Med en gang vi er voksne kommer savnet, vi lengter tilbake. Og språket har vi mistet, for ungdommen har sitt eget språk. Vi tør ikke gå for å se etter dem, spørre hvem de er, hvor de er på vei. Våren tilhører ikke lenger oss. Derfor lyver vi om hvem de er.»

For undertegnede lyder det ovenstående svært pompøst. Og: Hvem lengter tilbake til puberteten?

Om en derimot ser det hele som en ren observasjon av en gruppe elever i en flerkulturell 10. klasse ved en Oslo-skole av i dag, er denne dokumentaren sterkt interessant og høyst severdig.

Interessant fordi den forteller oss at det ikke finnes en «ny» ungdom. Det er kun fakter, moter og sjargong («fuck» og «lissom») som gjør den annerledes enn tidligere generasjoner.

Margreth Olin kommenterer ikke. Hun blander ikke inn sine egne følelser, egne holdninger. Hun observerer/registrerer og gir oss nakne og usminkede bilder. Vi «tar inn» disse ungdommene uten filter, uten noen mellomliggende fargelegging.

Så er det opp til oss å vurdere, ta stilling til, bli rettet på, bli oppbrakte, hva som helst.

Gjennom bildene blir vi budt på disse ungdommenes vesen. De oppleves i lyst, lek, frustrasjon, trass, sinne, fortvilelse.

Undertegnede har ingen vanskeligheter med å gå inn i deres hverdag, deres tankesett, deres følelser.

Denne anmelder finner dem sympatiske.

En understrekning: Dette er en dokumentar som setter ungdommenes vesen og tone i fokus, ikke dagens skolesituasjon/skolehverdag, noe en kan komme til å forhåndstro etter filmens markedsføring.

Og: En håper Margreth Olins tittel, «Ungdommens råskap» er ironisk ment, det finnes svært lite råskap her.

Sum: Levende og interessant dokumentasjon.

Høyst severdig om sympatisk ungdom

Ungdommens råskap

Norsk dokumentar 2004

Regi: Margreth Olin