Puste inn, puste ut.

Det er kaffepause på konferansen. Små kaker, sur kaffe med kald melk, servietter med fint mønster. Mennesker som samler seg i klynger rundt høye bord i ståhøyde, symmetrisk plassert rundt om i det romslige lokalet.

Jeg går bort til en gruppe der både kjente og ukjente ansikter holder i hver sin kopp kaffe. Jeg lytter en stund før jeg hopper inn i samtalen for å være sikker på å ikke avbryte samtalens rytme og flyt.

— Du som blir invitert inn i så mange ulike sammenhenger, er det ikke ubehagelig å tenke på at du kanskje er der som et alibi, at du blir invitert for å oppfylle en eller annen kvote?

Etter å ha ført en høflig konversasjon, havner jeg i en samtale med en person som jeg drar kjensel på men som jeg har litt problemer med å plassere. Jeg forteller at jeg noen uker tidligere var blitt invitert til et politisk parti for å gi innspill til deres kommende program om sosial bærekraft og integrering.

vignett svensken qaisar mahmood.jpg

— Du, jeg må spørre deg om en ting, avbryter kvinnen. - Du som blir invitert inn i så mange ulike sammenhenger, er det ikke ubehagelig å tenke på at du kanskje er der som et alibi, at du blir invitert for å oppfylle en eller annen kvote?

Puste inn, puste ut.

Selv om jeg blir brydd av spørsmålet, kommer svaret mitt på autopilot. Jeg har utallige ganger i livet måttet svare på lignende spørsmål. Jeg svarer, som mange ganger tidligere, at jeg helt bestemt føler meg kvalifisert nok til å uttale meg om emnet jeg er blitt bedt om å reflektere over, men at det er kjedelig hvis jeg blir brukt som et ISO-stempel (kvalitetsmerking) for at en bestemt arrangør skal bevise at de er mangfoldskvalitetsikret. For sikkerhet skyld avslører jeg utvalgte deler av CV-en min for å bevise for personen som spurte at det finnes saklige argument for at akkurat jeg ble invitert til å være med i referansegruppen.

Personen som stilte spørsmålet nynner stille, kanskje et forsøk på å la meg avslutte mitt svar som ikke var helt det hun forventet seg. Så utveksler vi noen fraser om «tenk-så-fin-høst-vi-har hatt», før vi begge unnskylder oss for å søke mot nye klynger og nye høflighetsfraser.

Puste inn, puste ut.

Det begynner å murre i bakhodet mitt. Tvilens stemme. Tenk om jeg hadde blitt invitert til å bli med i referansegruppen for å fylle en kvote, og ikke fordi jeg hadde relevante erfaringer og innsikt i emnet? Jeg prøver å slå fra meg tvilen. Det er klart at jeg ble spurt fordi jeg ble ansett som å være kompetent. Spørsmålet sier mer om den som stilte det enn om meg, sier jeg til meg selv.

Personen i spørsmålet har som utgangspunkt at en sånn som meg bare medvirker i ulike sammenhenger fordi jeg er kvotert inn. Underforstått at en sånn som meg ikke kan være kompetent nok til å stå på egne ben. Jeg repeterer igjen utvalgte deler av min merittliste, for meg selv denne gangen, for å overbevise min indre kritiker. Ikke noe hjelper. Murringen i bakhodet blir i stedet sterkere og vanskeligere å ignorere.

Hvorfor blir jeg alltid valgt inn i styrer, bedt om å delta i referansegrupper, rekruttert til visse tjenester for å oppfylle likestilling og mangfold, hvis jeg ikke hadde en kompetent CV?

For noen måneder siden publiserte «Rummet», en blogg som er «en plattform for dialog, diskusjon og analyse for feminister og antirasister rasifieres» en satirebok. Under tittelen «hvorfor er det så deilig å knulle med hvite partnere» finnes en slags test - de som får 5- 6 poeng får denne tilbakemeldingen: Gratulerer: du er som Qaisar Mahmood! Du kommer til å nå langt her i Norden. Du elsker Sverige og svenskene så hardt at du burde kjøpe et par knebeskyttere så du ikke får vondt i knærne når du suger disse herlige Vasaetterkommerne.

Spøken som skribentene i boken forsøker å gjøre på min bekostning insinuerer at jeg er et eksempel på en innvandret person som antas å ha gjort karriere gjennom å innsmigre meg hos det hvite majoritetssamfunnet. Jeg hadde ikke opptrådt på en måte som var forventet for en mørkhudet født i Pakistan. I stedet mener de at jeg oppførte meg som en lydig hund og at min eier belønnet meg med godsaker.

Min karriere eller stemme i debatten anses bare å være et resultat av servilitet, og ikke mine to universitetsgraderog hardt arbeid.

Puste inn, puste ut.

Rasisme er ikke bare at hvite rotter seg sammen og snakker stygt om mørkhudede, eller motsatt. Det er et tankesett der man tolker individet ut fra deres medfødte egenskaper. Rasisme utgår fra at et menneske skal bli ved sin lest, ikke finne på noe nytt uten å holde seg til den genetiske forhåndsprogrammeringen.

Iblant er det i ærlighetens navn slitsomt å bli skvist fra to ulike hold. Den ene siden feller fordomsfulle og rasistiske insinuasjoner om at jeg ikke er mer enn min hudfarge, religion eller fødeland. Den andre siden ser meg som en opportunist som skaffer seg personlige fordeler gjennom å agere som en Quisling ved å hevde at Sverige ikke er et gjennomrasistisk samfunn.

Det er i disse stundene jeg forsøker å minne meg selv på at det dreier seg om to sider av samme sak. Begge sidene reduserer meg til en hudfarge eller en etnisk eller kulturell etikett, som de bruker til å tolke meg. Til disse vil jeg iblant skrike: Jeg er jeg, og ikke dine fordommer om meg. At det skal være så vanskelig!

  • Ikke noe hjelper. Murringen i bakhodet blir i stedet sterkere og vanskeligere å ignorere.

  • Det er i disse stundene jeg forsøker å minne meg selv på at det dreier seg om to sider av samme sak.