Motorpsycho-gitarist og vokalist Hans Magnus Ryan, dere spiller på Måkeskrik på Odderøya lørdag. Gjør dere noe annerledes på festival enn i trange, svette klubblokaler?

— Egentlig ikke. Vi er ikke så skuddredde når det gjelder format. Det skjer mange «sprengte» ting underveis uansett - vi kommer til å tillate oss å dra helt på bærtur innimellom. Vi improviserer en hel del på scenen. Det gjelder å holde eksperimentet i gang. Da kan noen falle av, mens andre digger det vilt. Publikum er herved advart.

Så for dere er det uinteressant om det er 50 eller 5000 mennesker til stede på en konsert? — Helt klart. Det har ikke noen innvirkning. Det høres kanskje arrogant ut, men det er faktisk sånn. For oss handler det om å ikke være i veien for musikken, om å bli ett med den og slippe å tenke så mye. Det er herlig når det funker. Men vi får jo mye av publikum også, de fyrer oss opp når de er med.

Vi prøver fortsatt å være kompromissløse og ta ting helt ut. Motorpsycho fikk et gjennombrudd med «Demon Box» i 1993. Hva gjorde dere annerledes på den plata?

— Først og fremst ble låtskrivingen bedre. Det er knakende gode låter der, vi hadde fått dreisen på å formulere oss som band. Jeg synes vi lyktes med en del på de første platene også, men alt kom liksom sammen på «Demon Box». Det var et utrolig kick å få det til. Vi kjente en ekstrem entusiasme og glede i å ha fått til de fine låtene og få dra ut å turnere.

Dere blandet sammen alle mulige sjangre, hvordan ble det sånn?

— Egentlig bare av ren nødvendighet, fordi vi ønsket å spisse låtene så mye som mulig. Jeg hører jo nå at det er veldig mye forskjellig, og det er ganske kult, men det var nok mer sånn før. Det er blitt mer homogent gjennom årene. Men vi prøver fortsatt å være kompromissløse og ta ting helt ut, før vi begynner å avgjøre hva som fungerer og kan være med videre.

Blir uttrykket på hver plate skapt i studio eller har dere en klar idé før innspillingen begynner?

— Det kommer an på låtene. Noen er ferdige før vi går i studio, andre ting kommer helt overrakende på oss. Enkelte låter ender opp som vi aldri hadde sett for oss. Det kan oppstå ting i studio som forløser musikken fullstendig.

Er det denne type forløsning dere søker når dere improviserer på scenen? — Helt klart. Noen ganger skjer det veldig kule ting som gir et skikkelig kick. X-faktoren oppstår, og det er det vi jakter. Man blir avhengig av den følelsen. Det er like givende som å skrive låtene. Andre ganger fungerer det ikke, men det er en sjanse vi må ta.

Dere har holdt på i over 25 år nå, har dere måttet endre noe i takt med endringene i musikkbransjen?

— Egentlig ikke. Vi jobber med stort sett de samme folkene, men platesalget er jo selvfølgelig tapt. Det er et stort kupp av plateselskapene, som stikker av med spenna til musikkens opphavsmenn. Det har blitt en stygg, kynisk og hyperkommersiell bransje som tar knekken på mange initiativ og mye god kunst. Vi har overlevd fordi vi har en fast lytterskare som følger med oss, og det er veldig fint. Det er de som lar oss holde på.