— Renate hvem? kan folk spørre. Det er ikke rart, ettersom hun valgte å sitte stille som en mus i forrige valgperiode da hun, til sin store forskrekkelse, ble stemt inn i bystyret uten å ha ryddet plass i livet til det. Hun hadde sagt ja til å være listefyll langt nede på valglista, og tenkte ikke mer over det. Før hun en dag fikk en telefon med gratulasjoner fra partilederen.
— Hæ? svarte hun.
Hvem vet, kanskje var det de hundre syklistene i Pedalpigane som hadde kumulert henne, for de har bokstavelig talt kjent på kroppen hva Renate står for. Mang en sliten pedalgpige har fått en støttende neve i korsryggen opp Byklekleivene av Renate, som heter Hægeland til etternavn. Norsk far, tysk mor. Vokst opp i Vågsbygd. Eldstesøster. Kjernesunn og bunnsolid.
Bare grei
Renate hadde ikke tenkt å stikke seg fram. Men så ville skjebnen det sånn. Og hvem vet, kanskje blir hun en ny Bjørg Wallevik? Hun fremstår i alle fall like trygg og harmonisk som byens populære ordfører gjennom mange år. Ifølge lillesøsteren har Renate alltid vært sånn. Aldri sjefete eller nedlatende; bare grei. Og det er det langt fra alle småsøsken som kan si om sine.
Født i Canada
Moren ønsket å komme seg bort fra det krigsherjede Tyskland etter å ha tatt sykepleierutdanning. Renate så dagens lys i 1961 i Canada, der faren var ingeniør. Hun var fortsatt udøpt da de tre steg i land fra amerikabåten i Norge i 1962. Faren ville at hun skulle døpes hjemme, i Vågsbygd kirke. De var enige om å kalle henne Anne. Men det var inntil presten erklærte for all verden at barnet også skulle hete Renate, som sin mor. I familien heter datteren fortsatt Anne, men fordi det var så mange jenter på skolen med det navnet, ble hun for letthets skyld kalt Renate. Slik endte hun opp med to forskjellige navn, ett i familien, og et annet for alle oss andre.
Blodrød i Florida
Foreldrene var dannede høyrefolk. Diskusjoner endte sjelden i bastante konklusjoner, men med åpenhet for ulike perspektiver. I dag er dette en av forklaringene Renate gir på hvorfor hun valgte å støtte Høyre fremfor Ap. Og det selv om hun opplevde seg som blodrød i møte med hyperkonservative mennesker med rasistiske holdninger da hun en periode bodde i Florida.
— Jeg opplever Ap som mer bastante, mer svart/hvitt. Jeg tror det er få ting det bare fins ett svar på i livet, og tror private løsninger, framfor offentlige monopoler, skaper dynamikk og utvikling. Hjemme lærte jeg å ta sosialt ansvar, og Høyre forsvarer den velferdsmodellen vi har i Norge i dag, sier hun.
Få fasiter
I Renates verden fins få fasiter, selv om hun er økonomiutdannet. Som 25 år gammel leder for organisasjonen Nordiske Eckonomi Studerendes Union fikk hun øynene opp for hvilket ansvar som hviler på lederes skuldre: en må vite hva en vil, avgjørelser må tas, og folk skal motiveres.
Via omveier er det dette 55-åringen (til uka) har som yrke; altså å utvikle folks lederegenskaper. Coaching, kaller hun det, noe som til forskjell fra tradisjonell lederutvikling betyr at hun jobber med enkeltindivider for å bevisstgjøre dem om hva de må gjøre for å nå målene de har satt seg. I hylla hennes står bokrygger med titlene «Troverdighet», «Bli hørt og forstått», «Motivating people» og «Kvinnetid».
Renates politikerkollega i Ap, syklisten og søgneordføreren Astrid Hilde, ler av at det nettopp var høyrekvinnen Renate som laget slagordet til Pedalpigane i 2008. ## «Alle skal med»
— Det er morsomt at det er hun som fant på det sosialdemokratiske mottoet «Alle skal med», sier hun.
— Renate har vært en av de største bærerne av det prinsippet lenge. Men hun er for snill, og det tok litt tid for henne å forlate prinsippet om at «alle skal med alltid» til at vi nivå-inndeler oss i grupper. Og når vi gjør det, er det ofte Renate som ofrer seg og sykler med de svake. Det er snillisme, spør du meg, men det er en veldig god egenskap. Hos gutta skjer sånt aldri, sier sykkelvennen.
"Får jeg racersykkel?"
Syklingen til Renate startet da hun i 2001 fylte 40, hadde vondt i hoftene og ikke lenger kunne løpe. Med sin store trang til fysisk aktivitet måtte hun finne på noe annet. «Får jeg racersykkel hvis jeg sykler fra Kristiansand over Brokke-Suleskard til Stavanger,» spurte hun ektemannen. «Ja, men er det noe å gjøre?» svarte han.
Hun la i vei med tung hybridsykkel i stivpiskende regn, og ble hentet i Stavanger 12 timer senere.
— Jeg følte sånn frihet! Og det eneste jeg kunne tenke meg da jeg kom til Sirdal, var «Jeg vil sykle Trondheim-Oslo», stråler hun.
Året etter gjennomførte hun sine 55 mil fra Trondheim på nytt sykkelsete på 28 timer uten søvn i vind og pøsregn - med en av søstrene og tre måneder gammel baby i følgebil.
Så satte Renate bort sykkelen. Hadde ingen å trene med.
Europas hardeste etapperitt
I 2007 dro hun og mannen på 25-års bryllupsfeiring på Europas hardeste etapperitt for sykkel, Transalp. Og i 2008 ble lysten til å prøve seg opp til Hovden fra Kristiansand så stor at hun hev seg på i «åpen pulje». Men før hun kom til Ose opplevde hun at alle de andre var falt fra, og hun tråkket alene til Valle der hun fant en gjeng utslitte folk å sykle sammen med.Da ble dette klart for henne: Det er gøy å sykle, men kjedelig å sykle alene. På sykkelsetet oppover bestemte hun seg for at når hun kom hjem, skulle hun sende mail til alle de fysisk aktive damene hun kjente og invitere dem til å starte en sykkelklubb. 25 svarte ja omtrent før hun trykket på send-knappen. Dermed var Pedalpigane en realitet, og i dag har gruppa over hundre medlemmer.
Trenger ikke vinne
Etter seks år og «overgang» til politikken har Renate gitt fra seg lederskapet og er menig medlem. Og når hun hvert år siste helga i mai sykler Kristiansand-Hovden, er det gjerne med høyrehånda godt plassert på korsryggen til en av damene som sliter opp Byklekleivene. Renate har ingen ting å bevise verken for seg selv eller andre. Trenger ikke komme først i mål.
Syklet til Nice
Fire dager etter årets Hovden-ritt tok Renate og mannen danskebåten med hver sin racersykkel og fire kilo oppakning. «Skal dere og til Skagen?» spurte en lystig sykkelgjeng ombord. Nei, smilte de unnskyldende. De skulle litt lenger. Helt til Nice i Sør-Frankrike. De 250 milene tok dem tre uker, en punktering og masse regnvær. Men moro var det! En gang Google spilte dem et puss havnet de midt i et øvingsfelt for tanks.
Nå leter Renate etter et nytt sykkelmål. Hun gjentar nødig ting. Lager eksempelvis aldri samme matrett to ganger. Fikk tidlig sans for god mat, og startet sin første gourmetklubb allerede i studietida i Oslo.
— Å lage mat er som meditasjon for meg.
Gourmetkokk
— Å lage mat er som meditasjon for meg, smiler hun, og steller gjerne i stand store selskaper med massevis av retter. Ofte inviterer hun jobb- eller politikerkolleger hjem til seg på Gimlekollen eller på hytta på Borøya for å lage mat sammen. Hun har hatt matlagingskurs for folk som har slitt en del, uten at hun lager noe offentlig nummer av det.
— Dessuten er Renate morsom og kan finne på mye tøys og tull i arbeidsmiljøet. Hun kan komme med blomsterkrans i håret på fest, sier kollega og venn Ann Iren Drivdahl.
— Men det er motet jeg beundrer jeg henne mest for. Renatetør å stå i vanskelige situasjoner, og hun tør å si fra der andre ikke tør, sier hun.
Både Drivdahl og Astrid Hilde fremhever Renates særegne måte å snakke til folk på.
Ikke besservisser
— Hun har en naturlig måte å komme med gode råd på så du ikke føler at du blir fortalt ting fra en besserwisser. Hun kommer med hint som får deg til å tenke sjøl; setter i gang prosesser så du etterpå lurer på om det er noe du kom på sjøl, sier Hilde.
Renate hadde aldri tenkt å flytte tilbake til Kristiansand. Men så traff hun en annen kristiansander, Hans Jørgen Fiskaadal, som også studerte i Oslo. Han fikk jobb som øyelege på det som den gang het Vest-Agder Sentralsykehus, og mente det var en sjanse han bare ville få en gang i livet.Etter et opphold i Florida gikk Renate med på å flytte med ham i 1992. Hun fødte to sønner i Kristiansand, og jobbet deltid som konsulent i bedriftsrådgivning.
Ikke interessant
— Jeg tenkte jeg skulle være hjemme og kose meg med barna. Men folk jeg traff i selskapslivet så på meg som hjemmeværende og var ikke interessert i å snakke med meg, sier Renate. Hun fikk behov for å komme i fullt arbeid igjen - og gjorde det.
Så da hun ble valgt inn i bystyret i 2011, var det ikke tid til politikk. Derfor takket hun nei til alle verv, og begrenset seg til å være menig bystyremedlem. Det viste seg å bli en kjedelig tilværelse, ettersom hun da ikke hadde noen «egne» saker å kjempe fram.
Sans for Furre
Ved valget for et år siden hadde hun bestemt seg for å takke for seg. Men så ble Harald Furre hentet fram fra kulissene. Ham har Renate sans for.
— Vi hadde sammenfallende ambisjoner, sier hun og lekser opp: Å gjøre Kristiansand til en viktig storby, å gjøre kristiansandsskolen til den beste i landet og å lage en by der mye skjer.
Motivert av dette takket hun ja til gjenvalg, men også til å bli partiets gruppeleder, innpisker, organisator, motivator, lim og diplomat.
— Renate er solid, skikkelig, seriøs, en person du kan stole veldig på. Hun er flink til å skape lagånd, til å involvere folk og samtidig sørge for fremdrift så vi kommer gjennom agendaen, sier Furre.
Løsningsorientert
Dette skussmålet får hun fra samarbeidspartner Grete Kvelland Skaara i KrF:
— Renate er løsningsorientert, og vil gjerne prøve å få til noe vi kan enes om i koalisjonen. Som regel klarer vi å finne omforente løsninger. Vi fikk løsninger før Renate kom også, men jeg synes Høyres gruppeleder spiller en sterkere rolle nå enn tidligere.
Kvelland Skaara legger til:
— Renate er grundig. Hun setter seg inn i sakene og kontakter administrasjonen for å fordype seg i hvordan de har tenkt, sier hun.
— Renate har bidratt til å skape en ny dynamikk i Høyre ved å innkalle medlemmene til verkstedmøter for å finne nye saker å jobbe for, forteller Harald Andersen, tidligere leder av Kristiansand Høyre.
Orden i sysakene
— Hun er strukturert og har orden i sysakene. Og hun har mye energi. Energi er viktig. Vi er ikke så mange til å gjøre jobben. Å ha en gruppeleder som har energi og prøver å trekke folk med seg og peke på retningen er utrolig verdifullt, sier han.Men energien til Renate har også en bakside, påpeker han.
— Hun kan lett ta av gårde: «dette synes jeg er en god idé og så bare kjører vi»- liksom. Hun er blitt flinkere til å stoppe opp og se at ting krever mer tid, sier Andersen.
Renate tok på seg oppgaven som gruppeleder med skrekkblandet fryd.
Hvorfor gjenta?
— Jeg kjente veldig på alvoret. Men nå er jeg over skrekken. Det er gøy nå, sier hun, og har begynt å bli vant til det politiske spillet; det der politikere, særlig fra de små partiene, tar ordet og stadig skal gjenta ting, selv om det er sagt mange ganger før av andre. Særlig skjer slikt hvis pressen er til stede.
— Jeg er jo mer handlingsrettet og liker å få ting gjort, og må vende meg til at vi må ta den runden. Jeg har ikke behov for å vise meg fram, og har litt problemer med å skjønne dette. Nå har jeg lært meg å komme andre i forkjøpet i saker der jeg vet det kan bli mye diskusjon, sier hun.
Renate tilhører den fløyen i Høyre som innser at siden Stortinget har bestemt at veier skal delbetales med bompenger, så nytter det ikke å nekte. Hun vil ikke forby tigging, heller, selv om hun synes det er forferdelig nedverdigende og ikke gir tiggerne en eneste krone. Men hjertet hennes blør for flyktninger, ettersom moren hennes flyktet fra det utbombede Berlin i 1945. Men heller ikke flyktningene kan vente seg utømmelige pengestrømmer fra Renate. Også de må være innstilt på å bidra til velferdsfellesskapet, mener hun.
Gikk i Pride-tog
Nylig gikk Renate i Pride- toget, slik hun tidligere har gjort flere ganger. Både hun, ektefellen og de to sønnene har meldt seg ut av statskirken som en stille protest mot både dagens biskop og forgjengerens syn på skilte og homofiles plass i kirken. Raushet og romslighet er viktig for Renate.
Hun er 60 prosent frikjøpt fra jobben nå, og har bedre tid til dugnad for storsamfunnet.
Hjemme har hun farens gevær, en halvautomatisk Remington-hagle. Hun pusser den nøye hver gang hun har vært på rypejakt. I år blir det neppe tid. Politikken er for viktig og rypene for få. Det er i bystyret losingen foregår nå.
Jeg kjente veldig på alvoret. Men nå er jeg over skrekken.
Jeg er jo mer handlingsrettet og liker å få ting gjort.
- Da jeg flyttet til Sørlandet, kom den kreative eksplosjonen jeg hadde ventet på
- Jeg er forberedt på å dø når som helst
Nå vil alle ha en bit av henne