Hva forsker du på?

— Jeg forsker på hvordan offentlig sektor i Norge, Italia og Indonesia benytter sosiale medier til økt dialog mellom innbyggere og politikere, til å levere offentlige tjenester og for økt deltakelse i politiske prosesser.

Hvorfor er du nysgjerrig på dette?

— Jeg er interessert i hvordan alle disse nye mediene kan organiseres og benyttes til nytte for samfunnet. Det er interessant å se hvordan innbyggere i utviklingsland, slik som Indonesia, plutselig har tilgang til all verdens informasjon og kommunikasjonsmuligheter via mobiltelefoner og sosiale medier.

Hvorfor trenger vi å vite mer om nettopp dette?

— Bruken av sosiale medier har eksplodert, uten at vi enda virkelig forstår hvilke konsekvenser dette vil ha for samfunnet. Ikke minst er det viktig å forstå hva som skjer i folkerike utviklingsland med en stor overvekt av unge innbyggere. Mange av dem skaffer seg nå en kompetanse de ikke tidligere har hatt, noe som jeg er sikker på vil være med å endre maktbalansen mellom verdens regioner. En hovedutfordring er å utvikle gode offentlige tjenester ved hjelp av blant annet teknologi og sosiale medier.

Hva er det som er så viktig med denne kunnskapen?

— De nye mediene flytter makt fra store organisasjoner og offentlig sektor over til den enkelte innbygger, som, med riktig kunnskap, kan finne, sortere og produsere informasjon på en helt annen måte enn tidligere. En slik utvikling har positive og negative sider. Positivt ved at flere får tilgang til informasjon og kunnskap; negativt ved å rekruttere til IS og andre terroristorganisasjoner.

Hvilke endringer vil forskningen kunne føre til?

— Jeg er selvsagt bare en liten brikke i et større bilde, men jeg håper jo på å bidra til bedre utnyttelse av sosiale medier for offentlig sektor både i den vestlige verden og i utviklingsland.

Hvem vil ha nytte av denne kunnskapen?

— Den største nytteverdien av det jeg gjør skjer nok gjennom undervisningen, hvor jeg treffer og veileder studenter på master- og doktorgradsnivå. Det er jo de som skal videreutvikle offentlig sektor i fremtiden.

Hva har overrasket deg underveis?

— Jeg slutter ikke å la meg imponere over hvor raskt IKT bidrar til endringer i utviklingsland. Det er fantastisk å se hvordan enkel teknologi kan bidra til bedre helsetjenester, skoletilbud og jobbmuligheter i fjellandsbyer i Nepal, eller hvordan 19-åringer på universiteter i Indonesia tar i bruk teknologi på mer sofistikerte måter for å skape seg en bedre fremtid. Godt vante nordmenn skal være på vakt, det kommer snart sultne og kunnskapsrike generasjoner fra land vi vanligvis ikke oppfatter som våre konkurrenter. Med deres sult og vilje til å arbeide hardt skal vi få noe å strekke oss etter!

Hva har vært kjedelig eller utfordrende med dette arbeidet?

— Forskning tar tid, noe som er utfordrende. Forskning handler i stor grad om å lese og å skrive, noe som selvsagt kan være tungt og av og til kjedelig. Å snakke med mennesker, besøke prosjekter, og få gode venner i mange land og regioner er det aller beste med denne jobben.

Hvor lenge har du forsket på dette?

— Siden jeg startet med doktorgradsprosjektet i 2002.

Hvordan har du måttet arbeide med dette?

— I hovedsak intervjuer jeg folk for å få en dybdeforståelse for hva som foregår.

Snakker du ofte om forskningen din i selskapslivet? Hvordan reagerer folk?

— Sikkert altfor ofte! Mange syns det er interessant når de forstår at jeg arbeider med bruk og konsekvenser av teknologi, ikke selve utviklingen eller design av nye systemer. Mange er jo også interessert i å høre om hva som skjer i fattige deler av verden.

Hvordan vil du bruke forskererfaringen videre i karrieren din?

— Jeg kommer nok til å arbeide med noe liknende i mange år fremover. Det morsomme med mitt felt er at det er en rivende utvikling, og dermed stadig nye prosjekter og vinklinger.

Hadde du gjort dette en gang til?

— Både ja og nei. Hadde jeg begynt helt på nytt, ville jeg nok fokusert på noe annet, fordi det er så mye interessant å lære om i verden.