- Du må vise interesse for barna dine

Anne Freuchen er den første i Norge som har forsket på barn som tar sitt eget liv. Hun har gjennomgått de 91 selvmordene til barn som var 15 år eller yngre i perioden 1993 til 2004. Hennes konklusjon er krystallklar: Ingen av foreldrene så selvmordet komme, de var ikke bekymret for barna. Ingen av dem hadde tatt kontakt med hjelpeapparatet i forkant. Mange av barna beskrives som sårbare og impulsive. Men barna som tok sine egne liv er til forveksling lik andre, vanlige barn.

— Derfor er foreldrenes kontakt med sine barn avgjørende. Det er de som kan se faresignalene. Men da må de også vite hva de skal se etter, sa hun under «Verdensdagen for selvmordsforebygging» som ble avholdt på UiA torsdag. I sin forskning har hun møtt foreldrene til 46 prosent av barna som tok sitt eget liv i denne perioden. Hun har gått gjennom barnas avskjedsbrev, skolestiler, dikt og lignende, der det har vært mulig å se hva barna tenkte.

Banale bagateller

Freuchen fortalte at det er noen forhold som skiller seg ut. Barna kan ha hatt tanker og planer om selvmord. De kan ha vist interesse for selvmord, for eksempel gjennom litteratur og film. De kan ha opplevd tap, for eksempel av kjæledyr. Og de kan ha vært i konflikter eller stressede situasjoner.

— For voksne vil slike konflikter og stressituasjoner kanskje handle om underslag, uthengning i media og så videre. For barn er det helt andre dimensjoner, som for oss fremstår som små bagateller som kan ordnes på fem minutter, sa hun.

Stjal tyggis

Dette er årsakene noen av barna oppga i sine avskjedsbrev:

I et brev hadde barnet lagt ved 21,50 i kontanter. Det var pengene som skulle dekke det barnet hadde stjålet i butikken. Et annet barn var tatt for nasking av en pakke tyggis i butikken. En gutt hadde ødelagt noe på skolen. En annen var tatt for å ha drukket øl. En jente, som var vant til å få femmere og seksere på skoleprøvene, ble tatt i juks.

— For henne var skammen ikke til å leve med. Vi klarer ikke forestille oss hvor alvorlig det er for dem. For disse barna var dette uoverstigelige problemer, fortalte Freuchen.

Avskjedsbrevene

Under halvparten av foreldrene som Freuchen møtte hadde fått avskjedsbrev fra sine barn. Samtlige brev fulgte samme mønster. Først forklarte barna hvorfor de tok sitt eget liv. Deretter erklærte de sin kjærlighet til foreldrene. Så fulgte instruksjonen om hva som skulle skje med tingene deres.

— Det er her du virkelig ser at det er barn: Konfirmasjonspengene skal deles slik og slik. Hvem som skal få barnets Playstation, spillene og så videre.

Alle avskjedsbrevene ble avsluttet med at barnet påtok seg all skyld og hele ansvaret for selvmordet.

— Avskjedsbrevene er preget av at barna tenker klart og logisk. Brevene bærer ikke preg av at de skulle være forvirret, fortalte Freuchen.

I sitt materiale har Freuchen tre skolestiler. I to av dem beskrev barnet i detalj hvordan de senere tok livet av seg. I den tredje gjorde barnet seg filosofiske betraktninger om hva som gjør livet verdt å leve, og hva som gjør det uutholdelig.

— Stilene ble rettet for skrivefeil av lærerne, og levert tilbake til barna. Foreldrene fikk ikke se dem. I et av tilfellene tok læreren stilen med til rektor for å spørre om skolen burde ta kontakt med foreldrene eller gjøre noe. De ble enige om ikke å foreta seg noe.

Hva skal du se etter? 1. Har barnet vist interesse for selvmord?

2. Har barnet opplevd tap?

3. Har barnet vært i situasjoner med stress eller konflikter?

4. Er barnas adferd endret?

5. Viser barna mangel på trivsel?

— For å se dette må foreldre ha kommunikasjon med barna sine. Det kan være den gode praten på sengekanten, eller ved middagsbordet, sier hun.

— For foreldre og lærere handler det da om å se barna. Man må være interessert i dem.

Hva gjør barna glade?

Hva mangler barna?

Trives de?

Hvilke problemer har barna?

— Og ikke minst: Hvordan kan man løse det? sier Freuchen.