Reaksjonene har vært kraftige på boka fra Geir Lundestad, som han paradoksalt nok har kalt «Fredens sekretær». Tidligere komitéleder Torbjørn Jagland mener Lundestad farer med løgn og injurierende påstander. Dagens komitéledelse mener forfatteren har brutt taushetsplikten som fulgte med jobben og har fratatt ham kontorplassen i Nobelinstituttet.

Grunnen til bråket er blant annet de karakteristikkene Lundestad kommer med i sin bok. Han gir uttrykk for sine åpenhjertige vurderinger av flere komitémedlemmer. Lundestad skriver også at han selv skrev betydelige deler av Jaglands taler, at Jagland enkelte ganger gikk langt i å røpe Nobel-tildelingene før prisene ble offentliggjort og at den tidligere komitélederen hadde «brister» i sine kunnskaper.

Det er ikke vanskelig å skjønne at Jagland og Nobel-komiteen som sådan liker en slik bok svært dårlig. Komitémedlemmene er avhengige av at interne diskusjoner forblir det. I tillegg ser flere av medlemmene ut til å mene at denne typen oppstuss kan skade Nobelprisens omdømme.

Men dette må ikke trekkes for langt. Lundestads formuleringer kan vanskelig forstås som at han lekker sensitive vurderinger av ulike fredspriskandidater. Han bidrar dessuten med en form for åpenhet som denne viktige komiteen bør tåle. For alle utenforstående er det interessant å få del i vurderingene til en så viktig aktør som Geir Lundestad, som har sittet som sekretær i 25 år.

Det viktigste er likevel at Lundestad har rett i sitt hovedpoeng, nemlig at tidligere fremtredende politikere ikke bør sitte i Nobelkomiteen. Dagens praksis styrker det inntrykket både komiteen selv og norske myndigheter ikke ønsker skal feste seg, nemlig at dette i realiteten er en pris som den norske regjering står bak. Ekstra komplisert blir det for komiteens renommé når den tidligere utenriks— og statsministeren Jagland i tillegg lot seg velge til generalsekretær i Europarådet. Det er flere enn Lundestad som lurer på hvilken effekt dette vervet kan ha hatt på Jaglands vurderinger av fredspriskandidater som for eksempel har kjempet mot det stadig mer undertrykkende og aggressive Europarådsmedlemmet Russland.