Giske ville selge krise-SAS til Norwegian

Fra pressekonferansen:

— Skal du overleve må du tenke annerledes og tenke på hvordan folk flyr i fremtiden. Vi har valgt vår retning, sier Kjos om konkurransen i flymarkedet.

I boken forteller han om hvordan fredsprisen ødela for Norwegians satsing i Kina. - Den gangen var det fantastiske muligheter. I dag ville ikke vi forsøkt engang, sier Kjos.

Fleip kunne blitt alvor

I dag kom boken til Bjørn Kjos, en selvbiografi skrevet av Norwegian-gründeren selv. Den heter «Høyt og lavt», skriver Aftenposten.

I boken forteller Kjos om da han traff næringsminister Trond Giske i forbindelse med en forestilling på Den Norske Opera våren 2011. SAS var da i dyp øknomisk krise, og regjeringen hadde nettopp levert sin eierskapsmelding der Giske åpnet for å selge statens eiendeler i SAS.

Kjos skriver at han spurte Giske i en fleipede tone om han hadde funnet noen kjøpere.

— Kan ikke dere kjøpe det, da? hadde Giske spurt.

Trenge en industriell kjøper

— Dere blir nok ikke rike av den prisen vi ville sette på SAS, fleipet jeg videre. Men Kjos skriver at det lå noe mer alvor bak Giskes spørsmål, for han fortstatte:

— Vi trenger en industriell kjøper. Kunne vi ha funnet en nordisk løsning, ville ikke noe ha vært bedre, sa Giske ifølge Kjos.

I dag innrømmer Giske overfor Aftenposten at tanken på å selge SAS til Norwegian ikke var fremmed og bekrefter samtalen med Kjos:

— Som Kjos skriver var samtalen i en litt fleipete tone. Men vi hadde laget en eierskapsmelding og vi så etter kjøpere til SAS. Norwegian kunne vært en kjøper, selvsagt, men vi ville jo ha sett hvem andre som ville vært interssert først, siert Giske til Aftenposten. Han sier at regjeringen også måtte ha avklart med konkurransemyndighetene før de kunne selge SAS til Norwegian.

Styreformannen tente på ideen om å kjøpe SAS

Kjos tok opp saken med sin styreformann, Bjørn Kise. Han tente ifølge Kjos på ideen.

— Vi må se på det. Vi kan sikkert få det grisebillig og ta corner på hele Nord-Europa. Dere må virkelig sjekke muligheten, sa Kise.

Kjos selv skriver at han var skeptisk.

— Det er jo i realiteten et konkursbo med over 40 fagforeninger. Og noen av dem et vel de vanskeligste i hele verden. Dessuten får vi neppe lov av Konkurransetilsynet til å overta, skriver Kjos.

Til tross for skepsisen fra toppsjefen, gikk Kjos i gang med å undersøke hvilke verdier som lå i konkurrenten. De fant raskt ut at bare sju-åtte av selslapets 114 fly kunne brukes. Forøvrig var flyflåten så gammel at den ville bli for dyr i drift for Norwegian.

Kona Gerd: - Bjørn, dere må ikke gjøre det

I neste styremøte fortalte Kjos om regjeringens interesse for at Norwegian skulle overta SAS, og Nowegian laget en strategiplan for dette som selskapets ledelse presenterte for Næringsdepartementet.

Norwegians forslag var å la SAS ta seg av forretningstrafikken, mens Norwegian ble satt på ferie- og fritidstrafikken. Kjos skriver at planen var å oppgradere SAS til å rendyrke profilen som forretningsfolkenes flyelskap, mens han ville nedgradere Norwegians produkt til «the low end», og slik sammen greie seg i en enda tøffere konkurranse.

Likevel var ikke Kjos komfortabel med det selskapet hadde satt i gang og han rådførte seg med kona Gerd som hadde en fortid som kabinansatt i nettopp SAS.

— Bjørn, dere må ikke gjøre det. Dere kommer aldri til å greie å hamle opp med fagforeningene. Det er i realiteten dem som styrer selskapet, sa hun.

Veddet en kasse vin...

Selskapet hadde møter med både svenske og danske myndigheter om et eventuelt kjøp, med positiv atmosfære.

Men da regjeringen ville at Kjos skulle møte selskapets ledelse og styre, satte Kjos foten ned. Han møtte også investeringsbanen Goldman Sachs. Deres representant ville vite om Kjos trodde SAS ville greie seg alene dersom de valgte dette.

— Ikke uten hjelp fra regjeringene, svarte Kjos og inngikk et veddemål om en kasse vin.

Også styreformann Kise mente at et slikt møte var en dårlig ide. De kom i stedet i stand et møte med den største private eieren i SAS, Jacon Wallenberg og den norske styrerepresentanten Dag Mejdell (sjef for Posten Norge).

...men fikk den aldri

Etter møtet ble det taust fra SAS, og noen uker senere kunngjorde sekskapet omfattend sparetiltak.

— Etter en gedigen oppvask med fagforeningene, hvor selskapet var bare timer fra konkurs, kom de tre eierlandene (Norge, Sverige og Danmark) på banen med nye garantier og reddet selskapet nok en gang.

Men vinkassen så han ingenting til, skriver han.

Ansatte jobbet mot Norwegian

I boken forteller han om det sviket han følte da han opplevde av at egne ansatte jobbet mot ham da han ville starte langdistanseruter fra London. Denne satsingen har senere vist seg å være en av de mest vellykkede grepene Bjørn Kjos har gjort med Norwegian.

Utgangspunktet for dette sviket er en reise de tillitsvalgte i Norwegian hadde tatt til Luftfartstilstynet i Bodø. Ifølge Kjos var denne reisen øyensynlig gjort for å overtale tilsynet å nekte Norwegian å starte langdistanseoperasjonen fra England.

Fagforeningsfolkene reiste med SAS

— Det hadde muligens ikke vært en vellykket tur, de så i alle fall ganske molefonkne ut i linsen til journalisten som hadde fulgt dem på ferden. Men de fikk i alle fall gjort et poeng av de hadde fløyet SAS opp til Bodø, og det skulle fagforeningsfolkene våre gjøre nedover også, skriver Kjos.Måten de tillitsvalgte håndterte den konkrete situasjonen mener Kjos nesten ikke var til å tro.

— Jeg måtte se to ganger på ansiktene til disse Norwegian-pilotene.....At det fantes sentrale tillitsvalgte som var villige til å dra til Bodø for å prøve å hindre sitt eget selskap i å starte langruter hvor folk kunne fly billig, var nesten ikke til å tro – især når de burde skjønne at en tredjedel av passasjerene ble fraktet inn til langdistansebasene med flyene se selv fløy. Hele fremtiden for disse flyverne var jo nettopp avhengig av at vi klarte å skape et bærekraftig langdistanseoperasjon, skriver Kjos.

- En følelse av et slags svik

Han fortsetter beskrivelsen av det han mener er å ødelegge sin egen arbeidsplass.

— Å se folk bevisst gå inn for å ødelegge sin egen arbeidsplass på denne måten ga meg en følelse av å være midt i en fortelling av Franz Kafka der det skjer merkelige ting hele tiden. Det eneste man sitter igjen med er følelsen av et slags svik, skriver Kjos.

Han legger til at Luftfartstilsynet hadde fortalt «korsfarerne» (Kjos' egen omtale. red.anm.) at de hverken så på rase eller hudfarge når de vurderte hvem som var egnet til å fly over norsk territorium og lande på norske flyplasser.

«Enkelte i pilotforeningen ville kjøre konsernet konkurs»

Kjos forteller også om forløpet til den dramatiske pilotstreiken i vår, som rammet store deler av selskapets rutetrafikk. Kjos skriver at han hadde en oppfatning av at partene var nær en enighet, men skriver at meklingen avslørte at pilotene ville ha streik.

— Vi ble helt paralysert, skriver Kjos når han skriver om at ledelsen i selskapet under meklingen ble presentert for krav som de aldri hadde sett før og slett ikke under forhandlingene forut for meklingen.

— Sjekket ble desto større da pilotenes krav ble bekjentgjort. De hadde kommet med en liste med krav så lang som en telefonkatalog, og de fleste av dem hadde vi ikke sett før, skriver Kjos og fortsetter:

— De (pilotene, red. anm.) gadd ikke engang se på de siste svarene vi sendte over. De ville åpenbart helst ha streik, koste hva det koste vil. DA ga også Riksmeklingsmannen opp, ifølge Norwegian-sjefens bok.

Han skriver at selskapet også fanget opp meldinger om at enkelte i pilotforeningen angivelig ønsket å kjøre konsernet konkurs.

Når Aftenposten ber lederen for Norwegian Pilot Union, Halvor Vatnar, om en kommentar kommer følgende beskjed på sms: - Flyr i hele dag .... for Kjos!

Derfor kunne Bjørn Kjos starte Norwegian

Boken handler også om Bjørn Kjos' oppvekst, og veldig mye om satsingen på Norwegian. Han skriver om oppstarten: Vi startet med ingenting, et konkursbo og en gammel brakke på Fornebu.

I dag er Bjørn Kjos et av de mest kjente næringslivsprofiler i Norge. Slik var det ikke i da han startet lavpristrafikken med Norwegian høsten 2002. SAS hadde noen måneder tidligere slukt skadeskutte Braathens SAFE og hadde med det sikret seg monopol i norsk luftfart. De kunne diktere priser uten å måtte ta hensyn til plagsomme konkurrenter.

Kjos ønsket å kopiere lavprissuksesser ute i Europa, som tilbød folk flyreiser til priser langt under det markedet normalt krevde. Han allierte seg med den daværende borgerlige regjeringen og stilte ett ufravikelig krav for å skaffe Norge konkurranse på flymarkedet:

Han ville ha fjernet den norske flybonus-ordningen på innenriks flyreiser.

Kjos visste at han var sjanseløs hvis SAS fikk fortsette med å lokke de best betalende kundene med fete bonuspoeng. Fasiten på hvordan det ville gå, kunne alle lese i forsøket med å starte Norwegians lavprisforløper, Color Air. Dette selskapet buklandet etter bare et år.

Kjos fikk fødselshjelp fra staten

Siden har Bjørn Kjos sagt til Aftenposten at Norwegian ikke ville ha blitt startet om det ikke var for at regjeringen og konkurransemyndighetene fikk opphevet adgangen til å gi kundene flybonus på innlandsreiser.

Et annet viktig moment for Kjos var at han også fikk en avtale om kjøp av flyreiser med staten, der statlig ansatte fortrinnsvis skulle velge Norwegian fremfor SAS når de skulle ut på jobbreiser.

Med bonusforbudet og avtale om billettkjøp fra staten, ble staten en viktig fødselshjelper for Kjos.

Kjos' varemerke: Hans smittende latter

Etter en litt treg start, fikk Norwegian etter hvert skikkelig luft under vingene. For folk betydde det flyreiser til priser de knapt hadde sett før, og med sin smittende latter og generelt gode humør ble Kjos raskt en medie-yndling som alltid klarte å gjøre suksess på vegne av sitt selskap.

— Det er så billig, så, ble hans faste budskap.

Og folk trykket ham til sitt bryst. Folk fikk mulighet til å reise billigere og oftere og flokket seg om de hvite flyene med de røde nesene.

Men Norwegians økonomi var alt annet enn problemfri de første årene, og Kjos skjønte at han måtte vokse seg mye større om det skulle være mulig å drive videre. Derfor skaffet han seg flere fly i raskt tempo og bygde ut rutenettet som i løpet av få år strakte seg over det meste av Europa.

Nå er Norwegian blant lavpristoppene i Europa

I dag er Norwegian det tredje største lavprisselskapet i Europa, bare slått av Ryanair og EasyJet. Kjos har forlengst forlatt strategien om å bli en viktig aktør i Europa.

Hans langdistanse-satsing er i ferd med å bli den viktigste delen av selskapet. Her har Kjos meget store ambisjoner. Senest i forrige uke bestilte han 19 nye langdistansefly. Utenom Skandinavia har han så langt startet langruter fra London, og etter hvert sikter han seg inn i Paris, Roma og Barcelona. I situasjoner der andre selskaper har trykket på bremsepedalen, har Kjos satt full fart forover.

Derfor regner alle observatører og analytikere med at Kjos-eventyret på langt nær er over og venter på flere kapitler i fremtiden.