hver meter, erindrer Ulvang.
Kunnskapsrikt publikum
Og den «grymme publiken» er noe av det Anders Södergren kommer til å savne mest.
Han beskriver Kollen-tilskuerne som kunnskapsrike. Av dem har han blitt heiet på og løftet frem, enten dagen har vært god eller dårlig.
En god dag hadde han definitivt da han vant sin andre seier i 2008. Kanskje den beste i hele karrièren.
— Det sprutregnet og det var et sugende føre. Likevel kunne jeg bare gå og gå, og ble aldri skikkelig sliten. De siste kilometerne kunne jeg roe litt ned og nyte inntrykkene, mimrer Kollen-legenden.
Neste år er det langløp som gjelder. Likevel holder han døren ørlite på gløtt for et lite verdenscupcomeback.
— De har snakket om å ha intervallstart i den lange sløyfen for å markere jubileum i Kollen. Da vil jeg nok bli sugen.
- Kollen-helga preges av fyll, søppel og elendig sikkerhet
Stjernene bønnfaller supertrenerne