I slutten av forrige uke kom biskopene i Den norske kirke fram til enighet i striden om homofile vigsler. Det er en sak som har ridd Kirken som en mare i flere år. Men nå ser det omsider ut til at en løsning er funnet som alle parter kan leve med. Det er en løsning som fortjener betegnelsen historisk.
Konkret vil biskopene foreslå følgende for kirkemøtet til våren: I tillegg til dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, skal det utarbeides tilsvarende liturgier både for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede og forbønn for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap. Prester og andre kirkelige ansatte har rett til å si nei til å være med på slike seremonier, men ingen menigheter skal kunne reservere seg.
Biskopene hadde knapt noe annet valg. De måtte ta grep for å komme ajour med den utviklingen som skjedde gjennom høstens kirkevalg. Der vant de liberale kreftene så tydelig fram at det ikke var noen tvil om hvilket syn som ville få flertall på kirkemøtet.
Like fullt er det et klokt kompromiss biskopene har blitt enige om. Ved at de konservative kreftene, blant annet representert ved Agder-biskop Stein Reinertsen, er med på dette, reduseres faren for at likesinnede aktører bryter ut. Og også disse kreftene er viktige for at Den norske kirke fortsatt skal kunne kalle seg en folkekirke.
Det føles nok ikke slik for alle som har stått midt oppi denne striden, men i kirkehistorisk perspektiv har utviklingen i denne saken gått raskt. Det er knapt mer enn et par tiår siden Kirkens holdning til homofilt samliv kom på dagsorden for alvor. Og så sent som på kirkemøtet i Kristiansand i fjor var frontene så steile at intet vedtak ble fattet. Den gang foreslo de liberale biskopene et kompromiss som innebar kirkelig forbønn for homofile par. Noe det altså ikke var flertall for. Nå ligger alt til rette for at Kirken innfører liturgi for homofile ekteskap.
Hvis kirkemøtet til våren følger opp forslaget fra biskopene, har Den norske kirke tatt et stort skritt fremover.