Ni måneder tidligere står en kar foran meg og peker med armen. Øynene hans er lukket. Rundt han står et titalls løpere. Jeg er i bakgrunnen og følger ikke helt med på hva som skjer.
Det er sommeren 2016. For en time siden fullførte jeg Blefjells Beste. Det var min første konkurranse i ultraløp. De 54 kilometerne med 2000 stigningmeter tok meg ni timer. Gjennomvåte myrer, steinete fjell og fine skogsstier ble tilbakelagt. Nå er jeg glad for å være fremme. Jeg er utslitt.
Dette innlegget ble først publisert på Eidsmos egen blogg Sidespor
Da blir jeg oppmerksom på at karen som pekte har stoppet å bevege armen. Han ser på meg.
– Du vant!, sier Thomas Øderud.
– Har jeg vunnet? Hva da?, spør jeg.
– Deltakelse i KRSUltra.
– Oj. Takk! Hva er det?, spør jeg.
– Et ultraløp i Kristiansand.
– Såpass ja. Når da?
– 22. april, svarer Thomas. Han er ansvarlig for løpet skal det vise seg.
– Så tidlig?, utbryter jeg noe forskrekket.
På den tiden av året er toppturer med splitboard mer aktuelt i helgene enn løping. Hvordan skal det gå?
Den kommende konkurransen i Kristiansand motiverer meg til å trene. Jeg løper mer gjennom vinteren enn jeg noensinne har gjort før. Nå skal ikke det så mye til altså. Samtidig er det først i mars og starten av april at jeg prioriterer løping skikkelig. Vinteren er jo også en tid for langrenn, snowboard og toppturer.
Å holde seg frisk og skadefri er en løpers store utfordring
Jeg får influensa i påskeuka før løpet. Te med ingefær, sitron, hvitløk og honning går ned på høykant. Jeg passer på å få godt med søvn. Feberen slipper tilslutt taket. Da er det blitt torsdag og bare tre dager igjen til KRSUltra. Jeg føler meg slapp. Er jeg i stand til å fullføre et ultraløp på 60 km nå?
På jobb er det flere erfarne løpere. Slik som min hyggelige kollega Marius som dukker opp ved kaffemaskina.
– Syns du jeg bør delta når jeg enda ikke er helt frisk?, spør jeg.
– Du kommer jo til å angre om du ikke prøver. Da blir det et helt år til neste gang, sier Marius.
Han har rett.
Sjåfør uten bil møter bil uten sjåfør
Et hotellrom på Scandic hotell i Kristiansand blir bestilt. Det er der start og mål er. Deretter tar jeg kontakt med en kar som heter Johannes. I facebookgruppa Norsk Ultra etterlyste han sjåfør til løpet for noen dager siden. Han har bil, men ikke lappen. Jeg har lappen, men ikke lenger bil. Det høres ut som vi kan dra nytte av hverandre.
Johannes skriver at han, og en som heter Hans Kristian, nå har bestilt togbilletter. De blir likevel enige om å avbestille dem. Nå er jo faktisk en sjåfør endelig på plass. Altså meg. Jeg har aldri møtt de to før. Hvem er disse gutta tro?
Senere møter jeg Johannes og Hans Kristian på Grünerløkka i Oslo. Nå venter en fire-fem timers tur med løpeprat til Kristiansand.
– Hvor mye løper dere?, spør jeg.
– Det blir vel fra 90-180 km i uka, svarer Hans Kristian fra baksetet.
– Såpass ja!, sier jeg overrasket. Selv har jeg løpt mellom 40 og 80 km pr uke i mars og april før jeg ble syk. I januar og februar ble langrenn prioritert.
Samtalen fortsetter. Jeg stiller spørsmål og de svarer.
– Hva slags sko har dere erfaring med?
– Hva slags sokker bruker dere?
– Hva spiser du under et løp? Hva med før et løp?
– Pleier du ha noe på hodet?
– På hodet?
– Ja, som caps, buff, svettebånd og lue. Noen ganger kjenner jeg at vinden tar så godt i capsen.
– Da er det bare å snu den, sier Hans Kristian.
– Det er sant, sier jeg og ler av meg selv.
– Hvilke konkurranser har dere deltatt i?
– Hvordan trener dere?
Slik går praten. Det er moro å kunne diskutere med noen som er like opphengt i detaljer om løping som meg. Her er det mye å lære.
Jeg får høre at de har treningsprogram og individuell oppfølging gjennom Sondre Amdahl. Det har gitt gode resultater. Johannes og Hans Kristian er virkelig to dedikerte løpeentusiaster. Selv har jeg ikke et definert treningprogram. Jeg løper 3-5 ganger i uka i skogen. Minst en gang i uka tar jeg en langtur på over to timer.
Løpebyen Kristiansand
Det går gjetord om at i Kristiansand stiller langt over 1000 innbyggere opp til ukentlige løpskaruseller. Hva slags løpemiljø er det vi skal til tro?
Starten skal gå midt i byen utenfor Scandic Hotell. Der skal vi også overnatte. Vi kan dermed nesten trille ut av senga og ned til start. For en luksus.
Da vi kommer opp trappa fra parkeringshuset til hotellet og Aquarama får vi det første møtet med arrangørene. Noen blide damer registrerer oss. De gir oss en løpspose med litt godsaker i. Her er det god stemning. Jeg får inntrykk av at løpemiljøet her er rutinerte når det gjelder å arrangere konkurranser.
Sekken må pakkes klokt
Etter å ha sjekket inn på rommet stikker vi bort på en dagligvarebutikk. Der finner vi enkel kveldsmat i form av frukt og grøt, samt noen godsaker til løpet. Jeg kjøper både dadler, nøtter, rosiner, litt smågodt og et par sjokolader. Smågodt har jeg hørt er et triks om motivasjonen svikter. Dadler har jeg aldri prøvd før, men det skal visst inneholde mye energi.
Tilbake på rommet sjekker jeg alt av klær og utstyr en ekstra gang. Løpesekken jeg vanligvis bruker fant jeg ikke hjemme. Jeg tror den ble lagt igjen på en hytte i Hemsedal. Det jeg ikke vet er at den faktisk ligger på den øverste hylla i klesskapet mitt. Heldigvis har jeg en annen sekk som fungerer til lange løp.
Om jeg ikke skulle klare å fullføre løpet og er midt inne i skogen trenger jeg varme klær. Derfor dytter jeg en ekstra ulltrøye i bunn av sekken. En lett dunjakke går i dropbagen. Det skal endel til for at jeg trenger den, men jeg velger å gi meg selv muligheten. Dropbagen vil jeg passere på en matstasjon etter 12 km og 44 km. Da er alt klart. Nå gjelder det bare å få seg en god natts søvn.
En god natt søvn er sjelden luksus før løp
Neste morgen våkner jeg utvilt. Jeg føler meg bra. Frokosten åpner kl 06:30. Altså halvannen time før start. Å spise så nærme start i tid ser ut til å bekymre flere. For min del er jeg vant med at det går fint. Havregrøt, frukt og et egg blir mitt valg. Muligens tok jeg et par skiver også, men det er i så fall glemt.
I tilfelle jeg skulle bli alene på frokosten har jeg siste utgave av Runners World med meg. Denne utgaven er et terrengspesial. Det betyr god lesing. Jeg sluker jo alt som skrives om løping i terrenget. Både Johannes og Hans Kristian er også på plass, så bladet får ligge i fred.
Vi treffer Charlotte Rübbert. Hun kom sent i natt. Da vi løp en gjeng fra Sognsvann tidligere i vinter var hun med.
– Så fin den artikkelen med deg i Runners World ble, sier jeg til henne.
– Takk!, sier Charlotte.
Dermed tar jeg bladet frem likevel. Jeg må jo vise artikkelen med Charlotte til gutta.
Vi er ikke her for å kose oss inne
Vi er rundt 120 deltakere som skal løpe fulldistansen på 60 km. Så tidlig på dagen er det fortsatt noe kaldt. Ute blåser det friskt. Derfor henger vi inne på Aquarama. Jeg kjenner igjen noen fjes fra Blefjells Beste. Hvem er de sprekeste her tro? Jeg aner ikke.
Noen minutter før start minner en dame oss på at starten ikke går her inne.
– Nå må dere komme dere ut!, roper hun. Flere går raskt mot hoveddøra. Den er låst. Etter et par sekunders forvirring finner vi den åpne sidedøren og er ute i frisk luft.
Det er to minutter til start. Jeg sender en snap til løpeinteresserte venner. KRSUltra har også livetracking, så noen følger kanskje med innimellom utover dagen.
– 10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1…PANG!
Vi er igang. Jeg har lagt meg midt i feltet og starter rolig. Nå gjelder det å ikke åpne hardt. Vi løper langs brygga. Det er helt flatt og asfalt. Allerede etter et par-tre hundre meter føles tempoet litt for sakte for meg. Jeg glir forsiktig fremover i feltet.
Utover at jeg vant deltakelsen her er hovedgrunnen til at jeg valgte å bli med på løpet denne beskrivelsen fra en tidligere deltaker: «Løp i et fredelig, mektig og gammelt terreng med mosekledde svaberg, bladkledd skogbunn og katedralhøye trekroner».
Nå er jeg spent på hva som venter. Hvor tungt er terrenget vi skal løpe i? Hvordan er underlaget? Hva får jeg se? Er kroppen klar for distansen?
Etter et par kilometer er vi ute av bygatene og jobber oss oppover en åsrygg. Stiene er tørre. Solen skinner. Dette er en drømmedag for å løpe i skogen.
Jeg holder stand i feltet, og sniker meg innimellom forbi når jeg får muligheten. Det går opp og ned hele tiden. Vi løper i fin løvskog. Stiene er overraskende tekniske. Her må jeg ha full konsentrasjon nesten hele tiden. Vil beina og kroppen tåle dette?
Første mat- og drikkestasjon kommer ved Hommeren etter 12 km. Her er det mange blide folk som byr på brødskiver med sjokoladepålegg eller salami, bananer, smågodt og potetgull. I «baren» har de vann, sportsdrikk og cola. Det beste er appelsinen. Den smaker helt nydelig.
– Denne stasjonen er jo et paradis, sier jeg til de frivillige som jobber der. Slikt er jeg ikke vant til.
Det er fristende å bli, men det er langt igjen. Jeg ruller igang igjen. I en bratt motbakke ser jeg en dame jeg kjenner igjen. Det må være Lise. Mange kjenner henne også som «Maratonmamma».
– Hei! Jeg har leset bloggen din. Fine innlegg, sier jeg til henne.
– Takk, svarer Lise og smiler.
Det blir ikke så mye prating, men det kommer flere muligheter i løpet av helga.
Terrenget utfordrer hvordan jeg skal disponere kreftene og musklene mine. Blir det bratt går jeg raskt. Jeg analyser løperne foran meg hele tiden. Å snu meg for å se bakover unngår jeg. Det gir meg en følelse av svakhet. En person jeg ser ryggen til er rask oppover og tregere nedover. Han passerer jeg etterhvert ned en skrent. Deretter er det en som er litt tregere enn meg oppover, men minst like rask nedover. Han blir en verre nøtt. Jeg løper tilslutt i fra han.
Jeg flyr
Klokka viser at 20 kilometer og en tredel av løpet er unnagjort. Hurra! En viktig barriere er nådd. Beina er med.
– Dette går jo fint, tenker jeg optimistisk.
På vei ned fra en topp dukker en kar jeg nylig løp forbi opp igjen i ryggen min. Han har med en til. Slikt utfordrer løpetaktikken. Skal jeg prøve å riste dem av meg? Ja, jeg liker ikke å ha noen så tett på i en konkurranse.
Det ser ut som det er lettløpt videre nedover. Jeg gir på. De blir med og biter seg fast i ryggen min. Jeg blir litt stresset og øker farten. Slik oppnår jeg en luke på 10 meter. Mine slitte VJ Irock har et veldig godt grep på berget vi løper nedover på. Kanskje litt for godt. Plutselig fester den ene skoen seg i noe. Jeg snubler og svever fremover i lufta. Hjelp! Hvordan skal jeg unngå å skade meg?
For mange år siden lærte jeg fallteknikk på et kurs for snowboardtrenere. Vi skulle ikke ta imot et fall med åpne hender og strake armer. En bedre løsning er å få tyngdepunktet ned, knytte sammen fingrene, få armene inntil i kroppen, og rulle rundt den ene skuldra. Alt dette er det umulig å begynne å tenke på det sekundet du faller. Det må bli en refleks. Har jeg refleksen inne?
Jeg treffer bakken. Hendene er såvidt nede i berget, før jeg ruller rundt som i en slags kråkesalto. Momentet får meg videre rundt og plutselig er jeg på beina igjen i en bevegelse.
Adrenalinet koker. Jeg fortsetter å løpe og gløtter på hendene mine. Er jeg skadet? Nei, jeg kan ikke se noe. Nå er karene bak meg helt oppe i ryggen min.
– Gikk det bra?, spør han ene.
– Ja, takk, sier jeg lettet. Jeg er glad for at jeg har trent på fall.
Like etter kjenner jeg at jeg må roe meg ned. Beina er ikke like friske lenger. Begynner jeg å stivne allerede nå? Karene løper forbi og forsvinner. Jeg ser på GPS-klokka. 23 kilometer. Det er 37 kilometer igjen. Det er ikke mulig. Følelsen jeg får i beina så tidlig bekymrer meg.
Er det hodet eller kroppen som svikter?
Når jeg løper langt er jeg ikke mest redd for å bli sliten. Det er vanligvis bare midlertidig. Med noe drikke, energi, variasjon i terrenget og positive tanker kan «beistet» som sier at jeg må stoppe å løpe overvinnes. Det er verre med smerter i beina som jeg kjenner nå. Det pleier ikke å gi seg, men å bli verre. Jeg løper fem kilometer til. Smertene øker.
Nå er jeg allerede så stiv at jeg stort sett går. Å holde på slik i 35 kilometer til frister ikke. Det jeg frykter mest er langvarige belastningsskader. Jeg har seks kilometer til neste drikkestasjon. Der kan jeg bryte, få transport tilbake til byen og slappe av på hotellrommet. Skal det ende slik?
Fjernsupport tilkalles
Noen venner og slektninger følger meg på livetrackingen. Ole Einar Småkasin er en av dem. Jeg ringer han.
– Kan du hente meg ut av bymarka i Kristiansand?, spør jeg.
– Hehe. Hva skjer?, spør Ole Einar. Han er i Sauland. Det er vår felles hjembygd. Den er et par hundre kilometer unna.
– Jeg har så vondt i beina at jeg kan ikke løpe lenger. Og jeg har over 30 km igjen til mål.
– Oj, det er kjipt.
– Ja, jeg kommer til å bryte ved neste matstasjon.
– Bryte? Nei, det kan du ikke. Husk at du har mer krefter enn hodet forteller deg, sier Ole Einar oppmuntrende.
Det er som å høre meg selv.
– Nå er det ikke hodet som svikter, men beina dessverre, sier jeg, legger på og og rusler videre. Flere deltakere passerer meg.
Senere er jeg endelig fremme ved drikkestasjonen på 33 km.
– Her kommer en slagen mann, sier jeg.
– Nå skal du få godt med drikke og energi, er responsen fra de blide frivillige, før jeg får sagt mer. Jeg drikker cola, energidrikk og spiser litt frukt.
– Jeg har så vondt i beina, at jeg tenker egentlig å bryte her, sier jeg.
– Bryte nå? Nei, det trenger du ikke. Det er sol og det er jo masse igjen av dagen. Du har god tid, sier en.
– Vel, nøler jeg.
– Du vil vel ikke ha DNF på resultatlista?, sier en annen og smiler.
– DNF? Hva betyr det?
– Did not finish.
Det perspektivet har jeg ikke tenkt på. Det klinger jo dårlig.
– Nei, det vil jeg jo egentlig ikke. Jeg får prøve og komme meg til neste drikkestasjon også, sier jeg.
– Ja! Heia, heia!
Den gode stemningen hos de på drikkestasjonen smitter over på meg. Kanskje hodet trengte å endre tankerekka likevel?
Jeg rusler videre og får følge med en løper som heter Katrin.
– Nå kommer en lang og bratt bakke. Jeg husker den fra i fjor. Der er det best å gå, sier hun.
– Takk for tipset, sier jeg.
Jeg kjenner at jeg uansett ikke har noe valg. Katrin siger etterhvert i fra.
Solen skinner. Naturen byr på spredt skog, hvitveis, fuglekvitter, fine tjern, utsikt og kupert terreng. Det er flott her. Beskrivelsen jeg leste som lokket meg hit stemmer bra.
En dame og en kar passerer meg i en nedoverbakke. Litt lenger fremme har kvinnen stoppet opp ved siden av stien.
– Hvordan går det?, spør jeg.
– Jeg har vondt i magen, sier hun.
– Magen? Huff da. Da er det greitt å roe ned ja.
Vi går sammen videre. Hun heter Silje. På flatene småløper hun. Det hjelper meg til å prøve også. Jeg klarer å få til en slags løping i korte perioder, selv om det gjør vondt. Etter endel kilometer til mister jeg henne. Det var hyggelig med følge et stykke.
Senere, etter 42 km, er jeg tilbake ved Hommeren matstasjon. Appelsin, potetgull, en halv skive med nugatti og godt drikke inntas før jeg fortsetter. Nå er det jo bare 18 km igjen. Det er ikke lenger et alternativ å bryte.
Det neste partiet er også flott. Jeg er glad jeg får oppleve det, selv om det bare går i rask gange, og stadig flere passerer.
Nå dukker det stadig opp folk som er ute og rusler i skogen. Slik som de fire blide turdamene som kommer gående mot meg.
– Heia, heia, sier de allerede på god avstand.
Jeg får beina opp i andre gir og løper litt.
– Denne løpingen er til ære for dere, sier jeg og smiler da jeg passerer dem.
De er et sprudlende gjeng. Kristiansandsfolkene er ivrige på å heie. Det gir god energi og skaper stemning.
– Har dere sett en by der fremme, spør jeg et eldre ektepar som kommer mot meg like etter.
– Å ja, sier de og ler.
Etter langt om lenge og lengre enn langt er jeg tilbake der det startet. Ved sjøkanten i Kristiansand er det masse folk som følger med. Kan jeg klare å løpe litt her tro? Beina er kjørt. En tånegl har løsnet grunnet for tykke sokker i for trange sko. Det vil jeg først oppdage senere.
En ung gutt sitter på en benk. Han ser på meg der jeg kommer småjoggende som en havskilpadde på Hardangervidda.
– Heia, heia, sier han og gir meg en high five.
– Takk!, sier jeg og må smile. Det er utrolig hvor mye glede slikt gir når en er sliten.
Rundt svingen til oppløpet ser jeg Hans Kristian og Johannes. De ser uforskammet spreke og nydusjet ut. Når kom de i mål tro?
– Det er bra Bjørnar! Kom igjen!, roper de.
Jeg er i mål. Endelig. 60 km og 2000 stigningsmeter tok meg 9 timer og 22 minutter. Det holdt til 81. plass av 115. DNF ble unngått, men mestringsfølelsen har fått en knekk.
– Hvordan gikk det med dere?, spør jeg Sky Blazers gutta.
– Hans Kristian vant og tok ny løyperekord med tiden 5:29, sier Johannes.
– Er det sant? Det er jo helt fantastisk. Gratulere!, sier jeg.
– Takk. Johannes kom på 6. plass, sier Hans Kristian.
For en prestasjon. De har vært i mål i nesten fire timer allerede. Her har jeg mye å lære. På kvelden blir det pizzabuffet og mer løpeprat med andre deltakere.
Arrangørene av KRSUltra får terningkast seks av meg for naturopplevelse, god merking, suverene mat- og drikkestasjoner, supertrivelige frivillige og en meget god ramme rundt løpet. Takk skal dere ha for innsatsen!
Tekst: Bjørnar Eidsmo (38). Oppvokst i Sauland i Telemark og bor på Lofthus i Oslo. Driver med terrengløping, snowboard, langrenn og surfing. Dette blogger han om på Sidespor.net. Motivasjonen hans er å inspirere flere til å oppleve naturen og bruke nærmiljøer på nye måter.