Sverre Brandt skrev sitt eventyr , utformet som familieskuespill, i 1924. Skuespillet hadde premiere 2. juledag det året og er siden blitt en teatertradisjon. På syttitallet ble stykket filmet av Ola Solum ("Orions belte") med Hanne Krogh som Sonja. Hanne Krogh vant senere Melodi Grand Prix for Norge. Mange kjenner vel dén versjonen bedre gjennom tv-ruten, enn teaterstykket.
I denne utgaven, distribuert av The Walt Disney Company Nordic , er det Nils Gaup (blant annet "Veiviseren") som sitter ved regispakene. Bunnhistorien er den samme: Vi er i et eventyrland, det som amerikanerne kaller et "Never, never land", med forsvunnet prinsesse, en fortvilet konge, en heks, selveste Julenissen, nisser, en trollmann, et råttent kar ansatt hos kongen, et slott, tyver, myteaktige landskap. En parentes her: Slottet er ekte nok, ingen animasjon, deler av filmen er nemlig skapt i Øst-Europa.
Hovedpersonen er jenta Sonja , som holdes i fangenskap hos tyver. Hun unnslipper og gir seg selv oppgaven å finne den forsvunne julestjerna for kongen. Men hun motarbeides meget aktivt av en heks. Og hekser har aldri gode hensikter, vet du. Og se så om ikke Sonja skal oppdage at hun...
Denne oppdateringen i Nils Gaups hånd og ånd er en veldreid og effektfull produksjon. Gaup har en effektteknikk å arbeide med som overhodet ikke fantes da den tidligere versjonen ble laget. Det utnytter han uten å overdrive, uten noen effektfråtsing. Den mer håndfaste regien hans er poengtert, smidig og malerisk. Hos enkelte skuespillere savner vi en høyere temperatur , det er ens eneste minusutdeling. Hos andre, derimot, savner vi absolutt ingenting. Det gjelder i høy grad Sonja som spilles av Vilde Zeiner. Hun fyller Sonjas figur med et spenstig kroppsspråk, hun besitter en frisk, utemmet utstråling og hun har kloke nyanser – det hele er glimrende utført av en pur ung amatør!
Anders Baasmo Christiansen leverer en barsk fortvilelse hos kongen som vi absolutt går med på. To sørlendinger utmerker seg: Knut Walle som selveste Julenissen har en form for hverdagsnær verdighet og Agnes Kittelsen som heksa er akkurat passe kald, kløktig og ond, uten å måtte ty til fresende unoter. For husk: Barn lar seg skremme mer av kald stillhet enn av grotesk utvendighet.
Hør, barn og familier: Førjulen er sikret!