I Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med, har Khan gjennom samtaler med andregenerasjonsinnvandrere som har opplevd enten tvangsekteskap eller arrangert ekteskap, beskrevet temaet fra et godt ikke-etnosentrisk perspektiv.Hun skiller mellom de to begrepene, og selv om jeg er enig i at arrangert ekteskap har fått for mye tyn i denne delen av verden, hvor forelskelse og romantisk kjærlighet har blitt hauset opp til det groteske, synes jeg likevel at Khan skriver for lite om gråsonen mellom tvangsekteskap og arrangert ekteskap.

Mens arrangert ekteskap er helt legitimt og høres ut som en minst like god idé som å melde seg inn i en datingtjeneste på nett, er det likevel ikke alltid så lett å vite hvor grensen går.

I et av tilfellene Khan beskriver er det en kvinne som sier nei når familien foreslår en ektemann til henne. Dette aksepteres, familien kommer ikke med noen trusler, de lever ellers som før, men vedkommende kan merke at familien begynner å behandle henne annerledes, i skuffelse.

Det er det psykiske presset som blir stort. I akkurat dette tilfellet hjelper det for vedkommende å snakke ut med familien, men hva med andre tilfeller, hvor det psykiske presset blir så stort at den eneste løsningen vil være å gifte seg med en man egentlig ikke vil gifte seg med likevel?

Hvor går grensen mellom tvang og det som er et godt konsept, når man først har bestemt seg for at det å leve i par og lage en familie er noe man har lyst til?

De kulturelle aspektene ved temaet er interessante, men ikke det at Khan drar inn religion og forsvarer islam ved å henvende seg til islamske lærde for å få en bekreftelse på at tvangsekteskap ikke er noe islam anbefaler.

Fra et sekulært ståsted spiller det ingen rolle hva en såkalt hellig bok (eller noen som har studert den) sier om noe som helst, ingenting kan verken forsvares eller forbys ut i fra noe slikt. Jeg godtar rett og slett ikke premisset, man kan ikke skille mellom kultur og religion, religion er kultur.