Om der er noen hovedperson i De siste vitnene av Svetlana Aleksijevitsj, er det «mamma». Svært mange av de mange barna som kommer med sin historie i dette verket, er blitt skilt fra sin mor. I noen tilfeller er moren blitt revet fra barnet og ført bort, i andre tilfeller likvidert i barnets nærvær, så nær at de ble dynket av blodet hennes. Noen erindrer frykten da moren dro dem med seg løpende eller med tog mens bombene falt eller flyene dundret løs med maskingeværene. Med denne boken er de fem bøkene i nobelprisvinnerens enestående, dypt menneskelige verk «Utopiens stemmer» kommet på norsk. De siste vitnene er et hundretalls mennesker som var barn da det tyske militærmaskineriet rullet inn over Sovjet. Nå forteller de om hvordan det var å være barn da den store fedrelandskrigen fra det ene til det andre øyeblikk endret alt — for alltid.
Dette er et stoff med en voldsom sprengkraft, likevel er den lavmælt. Det skyldes at forfatteren har fått sine intervjuobjekter til ikke bare å vende tilbake til fortiden i minner, men også i språket. Hvordan samtalen har falt, vet vi ikke. Det som er tatt bort, er markert med noen prikker, men alle som forteller i denne boken, er mennesker med navn og yrke. De er intervjuet mellom 1978 og 2004. Da krigen kom, var de fra tre-fire til tidlig tenåringsalder. Selv tre-åringer kan husker scener, som at landsbyen brenner, at de løper, at de varmet føttene i varm aske.
Aleksijevitsj har skrevet om de kvinnelige soldatene i fedrelandskrigen, Sovjets soldater i Afghanistan, ofrene for Tsjernobyl og Sovjet-mennesket. Vi kjenner bakteppet for disse bøkene. Aleksijvitsj lar et stort kor av stemmer åpne for nye tolkninger og perspektiver. Dette er hennes metode. I denne boken er det barns fortvilte stemme vi møter. I all sin tilforlatelighet bringer disse barnestemmene krigens gru og brutalitet nær, men Aleksijevitsj fristes aldri, selv når barnet frarøves sin mor, til å bli sentimental, en side ved boken Alf B. Glad ivaretar meget godt i sin oversettelse.